Staten tapte strandsonestrid i Høyesterett: Brygge fra 70-tallet får stå

Gjennom en årrekke har flere norske kommuner tilbakelagt et stort arbeid i å kartlegge inngrep i strandsonen på private tomter omkring i landet. Dette for å avdekke mulige ulovlige tiltak, og med et overordnet formål om å beskytte naturverdier og allmennhetens tilgang.

Da Bergen kommune gjennomførte en rekke slike undersøkelser av strandsoneinngrep mellom 2009 og 2012, var et av funnene at en 76 kvadratmeter stor brygge på en strandeiendom ikke var byggemeldt.

Den aktuelle brygga ble oppført på 1970-tallet, og eies i dag av aksjeselskapet West Coast Invest. I 2020 traff kommunen et vedtak med pålegg om riving og tvangsmukt som følge av den manglende byggemeldingen.

Spørsmålet om gyldigheten av dette vedtaket har gått sin gang gjennom rettssystemet, og tidligere i år vant bryggeeieren saken i lagmannsretten.

Omsider har Høyesterett landet på samme konklusjon, i det som er blitt ansett som en prinsippsak som potensielt vil få betydning for en rekke lignende saker. 

«Andre varige konstruksjoner og anlegg»

Den sentrale problemstillingen for Høyesterett, var om brygga var omfattet av vilkåret i bygningsloven 1965 § 84 om «andre varige konstruksjoner og anlegg» - og dermed var underlagt meldeplikt.

Det nevnte vilkåret kommer som et tillegg til en rekke andre store tiltak som nevnes i bestemmelsen, slik som kaianlegg, moloer, bruer og idrettsanlegg.

«Det er ikke tvilsomt at brygga i saken her er en varig konstruksjon dersom dette leses for seg», skriver førstvoterende dommer Thom Arne Hellerslia, som videre påpeker at det avgjørende er om uttrykket må leses i lys av de øvrige eksemplene i lovteksten eller ikke.

«Den valgte lovgivningsteknikken med å regne opp eksempler før det angis en generell kategori, taler etter min mening for at det må ses hen til eksemplene ved fastleggelsen av omfanget av meldeplikten», kommenterer Hellerslia innledningsvis. 

Landet på innskrenkende tolkning

Etter en gjennomgang av rettskildene, er det også denne oppfatningen Høyesterett til slutt står igjen med:

«Hensynene til klarhet og forutsigbarhet tilsier at det legges stor vekt på ordlyden. Ordlyden lest i sin helhet taler for at innholdet i uttrykket «andre varige konstruksjoner og anlegg» må ses i lys av de eksemplene som er nevnt. Også formålet med bestemmelsen og kommunenes begrensede kapasitet til å føre kontroll da loven ble vedtatt, taler for at bestemmelsen rettet seg mot tiltak av en viss størrelse.»

Ergo må uttrykket «andre varige konstruksjoner og anlegg» tolkes innskrenkende, fastslår Høyesterett.

- Ingen meldeplikt

For brygga i denne konkrete saken, og hvorvidt den kunne anses som omfattet av uttrykket, var det karakteren og størrelsen av den som først og fremst ble trukket frem som vurderingsmomenter. 

Brygga var relativt stor, men ifølge førstvoterende hadde størrelsen en sammenheng med grunnforholdene på stedet. Hverken estetikk, trafikk eller sikkerhet var hensyn som kom inn med særlig tyngde.

«Samlet sett er jeg kommet til at det ikke var meldeplikt for brygga på det tidspunktet brygga ble oppført», konkluderer Hellerslia, som med støtte fra de fire øvrige dommerne avgjorde at kommunens vedtak om riving og tvangsmulkt var ugyldig.

Høyesterettsavgjørelsen kan leses i sin helhet her.