Høyesterett slipper inn sak om lite samvær grunnet barnets langvarige, negative reaksjoner

Jenta, som nå er elleve år gammel, ble plassert i fosterhjem da hun var tre år gammel, etter å ha bodd i et hjem preget av fars rusbruk og psykiske ustabilitet. Jenta var vitne til vold og sinne fra far, spesielt rettet mot mor og to eldre søstre. Ifølge lagmannsretten ble jenta utsatt for skremmende, uforutsigbar og skadelig omsorg.

Etter at barnevernet overtok omsorgen for jenta, fikk foreldrene samvær fire ganger pr. år i to timer ad gangen.

Moren, som for lengst har flyttet fra faren, har flere ganger krevd å få tilbake omsorgen for jenta, eller økt samvær, uten å ha vunnet frem.

I fylkesnemnda i 2020 ble samværet redusert til bare én gang pr. år i tre timer, under tilsyn av barnevernet. Mor ble også fradømt retten til å ha kontakt med datteren på telefon eller i sosiale medier.

Tingretten opprettholdt vedtaket, men dommen ble avsagt under dissens. Den fagkyndige meddommeren mente at jentas negative reaksjoner etter samvær med mor kunne skyldes at hun har en underliggende funksjonsforstyrrelse som ikke var utredet. Denne meddommeren ville gi mor to årlige samvær.

Felles mål om to årlige samvær

Avgjørelsen ble anket til Borgarting lagmannsrett, men partene ble enige om å stanse saken i seks måneder grunnet barnets positive utvikling.

I avtalen mellom mor og Drammen kommune hadde begge partene et felles mål om å få til ytterligere samvær i løpet av 2021, dersom det var til barnets beste. Da barnevernet, etter råd fra en psykologspesialist, besluttet ikke å gjennomføre dette andre samværet, begjærte mor saken igangsatt, samt midlertidig forføyning med påstand om månedlig samvær eller samvær etter rettens skjønn.

I lagmannsretten viste mor til at samvær kun én gang i året er i strid med EMK artikkel 8, og at så lite samvær ikke er til barnets beste.

Både de som førte tilsyn med samværet og sakkyndige i saken opplyste at mors samværskompetanse var god, og at mor samarbeidet godt med barnevernet og fosterforeldrene.

Mor mener at barnets reaksjoner etter samvær ikke er alvorlige, men diffuse og milde, og viste til at barnet også reagerte på samme måte i mange andre sammenhenger.

Det ble også vist til at barnet selv hadde sagt at hun ønsket mer samvær med moren og søstrene.

Mor ba om samvær én gang pr. måned i tre timer, og rett til såkalt elektronisk kontakt med barnet.

- Sterke reaksjoner i lang tid

Kommunen viste til at barnet fortsatt er svært sårbart og til at hun får sterke reaksjoner i lang tid etter samvær.

«Skolen og fostermor beskriver at hun mister konsentrasjon og får dårlig hukommelse. Hun må lære ferdigheter hun allerede har på ny (for eksempel gangetabellen) og er utilgjengelig for ny læring. Hun blir sensitiv for lyder og trenger hørselvern i klasserommet. Sosialt misforstår hun andres utsagn og signaler, reagerer inadekvat og havner i konflikter, og støter derved jevnaldrende fra seg.

Slike lite aldersadekvate reaksjoner går ut over Bs selvbilde og de jevnaldrendes syn på henne, og har gjort det vanskelig for henne å etablere varige vennskap», heter det i kjennelsen fra Borgarting lagmannsrett.

- Alvorlig hvis reaksjonene ikke tas på alvor

I perioden barnet har hatt mindre kontakt med mor, har hun hatt en positiv utvikling, mener retten.

«Gjennom den sakkyndiges forklaring i lagmannsretten har imidlertid retten fått en helt annen forståelse av de underliggende fysiologiske og psykologiske mekanismene ved Bs aktivering etter samvær og hvor alvorlig det vil kunne være for hennes emosjonelle og intellektuelle utvikling – og potensielt hennes fysiske og psykiske helse – dersom disse reaksjonene ikke tas på alvor», skriver lagmannsretten.

Det siste samværet mellom mor og datteren, der også en søster var tilstede deler av tiden, forløp på alle måter positivt og hyggelig, heter det i lagmannsrettens dom.

Borgarting utvidet det årlige samværet fra tre til fire timer, og «under en viss tvil» under tilsyn av barnevernet. Mor ble også gitt anledning til å ringe datteren en gang i året, kort tid i forveien av samværet. Begjæringen om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge.

Uavklart om midlertidig forføyning

Høyesteretts ankeutvalg har tillatt anken over dommen fremmet, og også anken over lagmannsrettens kjennelse om midlertidig forføyning.

«Det er uavklart i hvilken grad det kan anvendes midlertidig forføyning etter tvisteloven kapittel 32, jf. kapittel 34 i saker som behandles etter tvisteloven kapittel 36. For å oppnå en prinsipiell rettsavklaring overføres også dette spørsmålet til behandling i avdeling med fem dommere», skriver ankeutvalget, som bestod av dommerne Jens Edvin A. Skoghøy, Ingvald Falch og Knut Erik Sæther.

«Saksbehandlingen i Høyesterett forutsettes påskyndet slik at dette spørsmålet behandles sammen med hovedsaken».