– De kunne like gjerne tatt han med opp i heia og skutt han

KRISTIANSAND: I 2016 rystes Norge av nyheten om drapet på 14 år gamle Jakob Hassan og 48 år gamle Tone Ilebekk. De to ble påført til sammen seksti knivstikk, og det reageres med vantro når politiet pågriper 15 år gamle Jonatan Krister Andersen for å ha begått de brutale handlingene.

I avhør innrømmer Jonatan alt. Han drepte Jakob, en bekjent fra ungdomsmiljøet i Kristiansand, som følge av en konflikt om penger etter en mislykket hasjhandel. Tone ble drept i det hun på luftetur med hunden fikk med seg hva som skjedde, og forsøkte å hjelpe Jakob.

Jonatan får 11 års fengsel for det han har gjort. Umiddelbart etter pågripelsen i 2016, sendes han til Bjørgvin ungdomsenhet i Bergen. I Bjørgvin tilbringer han nesten tre år, før han som 18-åring overføres til Bergen fengsel for å sone sammen med andre voksne.

Her plasseres Jonatan på en avdeling med volds- og sedelighetsdømte, og utvikler nære vennskap med innsatte som er mange år eldre enn han selv, og hvor flere av dem sitter fengslet for overgrep mot barn.

Ved årsskiftet i 2021 flyttes han til Mandal fengsel for å være nærmere familien i Kristiansand. Den 10. september dette året, på verdensdagen for selvmordsforebygging, ender Jonatan livet sitt på cella i Mandal fengsel.

Tilbake i Kristiansand sitter en familie i bunnløs sorg over tapet av minstemann. I fem år var mor, far og to storebrødre vitner til en Jonatan som ble stadig sykere, men som ingen greide å redde.

Kledd i Jonatans genser

«Hallo, her nede!», lyder en kvinnestemme fra inngangspartiet til en gråmalt enebolig på Slettheia i sørlandsbyen. 

Nabolaget ligger høyt i terrenget, med vegetasjon som skjermer og med utsikt over fjorden hvor solen glitrer i overflaten. På Slettheia bor mennesker av alle mulig slag, og bydelen er den i Kristiansand med størst andel minoriteter.

Det er her Jonatan har vokst opp. Kvinnen på dørstokken til det grå huset, er moren hans. Kristin Evelyn Oseberg Andersen smiler og vinker oss inn.

– Jeg er så varm at jeg tror jeg er nødt til å skifte før vi begynner, utbryter hun, og streifer hånda over den mørkegrå genseren hun har på seg.

Det er Jonatans genser. På alle måter varmer den godt.

Blåøyd Batman

Når hun kommer tilbake, ikledd en lilla Nike-t-skjorte, fikler hun frem mobilen for å vise et av prosjektene hun har drevet med denne høsten.

– Jeg driver med kunst og har akkurat stilt ut noen bilder nede i Byhallen, forteller Kristin, og zoomer inn på bildet hun har tatt av et av maleriene som henger i kunstutstillingen.

Det er et fargerikt portrett. Det hvite ansiktet i sentrum av maleriet er alvorlig, med to vidåpne øyne og med noe rødt som kan minne om blod i munnvikene. Håret er grønt og viltert, og figuren kan umiddelbart tolkes som en referanse til Jokeren fra Batman-tegneseriene. Den ene halvdelen av fjeset er lys, med et klart blått øye og med en varm, gul bakgrunn. Den andre halvdelen av fjeset ligger i mørke, med sorte tårer som renner fra et sort øye, og med en mørkeblå, dyster bakgrunn.

– Det er Jonatan, sier Kristin.

– De som kjenner oss ser det med en gang. Min blåøyde Jonatan elsket Batman.

Bildet i skuffen

Kristin og ektemannen Kjell Inge inviterer oss inn i den hjemmekoselige stua, hvor en stor sofa omkranser et bord med kaffe, popkorn og sjokolade. På veggene henger fotografier av både barn og voksne – slik det jo ofte gjør i et familiehjem hvor tre sønner har tilbragt sine barne- og ungdomsår.

To av fotografiene er portretter av eldstebrødrene Peter og Markus, som i dag er 26 og 28 år gamle. Før hang det også et bilde av Jonatan her – side om side med brødrene. Det måtte Kristin ta ned.

– Det ligger i skuffen der borte, sier hun, og peker på kommoden ved sofaen.

– Hver gang jeg så på TV, så jeg gjenskinnet av fjeset til Jonatan i skjermen. Det ble for vanskelig å ha det hengende her. Men alle fotografier av Jonatan har vi selvsagt beholdt, og flere av barnebildene henger fremdeles oppe.

– En helt grusom gjerning

Det er lite i dette hjemmet på Slettheia som vitner om det marerittet familien har levd i de siste åtte årene. Pappa Kjell Inge kremter forsiktig før han forteller.

– Alt gikk i svart etter det Jonatan gjorde. Jeg spiste ikke, sov ikke, og i ettertid har jeg slitt med hukommelsestap, depresjon og panikkangst. Det var helt forferdelig, det Jonatan gjorde. En helt grusom gjerning. Og som far har det også vært grusomt å leve gjennom det som skjedde med Jonatan i tiden etterpå.

Kristin har på sin side blitt diagnostisert med kompleks PTSD som følge av det hun har opplevd.

– Hele familien er traumatisert, og vi er fulle av skam og fordømmelse. Jeg har vært veldig langt nede veldig lenge nå, og føler meg fullstendig utbrent av dette livet, sier hun.

Pårørendes maktesløshet

Kristin plukker frem et fotoalbum. Ettersom foreldrene selv ikke fikk oppleve hverdagen med yngstesønnen de siste årene av ungdomstiden hans, ba hun de ansatte i Bjørgvin om å lage et album til Jonatan med bilder av små og store begivenheter fra årene han tilbragte der.

– Se den søte ungen min, sier Kristin, mens hun peker og blar i albumet.

Jonatan som spiller gitar. Jonatan på tur. Jonatan i kostyme på halloween. Jonatan som feirer bursdag. 16 år. 17 år. 18 år.

Og med sølvtusj i omslaget: «Vi ønsker deg masse lykke til i fremtiden, og håper livet gir deg glede og behandler deg bra».

Kristin forteller om en enorm maktesløshet i rollen som pårørende til et barn i fengsel.

– Vi har forsøkt å støtte Jonatan så godt vi kan, ut fra de rammene kriminalomsorgen har satt. Vi har reist på besøk så ofte vi har kunnet, vi har involvert brødrene hele veien, vi har kjøpt skolebøker og klær og alt Jonatan har trengt. Det føles utrolig sårt som mor å måtte ringe til fengselet for å spørre de ansatte om hvilken klesstørrelse han bruker nå, og om de kan måle han mens jeg har dem på tråden.

Sonet med seksuallovbrytere

Enda vanskeligere skulle livet bli da Jonatan fylte 18 år, og ikke lenger kunne sone på ungdomsenheten. Han ble overført til Bergen fengsel, og skulle behandles som en myndig, voksen mann.

– Problemet var jo at Jonatan hadde sittet fengslet siden han var 15, og ikke utviklet seg normalt i tråd med de forventningene som stilles fra samfunnet rundt. Mentalt og følelsesmessig var han langt fra myndig, men det tok ikke systemet hensyn til, sier Kristin.

I halvannet år sonet Jonatan på avdeling M, hvor halvparten av de innsatte var seksuallovbrytere. Flere av de nærmeste vennene han fikk, satt inne for voldtekt og overgrep mot barn. 

Med en mann i 30-årene ble det utviklet noe mer enn bare et vennskap. I et intervju med VG i 2022 fortalte mannen, som sonet en sjuårig fengselsstraff for grov voldtekt av et barn under fem år, at Jonatan «absolutt ønsket og trengte nærhet».

Alltid yngst

– Jonatan var bare 18 år, alltid yngst, og likevel plasserte de han på en avdeling med menn som var både to og tre ganger så gamle som han, og som var dømt for alvorlige overgrep mot barn og unge, forteller Kristin. 

Gang på gang protesterte familien.

– Men som pårørende hadde vi ingenting vi skulle sagt, medgir hun.

Etter dette ble Jonatans psykiske helse stadig verre. Han isolerte seg og ble mer og mer deprimert. 

Da foreldrene besøkte sønnen etter overflytningen til Mandal fengsel i begynnelsen av 2021, var Jonatan nesten ikke til å kjenne igjen. Både medinnsatte og ansatte i fengselet sendte flere bekymringsvarsler.

– Han var syltynn, håret vokste i alle retninger og han orket ikke lenger å pusse tenner. Og Jonatan var ikke sånn. Han hadde alltid vært opptatt av hvordan han fremsto, sier Kristin.

Gravlagt på pappas bursdag

– Siste gang vi traff Jonatan spurte vi om han så lys i enden av tunnelen, fortsetter hun.

«Nei», hadde Jonatan svart.

– Jeg husker jeg snakket i telefonen med en venninne senere den kvelden. Jeg fortalte henne at jeg ikke trodde at Jonatan hadde lenge igjen å leve. Det er vanskelig å forklare, men en mor kjenner ting på kroppen.

To dager senere banket presten på døra. Det var 10. september 2021, og verdensdagen for selvmordsforebygging. Presten fortalte at Jonatan var død.

Den 22. september, på pappa Kjell Inges fødselsdag, bar de Jonatans kiste til graven.

– Det er dødsstraff i Norge

Nå, i 2024, drøye tre år etter at Jonatan endte livet sitt på cella i Mandal fengsel, har familien saksøkt staten for krenkelse av sønnens rett til liv og for å ha utsatt han for umenneskelig og nedverdigende behandling i strid med EMK.

De mener at det gjentatte ganger i tiden før han døde, både fra foreldrene selv, fra medinnsatte og ansatte i fengselet, ble meldt fra om alvorlige bekymringer for Jonatans psykiske helse og for at han ville forsøke å ta sitt eget liv. 

Ifølge familien unnlot kriminalomsorgen å iverksette tilstrekkelige tiltak for å bøte på den foreliggende selvmordsrisikoen, til tross for at de hadde kunnskap om situasjonen.

Selv om familien håper at søksmålet vil bringe staten til ansvar for Jonatans død, vil de aldri få yngstesønnen tilbake.

– Jeg mener det er dødsstraff i Norge, sier Kristin.

– Se bare på Jonatan. Det fantes ikke noe håp for han i det systemet han levde i. Jeg sier som faren til Viggo Kristiansen: De kunne like gjerne tatt han med opp i heia og skutt han med en gang.