BERGEN: I 2006 fikk teaterregissør Aslak Moe et overraskende brev fra sin ekskjæreste og moren til hans datter. Hun motsatte seg inntil videre samvær mellom Aslak og deres felles barn. Moe ble redd og meldte seg etter hvert inn i «Foreningen 2 foreldre».
I stykket «Løgn varer lengst», som nylig ble satt opp på Det vestnorske teateret i Bergen, forteller regissøren både om sin egen og andres foreldretvisthistorier – alt hentet rett fra virkeligheten.
I forberedelsene til forestillingen fikk han lære mer om morspresumpsjonen – ideen om at mor alltid er den beste forelderen, selv i tilfeller der hun saboterer fars samvær med barna.
17 prosent av alle rettssaker i Norge er barnefordelingssaker. Regissøren har gjennom flere år gjort bred research på temaet, og møtt flere sterke skjebner, saker som fikk langt større konsekvenser enn det fikk for ham selv.
Morspresumpsjonen
I anonymisert form trakk han frem flere av dem i stykket, stort sett fedre som etter skilsmissen nektes samvær med barna sine. Sakene preges av ubegrunnede vold- og trussel-anmeldelser, og alvorlige bekymringsmeldinger til barnevernet uten rot i virkeligheten.
– Morspresumpsjonen ble strøket fra lovverket i 1981, men mange mener den lever i beste velgående, både i rettsvesenet og gjennom rettspraksis. De hevder at noe av årsaken til dette er at det stort sett er kvinner som jobber i disse instansene, og at de bevisst eller ubevisst sympatiserer med moren, påpekte Moe fra scenen.
Han viste blant annet til en far som gjennom tjue år, 77 rettsavgjørelser, og millioner av kroner i advokatutgifter måtte kjempe for foreldretten til barna sine. Moren på den andre siden, tjente under grensen for fri rettshjelp, og hadde kunnet kjøre saken sin gratis.
– Mange jurister tror ikke på tallene, men jeg har sett alle avgjørelsene i saken. Jeg opplever at denne jussen er lavstatus-juss. Man gjør ikke karriere som barnerettsadvokat, sier Moe da Advokatbladet møtte ham etter forestillingen.
– Svak rettssikkerhet
Regissøren mener fri rettshjelp i disse sakene paradoksalt nok bidrar til å opprettholde en urettferdighet, og at det burde vært en form for egenandel som var regnet ut i forhold til inntekten, så kostnadsnivået ble noenlunde likt for begge parter.
– Jeg opplever at disse barna har en svak rettssikkerhet. Det er forstemmende at det finnes en lov som skal beskytte foreldrene og barns rett til kontakt, men når denne loven brytes så har man ingen mekanismer for å hindre dette.
I «Kjells» tilfelle ble alle anmeldelsene henlagt, men ofte først etter et halvt år med politipålagt besøksforbud. Dermed fikk barna et sterkere forhold til moren, og et desto svakere forhold til faren.
Moe mener mye er feil med dagens system – og at fedre ofte blir manipulert av mødre. Heller ikke advokatstanden slipper unna Moes kritikk.
Tiden på sin side
– Jeg opplever at det finnes to typer advokater som jobber på dette feltet; En som er samvittighetsfull, og hjelper klienten uansett hvor de står – mens den andre typen gjerne bruker skitne triks, for eksempelvis å bevisst trenere saken. Om man vinner tre måneder, øker sjansen for at status quo for barnet blir opprettholdt, spesielt når barnet er lite, og domstolene er naive og tror på påstandene om omsorgssvikt.
Foruten mer ressurser til barnevernet, mener Moe loven må endres slik at hovedregelen blir delt fast bosted.
– I dag er domstolene nærmest instruert til ikke å dømme delt fast bosted. Jeg tror det er fordi vi i Norge er så redde for konflikter. Man tenker at hvis ikke én er sjefen over barnet vil det bli masse konflikter. Men like vilkår er det beste grunnlaget for godt samarbeid. Ved skjeve vilkår vil det alltid lønne seg å bruke makten den med mest samvær har.
Moe er positiv til Barneutvalgets forslag om at foreldre som skiller seg i fremtiden må ha godkjenning fra den andre forelderen før de kan flytte lengre enn en time unna.
– Se til Finland
Han viser til Finland, der delt fast bosted er sidestilt med fast bosted til den ene av foreldrene.
– Først med delt fast bosted som hovedregel føler jeg barnets beste blir ivaretatt, og hevet opp over foreldrenes følelser. I Finland kan retten også gå inn å og bestemme hvem av foreldrene som bestemmer over hvilke områder i barnets liv, og på den måten skreddersy dommen mye mer, sier Moe.
I stykket viser han til barnerettsadvokat Erik Mørch, som blant annet har rådet fedre i konflikt til ikke å dusje naken (se egen sak).
– Det han gjør som advokat, er å si til klienten at systemet hverken hjelper deg, eller jobber for rettferdighet. Derfor mener han du må lære deg å spille på systemet slik motstanderen din gjør – dessverre. Det er synd det er slik. Mange har brent seg på å tro at alt løser seg fordi man har gode hensikter, sier Moe.
– Vi snakker om historier som slåss mot hverandre, der den som forteller best eller har høyest troverdighet, er frekkest eller først ute, gjerne vinner. Og barna vil naturlig nok som regel holde med den forelderen som gir dem mat og husrom.
Uten egen stemme
Hans egen familietvist endte til slutt godt.
– Jeg flyttet inn i nabolaget der min eks bor, og ble sammen med en dame som jeg har tre barn med nå. Men det hele føltes veldig skjørt, og at det kunne ha tippet den andre veien, og endt i katastrofe. Heldigvis var jeg heldig med den nye kona mi, og hun og datteren min fikk et veldig godt forhold.
Likevel gjorde historien noe med Moe, og vil være noe han bærer med seg.
– Alle i samfunnet trenger at politiet jobber fort, men disse barna vokser så fort at det får så enorme konsekvenser når saker trekker ut. Mye av min motivasjon for denne forestillingen har vært at disse ungene ikke har en egen stemme.
