Åsa Bech, dommer i Oslo tingrett.

Tingrettsdommer: – Jeg er siste ledd i en rekke sørgelige livshendelser

Åsa Bech forteller om barna hun ikke glemmer, om fortvilelsen på vegne av ungdom som systemet har sviktet, og om advokatene som er bautaer og som kan bidra til å redde dem.

Publisert Sist oppdatert

Gjennom hele karrieren, både som forsvarer, politiadvokat og nå som dommer, har Åsa Bech i Oslo tingrett jobbet tett med barn og unge. 

Hun beskriver et utrettelig engasjement for barns rettssikkerhet, og for å skape et rettssystem som gir mindreårige den plassen de har krav på. Ofte har barna som ender opp i rettssalen med henne, gang på gang opplevd å bli sviktet av voksenpersoner som egentlig skulle vært der. 

Hun omtaler seg selv som siste ledd i en lang rekke sørgelige hendelser i disse ungdommenes liv.

Åsa Bech har vært blant pådriverne for etableringen av en hurtigdomstol for ungdom i Oslo.

– De aller fleste av dem har opplevd traumatiserende hendelser tidlig i livet, for eksempel i form av vold og overgrep hjemme eller i miljøet de er en del av. Det som fortviler meg mest, er at dette er ungdommer som alle har visst om, men som ingen har greid å hjelpe før de til slutt ender opp på tiltalebenken.

I retten uten foreldrene

Mange av disse sakene har gjort sterkt inntrykk, forteller Bech.

– Bare det at de aller fleste barn som er tiltalt møter opp i hovedforhandling uten foreldrene sine, er hjerteskjærende å se.

– Jeg husker ungdommer som i praksis har levd på gata, som har bodd i parkeringskjellere og som ikke har foreldre som melder fra. Jenter som har blitt utsatt for grove seksuelle overgrep og som jeg har full forståelse for at det svartnet for da de ble pågrepet og holdt fast av politimenn. Barn som aldri har opplevd hva trygghet er.

Hadde de blitt fanget opp tidligere, tror hun det ville vært mulig å snu dem før det gikk galt.

Advokaten som trygghet

Likevel er det sjeldent for sent, selv for barna på tiltalebenken, å skifte kurs i livet. For å lykkes med det, mener Bech at forsvarerne kan spille en nøkkelrolle.

– I veldig mange av tilfellene hvor det ender godt, ser vi at forsvarer har gitt tett oppfølging både før saken kom til retten og under straffegjennomføringen. De har opptrådt like mye som medmennesker, som advokater, og barnets sak har de plassert øverst i bunken sin.

– Og hvis det skulle komme til et punkt hvor du som forsvarer irriterer deg over en ungdom som maser og melder deg sent og tidlig, så kan du jo reflektere litt over at du mest sannsynlig er den eneste trygge voksenpersonen som denne ungdommen har. Innsatsen du legger ned, kan være med på å redde dem.

En løvetann

Fra tiden i politiet på starten av 2000-tallet, husker Bech spesielt godt en ungdom hun jobbet med som hadde begått over hundre lovbrudd bare det siste året.

Ungdommen ble fengslet, og det ble sydd sammen et opplegg for henne med psykiatri og flere faginstanser involvert.

– Hva som skjedde siden, vet jeg ikke, men i fjor, nesten tjue år senere, kjørte jeg forbi henne på gata. Hun var ikledd arbeidsklær med et firmanavn på ryggen, og jeg kjente at jeg ble så glad inni meg. «Hun har det gått bra med», tenkte jeg – selv med et forferdelig utgangspunkt. 

Sånne historier finnes det mange av, ifølge Bech. Ungdommer som får det til. 

– Vi må bare aldri gi dem opp, medgir hun.

Tilpasset opplegg for U18-sakene

Bech har laget en egen U18-versjon av sin håndbok for dommerfullmektiger, «Rettsmøtene skritt for skritt», som beskriver hva dommere til enhver tid kan gjøre under ulike rettsmøter, hvordan prosessen bør gjennomføres når barn er involvert og hvordan man bør snakke med ungdommene.

– Mange barn sliter med å forstå ordbruken i retten. At aktor er fra politiet, for eksempel, er ikke alltid opplagt. I tillegg omtaler vi jo offeret som «fornærmede», og en gang opplevde jeg en ungdom som ble irritert og som informerte om at «jeg er ikke fornærma, jeg er forbanna». Det maler jo et bilde av hvor viktig det er med barnevennlig språkbruk, forklarer Bech.

– I U18-sakene forsøker vi å innhente enda mer informasjon om tiltalte på forhånd, slik at vi kan tilrettelegge rettssaken best mulig. Er det kognitive utfordringer som skaper behov for ekstra pauser, for eksempel? Trengs det en ekstra stor rettssal eller er det noen spesielle utfordringer knyttet til sikkerhet som gjør at noen må skjermes?

– Hvis involverte ungdommer tilhører ulike gjenger, er dette viktig informasjon. Tidligere i år brøt det faktisk ut en slåsskamp i pausen utenfor en rettssal her på tinghuset, mellom ungdommer som var parter i saken. Hadde dommeren fått vite på forhånd at de tilhørte hver sine gjenger, kunne slagsmålet kanskje vært unngått, sier Bech.

Powered by Labrador CMS