Åsa Bech, dommer i Oslo tingrett.Foto: Kari Hegstad
Tingrettsdommer: – Jeg er siste ledd i en rekke sørgelige livshendelser
Åsa Bech forteller om barna hun ikke glemmer, om fortvilelsen på vegne av ungdom som systemet har sviktet, og om advokatene som er bautaer og som kan bidra til å redde dem.
Gjennom hele karrieren, både som forsvarer, politiadvokat og
nå som dommer, har Åsa Bech i Oslo tingrett jobbet tett med barn og unge.
Hun
beskriver et utrettelig engasjement for barns rettssikkerhet, og for å skape et
rettssystem som gir mindreårige den plassen de har krav på. Ofte har barna som ender opp i rettssalen med henne, gang på
gang opplevd å bli sviktet av voksenpersoner som egentlig skulle vært der.
Annonse
Hun
omtaler seg selv som siste ledd i en lang rekke sørgelige hendelser i disse
ungdommenes liv.
– De aller fleste av dem har opplevd traumatiserende
hendelser tidlig i livet, for eksempel i form av vold og overgrep hjemme eller
i miljøet de er en del av. Det som fortviler meg mest, er at dette er ungdommer
som alle har visst om, men som ingen har greid å hjelpe før de til slutt ender
opp på tiltalebenken.
I retten uten foreldrene
Mange av disse sakene har gjort sterkt inntrykk, forteller
Bech.
– Bare det at de aller fleste barn som er tiltalt møter opp
i hovedforhandling uten foreldrene sine, er hjerteskjærende å se.
– Jeg husker ungdommer som i praksis har levd på gata, som
har bodd i parkeringskjellere og som ikke har foreldre som melder fra. Jenter
som har blitt utsatt for grove seksuelle overgrep og som jeg har full
forståelse for at det svartnet for da de ble pågrepet og holdt fast av
politimenn. Barn som aldri har opplevd hva trygghet er.
Hadde de blitt fanget opp tidligere, tror hun det ville vært
mulig å snu dem før det gikk galt.
Advokaten som trygghet
Likevel er det sjeldent for sent, selv for barna på
tiltalebenken, å skifte kurs i livet. For å lykkes med det, mener Bech at
forsvarerne kan spille en nøkkelrolle.
– I veldig mange av tilfellene hvor det ender godt, ser vi
at forsvarer har gitt tett oppfølging både før saken kom til retten og under
straffegjennomføringen. De har opptrådt like mye som medmennesker, som advokater,
og barnets sak har de plassert øverst i bunken sin.
– Og hvis det skulle komme til et punkt hvor du som
forsvarer irriterer deg over en ungdom som maser og melder deg sent og tidlig,
så kan du jo reflektere litt over at du mest sannsynlig er den eneste trygge
voksenpersonen som denne ungdommen har. Innsatsen du legger ned, kan være med
på å redde dem.
En løvetann
Fra tiden i politiet på starten av 2000-tallet, husker Bech
spesielt godt en ungdom hun jobbet med som hadde begått over hundre lovbrudd
bare det siste året.
Ungdommen ble fengslet, og det ble sydd sammen et opplegg
for henne med psykiatri og flere faginstanser involvert.
– Hva som skjedde siden, vet jeg ikke, men i fjor, nesten
tjue år senere, kjørte jeg forbi henne på gata. Hun var ikledd arbeidsklær med
et firmanavn på ryggen, og jeg kjente at jeg ble så glad inni meg. «Hun har det
gått bra med», tenkte jeg – selv med et forferdelig utgangspunkt.
Sånne
historier finnes det mange av, ifølge Bech. Ungdommer som får det til.
– Vi må bare aldri gi
dem opp, medgir hun.
Tilpasset opplegg for U18-sakene
Bech har laget en egen U18-versjon av sin håndbok for
dommerfullmektiger, «Rettsmøtene skritt for skritt», som beskriver hva dommere
til enhver tid kan gjøre under ulike rettsmøter, hvordan prosessen bør
gjennomføres når barn er involvert og hvordan man bør snakke med ungdommene.
– Mange barn sliter med å forstå ordbruken i retten. At
aktor er fra politiet, for eksempel, er ikke alltid opplagt. I tillegg omtaler
vi jo offeret som «fornærmede», og en gang opplevde jeg en ungdom som ble
irritert og som informerte om at «jeg er ikke fornærma, jeg er forbanna». Det maler
jo et bilde av hvor viktig det er med barnevennlig språkbruk, forklarer Bech.
– I U18-sakene forsøker vi å innhente enda mer informasjon
om tiltalte på forhånd, slik at vi kan tilrettelegge rettssaken best mulig. Er
det kognitive utfordringer som skaper behov for ekstra pauser, for eksempel?
Trengs det en ekstra stor rettssal eller er det noen spesielle utfordringer
knyttet til sikkerhet som gjør at noen må skjermes?
– Hvis involverte ungdommer tilhører ulike gjenger, er dette
viktig informasjon. Tidligere i år brøt det faktisk ut en slåsskamp i pausen
utenfor en rettssal her på tinghuset, mellom ungdommer som var parter i saken. Hadde
dommeren fått vite på forhånd at de tilhørte hver sine gjenger, kunne
slagsmålet kanskje vært unngått, sier Bech.