Slik soner barn i Bergen ungdomsfengsel

BERGEN:

Ferske stauder i nytt bed. Det er det første som møter Advokatbladet like på utsiden av de karakteristiske blå gjerdene til ungdomsenheten på Bjørgvin.

– Vi vil gjøre inngangspartiet trivelig for både ansatte, innsatte og besøkende, forteller en betjent.

Hun venter på et lass med grus sammen med en innsatt fra nabofengselet.

– Hvor skal dere, spør han Advokatbladets utsendte, som redegjør for besøket til ungdomsfengselet.

– Alle her er uskyldige, humrer han så.

En liten halvtime utenfor Bergen sentrum ligger ungdomsenheten på Bjørgvin, en av Norges to ungdomsenheter. Fire mindreårige sitter her, enten i varetekt eller på dom. 

Nærmeste naboer er to andre fengsler; en lavsikkerhetsenhet med nitti innsatte, og betongmastodonten Bergen fengsel.

At ungdomsenheten er dynket i blått, er ikke tilfeldig. Visstnok er det den mest beroligende fargen, ifølge assisterende fengselsleder Åsmund Steine. Gjerder, dører, stolper og rekkverk. Blåfargen er fengselseksteriørets røde tråd.

– Barn i fengsel er siste utvei når alt annet har blitt prøvd ut, slår Steine fast.

Barnets beste

For selv om stedet omtales som «ungdomsenhet», er det i realiteten et fengsel. Mens Advokatbladet er på besøk, har en av de innsatte nettopp forlatt cellen. En ny kommer i morgen. Av de resterende tre, er det to som sitter i varetekt. Alle er gjengungdommer mellom 15 og 17 år.

– Straffegjennomføringsloven regulerer oppholdet. Hva jeg mener, eller hva ungdommene mener selv, betyr ikke noe. Det er retten som har bestemt at de skal være her. Vi er opptatt av å ha dialog med ungdommene om hvordan de skal ha det her, samtidig som at det er noen ting vi ikke går på akkord med, slik som trusler, vold og plaging av andre. Det slår vi hardt ned på, forteller Steine.

De siste årene har Bjørgvin hatt mange langvarige varetektsfengslinger. Selv om mindreårige kun kan få varetekt i 14 dager av gangen, kan de plutselig ende med å sitte i fengsel uten dom i mange måneder.

– Det er lettere for oss å planlegge soningsløpet når vi har en dom og en dato å forholde oss til, forteller Siren Beathe Gørbitz. Hun er fengselsjuristen på huset.

– Vi kan planlegge når de skal ut, og vurdere om de er egnet for fotlenke. Vi kan koble på etatene utenfor som skal bidra. Uten dom, vet vi ingenting.

Barnets beste. Kortest mulig tid. Relasjonsbygging. Veien videre. Barnekonvensjonens pilarer runger mot henne hver dag.

– Fra et juridisk perspektiv er «barnets beste» tung materie når man putter dem i fengsel. Alle vedtak vi fatter, skal ta hensyn til barnets beste. Det er egentlig en absurd situasjon å vurdere det i, og utfordrende når det kommer til saksbehandling.

Institusjonell hjemmekos

Mens det er vaktskifte og ungdommene er innelåste på sine respektive celler, får Advokatbladet se seg rundt. 

Selve enheten er et langt rom som kan deles inn i flere soner. I hver ende er det plassert celler med tunge metalldører. Kjøkken, stue med TV-spill, klasserom og bordtennisbord, men også skjermingsrom og celler for utelukkelse. Institusjonell hjemmekos.

Mange av barna som kommer hit, har sitt første møte med grenser og håndheving av grenser. I ytterste konsekvens blir de utsatt for makt. Å bli frihetsberøvet er et onde, men ifølge Steine og Gørbitz er det også mye omsorg i veggene på Bjørgvin.

– Det er mange som for første gang i livet opplever å bli tålt, uansett. Samme hva de gjør eller sier, blir de ikke avvist. Det er voksne som bryr seg, voksne som setter grenser, voksne som følger opp. Mange av ungdommene har ikke hatt det, sier Gørbitz.

Oppholdet i fengselet har ulike faser, fortsetter Steine.

– Først er den vanskelige startfasen, så kommer det gjerne en midtfase hvor ting fungerer litt bedre, før det ofte drar seg til på slutten, når det nærmer seg at de skal reise. Da er det faktisk flere som kan konstruere en del hendelser, fordi de sliter med å ta avskjed. Vi merker det i høytidene også. Julaften for eksempel, da ringer telefonene her i et sett fra ungdommer som har vært her og som vil snakke med noen av de ansatte, sier han.

– Alle ungdommene som er her, finner noen i ansattgruppen som de matcher godt med. Vi ansetter veldig bredt, og det er ikke en homogen gjeng som jobber her.

Bemanningskrise

Nå vil regjeringen sable ned ungdomskriminaliteten. Politiet og domstolene rustes opp, men hva med kriminalomsorgen? I løpet av de neste to årene skal kapasiteten i ungdomsfengslene tredobles.

– Så lenge vi ikke har nok plasser slik det er nå, og vi bryter barnekonvensjonen ved at det soner barn sammen med voksne, er det bra at vi tilpasser antall plasser etter behovet. Men så er spørsmålet hvor de skal plasseres, og hvordan man skal bygge opp fagmiljøene, sier Steine.

– Det er fornuftig å videreutvikle et eksisterende miljø. Ikke flere plasser per enhet, men heller flere enheter som er samlokalisert. Slik kunne man også differensiert sikkerhetsnivåene. Slik det er i dag, soner alle på samme sikkerhetsnivå, uansett.

Samtidig understreker han at kriminalomsorgen lider under «en kjempestor bemanningskrise» - ikke minst på ungdomsenhetene.

– Vi mister folk. Vi er færre folk som skal gjøre de samme tingene. Vi har store problemer med å få inn de riktige menneskene til å jobbe med barna, og tjue prosent sykefravær, fordi det er en belastende arbeidshverdag med mye vold og trusler. Det er kort vei til å bytte jobb, også for å få bedre lønn. Samtidig er dette et sted som er sårbart for midlertidighet og vikarer. Relasjoner og kontinuitet er kanskje det viktigste vi holder på med.

Øverst på ønskelisten står likevel et ordentlig aktivitetsbygg med gode skolefasiliteter. Steine er nemlig overbevist om at et opphold i ungdomsfengselet har rehabiliterende effekt, i hvert fall som en pauseknapp, både for ungdommen og for samfunnet rundt.

– Bare det at disse ungdommene blir tatt bort fra gata er rehabiliterende. De får avstand fra miljøet, fra rus, fra kriminaliteten og jaget de står i. Det kan godt hende at ungdommene som er her, kommer ut igjen og begår ny kriminalitet, men det er klart at det har vært forebyggende at de har vært her inne. De har fått påfyll med tanker, og veldig mange får en forståelse for kriminaliteten de har gjort på en litt annen måte. Spesielt voldskriminaliteten tenker de nytt rundt.