EMD-fellelsene: Konsekvenser for barnevern og rettslige organer

Norge ble høsten 2019 fire ganger dømt i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) for å ha krenket retten til respekt for familielivet. Retten til å få sitt familieliv respektert er en sentral menneskerett, forankret i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Dommene gjaldt barnevernssaker.

Strand Lobben-dommen, fra september, har fått mest oppmerksomhet, særlig fordi dette var en storkammerdom (17 dommere). Men de tre påfølgende dommene forsterket den alvorlige kritikken av norsk barnevern, både rettslig og barnevernfaglig.

- For ukritiske

EMDs hovedpunkter fra dommene kan sammenfattes slik:

De norske avgjørelsene lider under for overfladiske begrunnelser for så inngripende tiltak som omsorgsovertakelser, begrenset samvær eller tvangsadopsjon. Dette gjør det også vanskelig å etterprøve hvilke faglige vurderinger som har blitt foretatt eller eventuelt unnlatt.

Barnevernet konkluderer for raskt med at tvangsflytting av barn til fosterhjem må anses å bli langvarig, i praksis resten av oppveksten. De rettslige beslutningsorganene, fylkesnemnd og domstoler, legger barnevernets argumentasjon for ukritisk til grunn.

Ved vedtak om omsorgsovertakelser, som absolutt kan være berettiget, fastsettes det svært begrenset samvær. Dette undergraver det overordnede mål om at omsorgsovertakelser skal være midlertidige med sikte på senere tilbakeføring av omsorgen for barnet til biologisk hjem. EMD understreker alltid innledningsvis i barneversaker at det prinsipielt er et hovedmål å «reunite the child and the natural parent».

Gjenforeningsmålsettingen følger også av FNs retningslinjer for alternativ omsorg for barn fra 2009.

Barnevernet arbeider for lite aktivt, eller for lite kompetent, både vedrørende bruk av adekvate hjelpetiltak som kan forebygge omsorgsovertakelser og i oppfølging av biologiske foreldre etter en omsorgsovertakelse, med sikte på mulig tilbakeføring.

Kompetansebehov

Hvilke konsekvenser må EMDs avgjørelser få for barnevernet og de rettslige organer?

Barnevernet trenger klart mer kompetanse. Skjønt det alltid finnes positive unntak, står vi her overfor en systemkrise. Særlig synes mangel på kompetanse i å håndtere familier med annen kulturbakgrunn å være kritisk.

Det er i denne sammenheng et poeng å understreke at ropet om bedre kompetanse ikke bare kommer fra EMD. Både Helsetilsynets rapport etter gjennomgang av 106 barnevernssaker (2019) og Barne-ungdom- og familiedirektoratets (Bufdir) ferske utredning om kompetanse i barnevernet, fastslår et betydelig kompetansebehov.

Rammer også fylkesnemndene og domstolene

Men kritikken rammer også fylkesnemndene og domstolene. Det er disse organer som har fattet avgjørelsene EMD tilsidesatte. Rettslige organer har en selvstendig rett og plikt til å sikre at beslutningsgrunnlaget er forsvarlig og godt nok opplyst.

Det er ikke nok bare å stole på barnevernets utredninger, eller sakkyndiges uttalelser. Men i de sakene hvor Norge ble felt i EMD, kan det virke som de rettslige organer snarere har lagt blåkopi på barnevernets saksfremstilling enn å ha foretatt en egen selvstendig vurdering.

Dommere har for liten barnefaglig kompetanse

Etter min vurdering indikerer EMD-dommene også at norske dommere generelt sett har for liten barnefaglig kompetanse. Særdomstolsutvalget (NOU 2017:8) la blant annet frem forslag til en obligatorisk barnefaglig etterutdanning for alle dommere som skal behandle barne- og barnevernssaker. Dessverre forsvant forslaget i en av Justisdepartementets skuffer, godt hjulpet av Dommerforeningen.

Forslaget må opp på bordet igjen. Det var i sin tid oppmuntrende å lese i Regjeringens politiske plattform fra Granavolden at det er ønskelig å «opprette en domstolsordning for behandling av saker knyttet til barn og familie» i tråd med anbefalingene fra Særdomstolsutvalget.

Så langt er dette ikke fulgt opp, men EMD-dommene kan forhåpentlig utløse mer handlekraft.

LES OGSÅ:

Vil ha egne barnevernsadvokater

Silingsordning må bort

Det er også maktpåliggende å få fjernet silingsordningen i lagmannsretten som medfører at mange barnevernsaker stanser i tingretten. Tingretten kan overprøve fylkesnemndas vedtak. Men videre ankeprosess blir ofte avvist av lagmannsretten.

Dermed forsvinner også muligheten til å få avgjørelsen prøvet av Høyesterett. Det må være tankevekkende, enn si et rettslig prestisjenederlag, at EMD har behandlet og avgjort flere barnevernssaker i norsk disfavør, mens lagmannsretten har ment at sakene ikke var viktige eller vanskelige nok til å slippe frem til ankebehandling.

Den mest umiddelbare rettslige konsekvensen av EMD-dommene, er at det må fastsettes mye mer samvær mellom barn og biologiske foreldre etter en omsorgsovertakelse enn dagens restriktive praksis.

Trenger fordomsfri diskusjon

Praksis er det Høyesterett som har bestemt i en avgjørelse fra 2012. Høyesterett uttaler her at ved langvarige plasseringer bør samværet normalt settes fra tre til seks ganger i året. Høyesterett må snarest revidere sitt standpunkt.

Endelig bør tiden være moden for en grundig og fordomsfri diskusjon om barnevernets samfunnsmandat fortsatt skal inkludere en tvangsmyndighet. Å gi barnevernet en rendyrket hjelpefunksjon, vil kanskje være den aller beste forbedringen av norsk barnevern.