Berit Reiss-Andersen: - Skuffet hvis det ikke stadig skjer noe uventet

Intervjuet ble foretatt i 2004.

Hun er 50 år i år og håper på litt mer fritid når hun snart slutter som nestleder i Advokatforeningen. Men sikkert er det ikke. Telefonen har det med å ringe.

Allerede i slutten av april kan det skje noe nytt som forandrer på det meste. Hun er en av tre nominerte norske kandidater til å overta Hanne Sophie Greves dommerkappe i Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. Med sitt brennende internasjonale engasjement er det ikke usannsynlig at valget faller på henne, og da svarer hun helt sikkert som hun pleier.

Men hun demper et favorittstempel betraktelig. De to andre kandidatene, lagdommer Sverre Erik Jebsen og høyesterettsdommer Ketil Lund, rager høyere enn henne, mener hun.

- Jeg anser meg som listefyll, ikke noe mer. Ærerikt å få sitt navn misbrukt i en slik sammenheng.

Berit Reiss-Andersen hadde ikke lyst til å være månedens profil i Advokatbladet. Hun synes at slike intervjuer kan bli en oppramsing av menneskers vellykkethet.

- Livet har flere valører enn som så. Men hun klarte ikke å si nei. Intervjuet satt langt inne, kan man si. Først på lørdagen rett før vår leveringsfrist hadde hun litt tid - mellom et middagsselskap hjemme dagen før som varte veldig lenge og forberedelser til viktig prosedyreprestasjon på mandag.

Kort vei

Vi har etter hvert hørt en del famlende og dårlige begrunnelser for at fremtredende jurister og advokater valgte jusstudiet. Reiss-Andersens forklaring er kanskje den aller tynneste.

- Det var så kort vei til og fra Nesoddbåten!

Det var hovedgrunnen. Men det var en annen grunn også. Hun hadde ikke akkurat noen artium som kvalifiserte til lukkede studier som medisin.

- Nei, som de aller fleste andre som gikk på Forsøksgymnaset den gang, så ble det dårlige karakterer i de skriftlige fagene som privatist. Men vi var til gjengjeld meget gode i de muntlige fagene. Vi lærte så mye annet. Jeg var og er fremdeles sjeleglad for at det ikke fantes noe gymnas på Nesodden da jeg vokste opp. Vi måtte til Oslo med båten fra vi var 16, og jeg hadde det helt strålende på Forsøksgym på Hammersborg. Vi hadde gode, engasjerte lærere. Ekte lærere som hadde oppriktig glede av å formidle det de var opptatt av. Vi samarbeidet i grupper, noe som var helt nytt på et gymnas. Vi lærte å ta ordet i forsamlinger, også det helt nytt.

Jeg ble virkelig glad i å være på den skolen. Vi følte oss eksklusive og kule, og det er ikke så dumt når man er 17 år. Jeg føler fremdeles et hemmelig broderskap med andre forsøksgymmere. Når gamle klassekamerater støter på hverandre, så er det noen bånd der fortsatt over 30 år senere, selv om vi er spredt til alle yrker.

Selv fikk jeg svært mange klassekamerater. Jeg gikk i to klasser samtidig fordi jeg skulle klare det på to år. Jeg hadde et mål om at jeg ikke skulle kaste bort mer tid enn det på artium. Det var lange skoledager og utrolig sosialt. Frisksportkafeen i Arbeidergata var møtestedet på ettermiddagene, der hadde de billig råkosttallerken. Vi gikk mye på teater og drakk veldig mye rødvin.

- Når falt valget på jus?

- Etter forberedende. Noe måtte jeg finne på. Jeg visste at jeg ville ha universitetsutdannelse, men jeg visste ikke i hva. Jus hadde ingen opptaksbegrensninger, og jeg hadde ikke klart å flytte hjemmefra. Mor og far flyttet faktisk hjemmefra før meg. Far var offiser og tok en jobb i Tyskland. Mine nærmeste ble svært forbauset da jeg begynte med jus. Mine foreldre og to søsken så på meg som et rart dyr i familien. Ingen av dem hadde møtt en jurist, tror jeg. Jeg var faktisk litt forundret selv også.

- Det var ikke så morsomt å studere jus. Det morsomme lå i å legge ut på et stort hav av noe absolutt ukjent. Langsomt ble ting klarere, og det ble tilfredsstillende å skjønne litt. Det tok tid å sette seg inn i de sosiale kodene på jus, og fokuseringen på karakterer var merkelig. På Forsøksgymnaset var det bare noen få nerder som tenkte på slikt, der var det ufint å snakke om karakterer.

Eksamen i kloster

Det skjedde noe litt uvanlig med Berit Reiss-Andersen i studietiden. Hun fikk barn. Mann og barn.

- Vi var stort sett blakke, og det krever stor selvdisiplin å ha et barn og lite å rutte med. Jeg var gift med en amerikansk kunsthandler som reiste mye og ikke tjente særlig. Men jeg durte gjennom som mor og student. Det var ikke tid til mer.

Joachim ble født i september, seks uker før jeg skulle opp til andre avdeling, alle jusstudenters mareritt den gang. Et vanvittig opplegg. Spebarn må jo ammes, så jeg gikk til studentadministrasjonen med mitt problem og ble møtt med stor forvirring. De sa at de trengte en uke på seg for å finne en løsning. Og løsningen ble å avlegge eksamen i Dominikanerklosteret på Majorstua. Der satt jeg i en munkecelle med egen eksamensvakt og så ut på den flotte klosterhagen. Gutten ble hentet når han skrek. Munkene ble vilt begeistret for Joachim, det hadde aldri vært en baby der før. Flott tilrettelegging.

Jeg erfarte at det å få barn tidlig ga meg mye krefter. Jeg var 24 år og hadde mye guts. Nå får svært mange kvinner barn sent. Da er de nok mer modne og har ordnet økonomi, men jeg var for ung til å bekymre meg for mye. Det var bare å gjøre det og det. Det var en strålende tid!

Nå er enebarnet Joachim 25 år. Han er statsviter med internasjonal politikk som spesiale og har en mastergrad i menneskerettigheter fra London School of Economics.

- Mors lys, sier hun stolt. Hun var ikke langt unna å velge en lignende yrkesvei etter en vanlig laud til juridikum i 1981.

Dårlig start

- Jeg hadde tatt folkerett som spesialfag og vurderte å bli diplomat. Internasjonale spørsmål var spennende. Men mitt liv har vært så ekstremt lite målrettet. Morsomme oppgaver har kommet til meg, det er aldri jeg som finner de morsomme oppgavene selv. Den første jobben jeg fikk var helt feil. Nedtur! Jeg søkte forskjellige og tok den første som bød seg. Så havnet jeg i Statens utlendingskontor ved Trefoldighetskirken på et bittelite og mørkt kontor. Oppgaven var å stemple; ja eller nei til å få være i Norge.

Etter noen få måneder ringte jeg til Justisdepartementet og ba dem tynt om å få meg ut herfra, og da fikk jeg departementsjobb som konsulent i politiavdelingens 2. personalkontor. Det var mye bedre, oppgavene hadde innhold og jeg lærte noe. Personalkontoret hadde ansvar for alle særavtalene med politiet. Det var flinke folk der. Jeg lærte arbeidsrett, forvaltningsrett og forhandling av avtaler i tre år.

Men som jurist, så ville jeg gjerne arbeide i en rettssal, kjente jeg. Å være dommerfullmektig var en inngang, men det var helt uaktuelt for meg å flytte et eller annet sted med mann og barn. Så jeg ble politifullmektig ved Oslo politikammer og prosederte straffesaker. Det var morsomt, jeg lærte håndverket og å organisere saker. Det gikk på løpende bånd. Jeg fikk mer og mer blod på tann. Det var min greie å være i retten. Og siden da har rettssalen vært min arbeidsplass. Sirkushesten og sagmugg…

Det ringer!

Reiss-Andersen konverterte til forsvarersiden i 1987 da hun startet egen advokatpraksis i Advokatfellesskapet i Øvre Slottsgate, og der har hun vært siden.

- Jeg fikk lyst til å prøve, men tjente knapt penger det første året. Jeg måtte lære å organisere virksomheten for å tjene på den. Jeg lærte meg ryddighet og fakturering, da gikk det bedre. Det var fritt og uavhengig og mer tiltrekkende enn et helt arbeidsliv i politiet. Jeg kunne velge å jobbe lite eller mye. Her er jeg min egen slavedriver.

Berit Reiss-Andersen har ruvet i forsvarerkretser i mange år nå. Hun ble den første kvinnelige faste forsvarer i Høyesterett og har hittil prosedert 60-70 ganger i øverste instans. Men det var politikk som gjorde navnet hennes kjent.

Den nye justisministeren Anne Holt ringte plutselig

- Jeg hadde lenge definert meg som sosialdemokrat, men aldri hatt noen partipolitisk tilhørighet. Det hadde for øvrig ikke Anne Holt heller vært. Jeg var på noen møter i Kvinneforonten i studietiden, men jeg var avhengig av barnevakt og kunne ikke delta på stormøtene i Studentersamfundet.

- Jeg satt hjemme og spilte Trivial Pursuit da telefonen plutselig ringte ved ett-to-tiden om natten. Det var Anne Holt, og jeg ble veldig overrasket. Vi hadde truffet hverandre i retten som motparter noen ganger i barnevernsaker. Hun representerte kommuner, jeg forsvarte foreldre. Det var et kollegialt forhold, men vi kjente hverandre ikke. Jeg visste jo at hun var blitt statsråd og tenkte at hun ringte for å forhøre seg om jurister som var aktuelle kandidater til å arbeide i hennes politiske ledelse. At hun ønsket mine vurderinger.

Hun brukte først fem minutter på en lang unnskyldning for at hun ringte meg så sent. Så kom spørsmålet: Vil du bli statssekretær? Jeg ble målløs og ba om betenkningstid. Det fikk jeg – til klokken åtte neste morgen, og jeg sa ja. Jeg visste ikke om jeg egnet meg, og hva med praksisen min? Men den eneste muligheten til å finne ut av noe, det er å prøve. Jeg har en usvikelig tro på at det meste ordner seg. Det første jeg måtte gjøre var å følge instruksen for å bli medlem av Arbeiderpartiet.

Politikk er spennende, det handler om verden rundt oss, hvordan vi organiserer tilværelsen. Jeg er fortsatt medlem av partiet, men går ikke på lokalmøter i bydelen. Jeg er dessuten medlem av et veldig ekslusivt partilag, Drivisen og Sjuøyane Arbeiderlag. Det ble jeg på Studietur Nord som styremedlem i Svalbard Samfunnsdrift, selskapet som tar seg av infrastrukturen der lengst nord. Studieturen er et fantastisk årlig seminar med forskningsskipet ”Lance” Svalbard rundt. Helt på toppen av øyriket ga Kirsti Kolle Grøndahl meg det spesielle medlemskapet. Det går omtrent tre år mellom hvert møte i dette partilaget, som har 25 medlemmer. Det er ikke så aktivt.

- Fint å være statssekretær, så lenge det varte?

- Det er spesielt å være statssekretær i dette departementet, du har ett ben i faget og ett ben i politikken. Det er ikke nødvendig å være jurist i den rollen, men det er mye kontakt med embetsverket og en fordel med faglig forankring. Anne Holt var mer politiker enn meg. Det er spennende å delta i en evig endringsprosess. Man blir overveldet av enkeltsaker. Da er det viktig med en viss ideologisk forankring for å kunne se linjene.

- Fikk du til noe konkret helt på egenhånd?

- Politikk er ikke et sololøp, og politisk endring tar tid. Det var synd at det bare ble et halvt år og at Anne Holt ble så syk. Den høsten og våren var en ekstremt turbulent tid for Justisdepartementet. Berge Furre-saken, nærmest kostitusjonell krise og en syk statsråd. Men jeg har likevel sjelden ledd så mye som i disse månedene. Det var et enormt trykk og ansvar med mange møter også om natten. Absurd humor var en overlevelsesmekanisme. Teamet vårt hadde en hang til å fortelle historier, konstruktive avsporinger.

Konkret kan jeg vel si at det var jeg som sørget for at Ellen Holager Andenæs ble overvåkningssjef.

Bokfrelst

Brått inn og brått ut igjen. Og så ble Berit Reiss-Andersen helt plutselig kriminalforfatter.

- En ny tilfeldighet. Jeg var statssekretær litt lenger enn Anne Holt var statsråd. Så var jeg plutselig arbeidsledig et halvår fordi jeg hadde leiet ut praksisen min for ett år. Anne var rekonvalesent. Du som elsker å fortelle historier, hvorfor ikke skrive? spurte hun. Hun holdt en veldig interessant forelesning for meg om det å skrive bøker, og vi la en plan om å skrive sammen.

Resultatet ble ”Løvens gap” i 1998, der statsministeren blir funnet død på sitt kontor. Hanne Wilhelmsen får saken. Suksess og høye salgstall. To år senere kom det foreløpig siste samarbeidsprosjektet, ”Uten ekko”. Ny suksess.

- Vi har gjort det slik at jeg skrev førsteutkastet til et kapittel, så overtok hun. Vi byttet tekst og jeg lå hele tiden et kapittel foran. Fint å tjene penger på å ha det så moro. Å skrive en bok sammen krever at vi er ”på nett” med hverandre. Krim er en sjanger der man får bruk for advokatknep for å organisere stoffet. Det er en lek der noe skal holdes skjult samtidig som det er en progresjon. Jeg må ha gått på tidenes beste krimforfatterskole ved å få arbeide så tett med en erfaren forfatter. Vi er stadig gode venner.

- Flere bøker sammen, altså?

Berit Reiss-Andersen blir reservert. Man snakker ikke om slikt før noe eventuelt er ferdig.

- Jeg skriver ikke på noe nå, men jeg har et aktivt blikk for hva som kan bli en god historie. Jeg har for liten tid, jeg gaper over for mye. Skriving krever ro og konsentrasjon og er hardt arbeid. Språket har så utrolig mange irrganger, det skal kommuniseres godt.

Men jeg leser mye, litt skjønnlitterært hver dag må jeg ha. Senvinteren er en travel lesetid fordi jeg er med på å juryere kriminalbøker for å kåre vinneren av Riverton-prisen og den nordiske Glassnøkkel-prisen. Da må jeg ha lest alle fjorårets utgivelser i Norge pluss vinnerne i de andre nordiske landene. Vi har mange gode krimforfatter i Norge og ellers i Norden.

- Hvem er best?

- Det blir for vanskelig. En ekstra god krim må i tillegg til å være sjangertro være ny. Ha et nytt element. Islendingen Arnaldur Indridason, som vant Glassnøkkelen i fjor, imponerte meg.

Bestefaren til krimforfatter Reiss-Andersen ville nok ha vært stolt av barnebarnet sitt, men lyrikeren og forfatteren Gunnar Reiss-Andersen døde i 1964 da hun var ti år. Hun husker godt sin berømte farfar fra opphold på Narestø mellom Arendal og Grimstad som barn. Men hun syntes at bestemoren Tordis ruvet mest, hun som var sin manns hustru.

- Jeg har vokst opp med lyrikken tett innpå livet. Det ble helt naturlig og viktig, dikt er et paradoks, det skal sies noe viktig med få ord. Lyrikeren skal forsøke å si det usagte. Ting som det er vanskelig å uttrykke på en annen måte. Jeg leser lyrikk i rykk og napp når jeg har roen, og blant andre leser jeg lyrikeren Gunnar Reiss-Andersen, og jeg er så heldig å ha skrivebordet hans på mitt kontor.

Vi forsøker å følge opp med at vi husker hans dikt ”Til hjertene”, som var pensum på gymnaset og et fint dikt: Glem aldri henne du aldri møtte…

- Det kan jeg ikke fordra! kommer det temperamentsfullt.

- Nei, det er Reiss-Andersens seneste dikt jeg er mest glad i, der skriver han sterkt om de store tingene – om livet, døden, havet og kjærligheten. Les for eksempel ”Røsten” og ”En vandrer”, så forstår du.

Vi lover.

- Du har temperament. I rettssalen også?

- Der må man bruke alle midler for å overbevise om at argumentene er gode. Ikke snakke slik at folk sovner. Selv har jeg hatt tunge øyelokk en del ganger, og det har hendt at noen har sovnet mens jeg snakket. Jeg kunne vel ha vært enda bedre. Hvis en sak dreier seg om fakturasvindel og retten skal gjennom tusen fakturaer, så er ikke alle like utfordrende. Men en sak er en sak, jeg har ingen stengsler. Jobben skal gjøres profesjonelt uansett hvor ille den du forsvarer har vært mot andre. Leger sier jo ikke nei til veldig syke mennesker. Alle skal forsvares.

Flytte noen grenser

Det som er spennende for meg, spennende oppgaver, er når jeg kan prøve å flytte noen juridiske grenser for klienter som det står veldig mye på spill for. Det er vanskelig – og så kan det gå bra. Da er jeg fornøyd. Vinnerinstinktet må man ha. Jo dårligere sak, jo større er utfordringen, synes jeg.

Men temperamentet i retten må styres nøye. Man må kunne skape trykk uten å være uhøvisk. Jeg setter verdighet og høflighet høyt. Øyekontakt er viktig. Jeg har erfart at jo tøffere budskap jeg har, desto viktigere er det å være høflig. Jeg er tilhenger av at forhandlingene i rettssalen har et visst seremoniell: Kappene, det å reise seg for dommeren. Det er ikke hverdagslige møter, det seremonielle understreker alvoret.

Prosedering i Høyesterett er spesielt, det må brukes en annen teknikk der i straffesaker fordi det er begrenset adgang til bevisførsel. Klienten er ikke der under ankeforhandlingene. Det blir rendyrket prosedyre. Jeg skriver ganske mye av det jeg skal si på forhånd, men leser det ikke opp. Skriving er en viktig del av forberedelsene. Du tvinges til å tenke. Da ser man selvmotsigelser og svakheter i argumentasjonen. Logiske brister og feil rekkefølge. Jeg markerer viktige stikkord med fargepenn og skal huske resten. I alle rettssaler liker jeg aktive dommere som avbryter meg og stiller spørsmål. Det utfordrer, og jeg liker å improvisere. Da gir også dommerne meg signaler om hva de tenker på og hva som er de vanskelige punktene i en sak. Det kan forsvareren bygge videre på.

På forhånd må jeg ha angrepsvinkelen på min klients største problem klar. Jeg må ha en plan med meg slik at jeg vet hvor jeg skal sette inn støtet.

- Nevn et eksempel på at du har bidratt til å flytte en juridisk grense.

- For ikke lenge siden hadde jeg en sak i Høyesterett for en narkoman gjenganger med 29 dommer for ikke veldig alvorlig kriminalitet. Lagmannsretten hadde fått nok og ga ham ni måneder ubetinget fengsel for tyveri av en lommebok med hundre kroner i. Nå var det nok. Høyesterett satte foten ned, det var ikke rimelig samsvar mellom alvorsgraden og straffereaksjonen. Straffen ble nedsatt til 120 dager, et tidsrom som var akkurat like stort som det rehabiliteringsopplegget domfelte hadde fått tilbud om.

Jeg var fornøyd fordi det illustrerer det store poenget i den lille saken. I en av de vanskeligste sakene jeg har hatt, fastslo Høyesterett at kombinasjonen av utestengelse fra trygden og tiltale om trygdebedrageri er dobbeltstraff.

Spanierne imponerer

Advokat Berit Reiss-Andersen blir plutselig veldig engasjert. Kriminalpolitikk er hun opptatt av, og politikeren tyter frem.

- Det er en bekymringsfull utvikling i samfunnet. Stadig flere har tro på at strengere straffer og adgang til mer og flere repressive tiltak virker kriminalitetsbekjempende. Denne dreiningen er farlig. I Norge har vi tradisjon for å være relativt liberale med hensyn til straffenivå og bevæpning av politiet. En politimann er stadig en med tillit som folk ikke frykter. For å bekjempe alle onde gjerninger som seksuelle overgrep, narkotikatrafikk, organisert kriminalitet og terrorisme, aksepterer stadig flere mer inngripende metoder og strengere straffer.

Det som da bekymrer, er at slikt bidrar til et tøffere samfunn. For eksempel er mange opptatt av terror, og det med rette. USA, som har vært et forbilde i Europa for demokrati, frihet og enkeltindividenes rettssikkerhet, har reagert på terrortrusselen ved å svekke rettssikkerheten for individet og ved å innføre uverdige metoder i et demokratisk samfunn.

Spania opplevde nå et alvorlig og fryktelig terroranslag, men spanierne reagerte annerledes. Det spanske folket gikk ut på gatene og uttrykte de ville beskytte demokratiet, de vet godt hva det motsatte er. Det imponerer meg! Det gjorde et dypt inntrykk at et terroranslag er en grunn til å forsvare demokratiet. Mens slike hendelser medfører innskrenkede demokratiske rettigheter i USA.

To fundamentalt forskjellige måter å møte trusler på. Spørsmålet er om vi skal styrke eller svekke de siviliserte elementene. Da er det bekymringsfullt for meg at stadig flere i Norge tror at vi bekjemper kriminalitet med mer av alt.

Jeg har selv hatt en sak der en gutt hadde gjort overgrep mot en syv år gammel pike da han var 17 år gammel. For dette fikk han samfunnsstraff i Høyesterett. Dette førte til sterke reaksjoner. Samfunnsstraff skulle ikke brukes for slikt. I og for seg korrekt, men lovgivningen åpner for at en domfelt under 18 år kan få slik straff. Høyesterett brukte straff med fornuft i denne guttens spesielle sak. En merkbar reaksjon uten å ødelegge en sårbar, ung mann. For fengsling kan også være et risikoprosjekt, de som fengsles skal ut igjen. Straffen har et element av gjengjeldelse som man ikke skal unndra seg, det er ikke primitivt eller uverdig. Men straffen skal også balanseres mot andre hensyn som rehabiliterende elementer og være rimelig i forhold til hver enkelt lovovertreder.

Mer fritid

Berit Reiss-Andersen har sittet i Advokatforeningens hovedstyre i fire år og vært nestleder i de to siste. Hun har sittet i menneskerettighetsutvalget og sitter nå i rettssikkerhetsutvalget. Men nå er det over og ut.

- Hvorfor vil ikke nestleder Reiss-Andersen være en sterk kandidat til å bli Advokatforeningens nye leder?

- Jeg føler nå at jeg i mange år har brukt mye tid på verv både i og utenfor Advokatforeningen. Det er veldig krevende å være foreningens leder, og det skyldes ikke minst mediene. De krever stor tilgjengelighet til vår leder, og jeg er på et punkt i livet der jeg ikke har lyst til å være tilgjengelig til enhver tid på grunn av tidkrevende verv. Så jeg trer ut, men fortsetter som norsk delegat til CCBE der jeg sitter i underutvalget for strafferett. Jeg skal også fortsette som medlem av Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg.

Jeg har en sterk oppfordring til advokatkolleger. Verv i Advokatforeningen kan anbefales! Bruk tid på foreningsarbeid, og du får tifold igjen for det. Du kan være med på å påvirke foreningens arbeid og samfunnsutviklingen. Det er veldig morsomt med nærhet til et rettspolitisk sentrum. Har man verv, så blir man godt orientert om hva som er i gjære.

Langsiktighet

Berit Reiss-Andersen har vært en engasjert nestleder i etikkdebatten. Vi ber henne gjøre et forsøk på å samle trådene.

- Det har forundret meg hvor lang tid det gikk før man i norsk offentlig debatt begynte å diskutere hvordan advokater utfører sine gjerninger. Det var kanskje en altfor fredet yrkesgruppe. Jeg beklager ikke etikkdebatten, den er viktig. Men pressen synes å ha rettet fokus mot en ny gruppe som skal tas, uansett. Pressen virker glad for å omtale advokater med negativt fortegn, har jeg merket meg i den senere tid. Det har skjedd et skifte fra en noe overdrevet respekt, og det er blitt vanskeligere å nå frem med nyanserte synspunkter.

Bildet av advokater som grådige pengepugere er ikke riktig. Salærfastsettelser er et problemområde, men for meg er det feil at vanlige folk skal avspises med lavpristjenester. Det koster med advokatbistand på et visst kvalitetsnivå. Det er respektløst å mene at en persons problem ikke er større enn at Rimi og Rema er godt nok for dem.

Advokatforeningens etiske engasjement må basere seg på langsiktige forbedringstiltak, og det er blant annet vår ære at etikkundervisningen ved universitetene forbedres. Vi har vedtatt offentliggjøring av advokater som blir felt i disiplinærsaker. Det er i vår egen interesse at foreningen er tydelig på hvilke etiske standarder som er akseptable. Så får det heller komme en del pepper fra medlemmer som mener at vi burde legge mer vekt på kollegiale hensyn.

At Berit Reiss-Andersen forlater noen verv, betyr ikke at hun ikke har noen flere. Hun har sittet i styret for Kirkens Bymisjon i over ti år, et miljø som betyr mye for henne. Politikeren i henne utfordres av partioppgaver i råd, utvalg og utredninger som danner premisser for hva Arbeiderpartiet skal mene. I fjor var hun eksempelvis med i samarbeidsgruppe der Arbeiderpartiet og LO gikk gjennom kriminalomsorgspolitikken. Usynlig politisk arbeid som passer henne godt.

For tre år siden ringte de henne fra Utenriksdepartementet en torsdag ettermiddag. Norge har menneskerettighetsdialoger med tre land - Kina, Vietnam og Indonesia. Om hun kunne reise til Indonesia?

- Jeg var positivt overrasket, men også forbløffet. De forventet at jeg reiste dit på lørdagen. Nå har jeg vært der tre ganger og laget et design på innholdet i dialogen. Et morsomt oppdrag der jeg har fått være feltarbeider i menneskerettigheter. Jeg skal på dialogkonferanse der i mai.

Det er langt å fly til Indonesia for en som ikke er redd for at røyking dreper. Det går med en eske nikotintabletter.

- Hva gjør du når du må ta deg inn igjen?

- Når jeg virkelig skal koble av og få senket skuldrene – da lager jeg mat! God mat. Med et glass kokkevin og mange gryter, da er jeg fornøyd. Da må noen komme og spise den, og de må komme med en gang. Jeg ringer og spør mine venner om de har spist allerede. Jeg er så heldig at jeg har noen slike venner som kan komme på sparket.

Mat er kreativt, jeg kan snakke lenge om kvaliteten på gulrøtter. Mat er en Guds gave, noe mer enn ernæring. Mat er rekreasjon og stimulans – både å lage den og å spise den.

- Gleder du deg til resten av yrkeslivet?

- Ja, for så vidt. Min bekymring er at det ikke skjer uventede ting som utfordrer meg i fremtiden også. Da blir jeg skuffet!