Norgesrekord i prejudikat?

Faktum i saken var i korte trekk at tre personer var tiltalt: et ektepar og deres sønn. Familien hadde vært bosatt i Norge siden 2019, men kom opprinnelig fra Bulgaria. Det gjorde også fornærmede. 

Sønnen og fornærmede kom i kontakt med hverandre i 2021 og innledet etter hvert et kjæresteforhold. I 2022 tok sønnen med seg fornærmede fra Bulgaria til Norge. Hun var da 14 år gammel. Han var 23 år.

Foreldrene og sønnen ble tiltalt for overtredelse av straffeloven § 262 andre ledd, jf. § 15 for å ha etablert en ekteskapslignende forbindelse med noen som var under 16 år, eller å ha medvirket til dette. Dette skulle ha skjedd i Bulgaria før reisen til Norge. 

Gjermund Aasbrenn

Gjermund Aasbrenn er stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet.

Han har vært førstekonsulent i Justisdepartementets lovavdeling, advokatfullmektig i Arntzen de Besche, dommerfullmektig og konstituert tingrettsdommer ved Sør-Trøndelag tingrett, utreder i Høyesterett og konstituert lagdommer ved Hålogaland lagmannsrett.

Aasbrenn er fagansvarlig for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Sønnen ble også tiltalt for overtredelse av straffeloven § 311 første ledd, jf. andre ledd for å ha produsert fremstilling som seksualiserer barn, eller å ha besittet slike fremstillinger.

Grunnlaget var her at han hadde tatt ulike bilder av fornærmede og oppbevart dem på sin mobiltelefon. 

Påtalemyndigheten krevde straff og fornærmede krevde oppreisningserstatning. For lagmannsretten krevde påtalemyndigheten også inndragning av sønnens mobiltelefon.

Høyesteretts dom er avsagt med delvis dissens 3–2. Avklaringene kan sammenfattes slik:

1. Klarhetskravet i strafferetten får anvendelse også på jurisdiksjonsbestemmelser

Klarhetskravet i strafferetten, som følger av Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7, innebærer at en straffebestemmelse må være tilstrekkelig klar og tilgjengelig for allmenheten.

Straffelovens jurisdiksjonsbestemmelser utgjør en del av lovgrunnlaget for straffansvar. Dersom en tolkning av en jurisdiksjonsbestemmelse leder til at vilkårene for norsk jurisdiksjon ikke er oppfylt, må gjerningspersonen frifinnes. 

Selv om jurisdiksjonsbestemmelser etter sin art ikke selv definerer hvilke handlinger som er straffbare, eller hva straffen skal gå ut på, er strafferettslig jurisdiksjon etter norsk rett en ufravikelig straffbarhetsbetingelse.

Også ved tolkningen av slike bestemmelser får derfor klarhetskravet anvendelse. Se nærmere om dette i avsnitt 20–24. Her var det ingen dissens, se avsnitt 142.

2. Straffeloven § 5 første ledd nr. 4 skal tolkes slik at den gir norske domstoler jurisdiksjon på de vilkårene bestemmelsen oppstiller, i saker om overtredelse av straffeloven § 262 andre ledd andre punktum.

Norske domstolers jurisdiksjon i saker om barneekteskap og tvangsekteskap reguleres av straffeloven § 5 første ledd nr. 4, som gjør unntak fra hovedregelen om dobbel straffbarhet. 

Bestemmelsen slår fast at norsk straffelovgivning gjelder for handlinger foretatt av en person med bosted i Norge, når handlingene «anses som barneekteskap eller tvangsekteskap». 

Det springende punktet for Høyesterett var om uttrykket «anses som barneekteskap» skal forstås slik at ekteskapet må være sivilrettslig gyldig stiftet i vigselslandet, eller om også etablering av en ekteskapslignende forbindelse etter straffeloven § 262 andre ledd andre punktum er omfattet. 

Det var her den delvise dissensen kom inn. Førstvoterende som talsperson for flertallet, konkluderte med at det sistnevnte alternativet var det riktige. Dermed hadde norske domstoler jurisdiksjon i saken. Mindretallet kom til motsatt konklusjon. Se nærmere avsnitt 38–56 og 141–152.

3. Tolkningen av straffeloven § 262 andre ledd

Straffeloven § 262 har overskriften «Brudd på ekteskapsloven mv.». Første ledd rammer bigami. Andre ledd i bestemmelsen lyder slik:

«Den som inngår ekteskap med noen under 16 år, straffes med fengsel inntil 3 år. På samme måte straffes den som etablerer en ekteskapslignende forbindelse som nevnt i § 253, med noen som er under 16 år. Den som var uvitende om at fornærmede var under 16 år, kan likevel straffes hvis vedkommende på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet. Straff kan bortfalle dersom ektefellene er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.»

I dommen er det en grundig gjennomgang av tolkningen av straffeloven § 262 andre ledd, og da særlig av formuleringen «etablerer en ekteskapslignende forbindelse som nevnt i § 253» i andre ledd andre punktum. 

Her likestilles altså formelt ekteskap med noen som er under 16 år, med inngåelse av utenomrettslig ekteskap med noen som er under 16 år.

Vilkåret «ekteskapslignende forbindelse» skal forstås på samme måte som det tilsvarende vilkåret i § 253 om tvangsekteskap. Bokstav b i den bestemmelsen gir følgende anvisning på hva som er en «ektesapsliknende forbindelse»:

«I vurderingen av om det foreligger en ekteskapslignende forbindelse skal det legges vekt på om forbindelsen er varig, oppleves som bindende og etablerer rettigheter og plikter mellom partene av rettslig, religiøs, sosial eller kulturell karakter.»

I avsnitt 37 samler førstvoterende trådene slik:

«Ordlyden og forarbeidene gir oppsummeringsvis anvisning på en konkret helhetsvurdering basert på de nevnte momentene. Ved vurderingen vil det måtte stå helt sentralt om forbindelsen har tilstrekkelige likhetstrekk med et formelt ekteskap, ved at den oppleves som varig og bindende ut fra formelle eller uformelle normer av religiøs, kulturell eller sosial natur. Uten tilstrekkelige elementer av varighet og binding vil forholdet falle utenfor rammene av straffeloven § 253, og dermed også utenfor § 262 andre ledd.»

Se nærmere avsnitt 25–36. Mindretallet gikk ikke inn på dette spørsmålet.

4. Anvendelsen av bestemmelsen

Flertallet fant det ikke tvilsomt at grensen for straffbar overtredelse var overtrådt. Også denne delen av dommen gir god veiledning for liknende saker. Se nærmere avsnitt 57– 67. Heller ikke dette spørsmålet gikk mindretallet inn på.

5. Tolkningen av den nedre grensen for «fremstilling som seksualiserer barn» i straffeloven § 311.

Straffeloven § 311 første ledd bokstav a og c lyder slik:

«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som

a. produserer fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn,

[…]

c. anskaffer, innfører eller besitter fremstillinger som nevnt i bokstav a, eller forsettlig skaffer seg tilgang til slikt materiale,

[…]»

Spørsmålet var om seks bilder som ble funnet på sønnens mobiltelefon ble rammet av dette. Sønnen var i besittelse av bildene, og de var fremstillinger i lovens forstand. Det avgjørende var om bildene «seksualiserer barn». Etter en grundig gjennomgang ga førstvoterende følgende oppsummering i avsnitt 76:

«Ut fra uttalelsene i forarbeidene og begrunnelsen for straffansvaret legger jeg til grunn at bilder av barn – for å rammes av straffeloven § 311 første ledd – generelt må være egnet til å gi seksuelle assosiasjoner. Både innhold, presentasjonsform og situasjonen bildet er tatt i, er av betydning ved vurderingen. Der materialet består av flere bilder, kan de ses i sammenheng. Ved bilder av barn og voksne sammen som gir assosiasjoner i retning av at det er en seksuell forbindelse mellom den voksne og barnet, skal det lite til før straffbarhetsgrensen er overtrådt. I slike tilfeller tilsier begrunnelsen for regelen en streng bedømmelse. Dreier det seg om bilder av barnet alene, må det skje en helhetsvurdering av om bildet er naturlig eller generelt er egnet til å gi seksuelle assosiasjoner.»

Se nærmere avsnitt 68–76. Her var det ingen dissens, se avsnitt 154.

6. Anvendelsen av bestemmelsen

Førstvoterende fant at den nedre grensen var overtrådt for noen av bildene, men ikke alle. Også denne delen av dommen gir god veiledning for liknende saker. 

Se nærmere avsnitt 77–86. Heller ikke her var det noen dissens, se avsnitt 154.

7. Lagmannsretten kan behandle inndragningskrav som førsteinstans

Dette spørsmålet oppstod fordi påtalemyndigheten krevde inndragning først da saken stod for lagmannsretten. Inndragning er en egen ankegjenstand, jf. for eksempel HR-2024-1610-U avsnitt 13. 

Videre er inndragning ikke straff etter intern norsk rett, jf. for eksempel Rt-2011-1811 avsnitt 40, sml. straffeloven § 29, men en annen strafferettslig reaksjon, jf. § 30 bokstav e. 

Førstvoterende la vekt på at lagmannsretten har full kompetanse ved anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 331 første ledd, og på forutsetningene i straffeprosessloven § 38 andre og tredje ledd om at retten ikke er bundet av tiltalen eller påstandene med hensyn til straff og andre rettsfølger, og at kontradiksjon må ivaretas. 

Konsekvensen av ikke å tillate inndragningskravet behandlet i ankeomgangen, ville ifølge førstvoterende vært at kravet alternativt måtte vært fremmet som en egen inndragningssak. Da ville ikke retten hatt mulighet til å se de strafferettslige reaksjonene i sammenheng ved straffutmålingen. Også dette tilsa at kravet burde kunne behandles av lagmannsretten som førsteinstans. Se nærmere avsnitt 87–96. Ingen dissens her heller, se avsnitt 154.

NB: Denne delen av avgjørelsen aktualiserer noen andre spørsmål, særlig knyttet til anke til Høyesterett, men det får vi ta en annen gang.

8. Inndragning – konkret vurdering

I den konkrete vurderingen kom førstvoterende til at vilkårene for inndragning ikke var oppfylt fordi inndragning ville være uforholdsmessig, jf. straffeloven § 69 tredje ledd. Også her er det god veiledning å få. 

Se nærmere avsnitt 97–101. Ingen dissens her heller, se avsnitt 154.

9. Straffutmåling

Foreldrene ble straffet for medvirkning til etablering av ekteskapsliknende forbindelse. Sønnen ble straffet for etablering av ekteskapsliknende forbindelse og besittelse av fremstilling som seksualiserer barn, men det siste var i dette tilfellet et bøteforhold og en skjerpende omstendighet.

For etablering av ekteskapsliknende forbindelse veier allmennpreventive hensyn tungt, og det skal «som et klart utgangspunkt utmåles en ubetinget fengselsstraff av en viss lengde», jf. avsnitt 105. 

For sønnen var utgangspunktet fengsel i ett år og tre måneder, men på grunn av noe lang saksbehandlingstid ble det redusert til fengsel i ett år og to måneder. Faren fikk fengsel i ett år og to måneder, mens moren fikk fengsel i sju måneder. Også for foreldrene ble det tatt hensyn til lang saksbehandlingstid.

Se nærmere avsnitt 102–114. Ingen dissens her heller, se avsnitt 154.

10. Jurisdiksjon og lovvalg ved krav om oppreisningserstatning

Skadevolderne var bosatt i Norge. For det sivile kravet fulgte da norsk domsmyndighet av hovedregelen i Luganokonvensjonen artikkel 2 om at personer med bosted i en konvensjonsstat skal saksøkes i bostedsstaten. 

Kravet hadde samtidig tilknytning til både Norge og Bulgaria. Dermed oppstod også spørsmål om lovvalg. Under henvisning til HR-2021-995-A bygde førstvoterende på at erstatningskrav som følge av straffbare forhold anses som sivile krav utenfor kontrakt. For erstatning utenfor kontrakt er hovedregelen at saken avgjøres etter skadestedets rett – lex loci damni. 

Men, som det også fremgår av HR-2021-995-A:

«Skadestedets rett, som Høyesterett har lagt til grunn som hovedregel for lovvalg ved erstatning utenfor kontrakt, er ikke en ‘fast’ lovvalgsregel for oppreisningskrav med grunnlag i alvorlige integritetskrenkelser, som fremmes i forbindelse med en straffesak.

Lovvalget må følgelig avgjøres etter den regelen som er utgangspunktet i norsk internasjonal privatrett – Irma Mignon-formelen.»

Løsningen måtte bli den samme i den foreliggende saken. Saken hadde nærmest tilknytning til Norge, og det sivile kravet ble behandlet etter norsk rett. Se nærmere avsnitt 115–125. Ingen dissens her heller, se avsnitt 154.

11. Ett felles eller separate beløp? 

Etter skadeerstatningsloven § 3-5 andre ledd kan det fastsettes separate krav om oppreisning for den enkelte ansvarlige i tilfeller der «flere i fellesskap [har] voldt skade, tilføyd krenking eller utvist mislig adferd».

Dette vilkåret var oppfylt, og det berodde da på en skjønnsmessig vurdering om det skulle fastsettes ett felles eller separate beløp.

Resultatet ble ett felles beløp. Blant annet ble det uttalt at saken skilte seg fra for eksempel saker om seksuelle overgrep med flere gjerningspersoner. Foreldrenes medvirkning til at forbindelsen kom i stand, innebar ikke en så økt belastning for fornærmede at separate beløp burde fastsettes. Samtidig måtte det ved utmålingen kunne ses noe hen til at flere hadde medvirket til krenkelsen. 

Se nærmere avsnitt 126–130. Ingen dissens her heller, se avsnitt 154.

12. Utmåling av oppreisningserstatning

Erstatningen måtte her – som i andre tilfeller hvor det ikke gjelder et normert oppreisningsnivå – utmåles på individuell og skjønnsmessig basis med vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkningene.

Lagmannsretten hadde fastsatt erstatningen til 70.000 kroner, men under henvisning til handlingens grovhet, de samlede konsekvensene den måtte ha fått for fornærmede og at flere hadde bidratt til krenkelsen, ble beløpet økt til 120.000 kroner. 

Se nærmere avsnitt 131–135. Ingen dissens her heller, se avsnitt 154.

13. Oppreisningserstatning ved medvirkning?

Dommen forutsetter at det er anledning til å idømme oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3 ved domfellelse for medvirkning.

Den problemstillingen kan du lese mer om her.

Nøkkelavsnitt: 37, 51–53, 55 og 76.