- Den nye voldsoffererstatningsloven er ikke rettsstaten verdig

Den 17. juni i år sanksjonerte Stortinget den nye voldsoffererstatningsloven, og i september ble det kjent at loven vil tre i kraft fra og med den 1. januar 2023.

Regjeringen fremhever selv at den nye loven vil styrke rettssikkerheten til de som er omfattet av ordningen. Dét synes den utøvende makt å være så godt som alene om å mene. Kritikken mot den nye loven har haglet, og fra flere hold kreves det nå at ikrafttredelsen utsettes.

Kristin Fagerheim Hammervik, lederen av Advokatforeningens bistandsadvokatutvalg, er blant dem som ser på den nærstående ikrafttredelsen med stor bekymring.

- Da nyheten om ikrafttredelsen av den nye loven ble kjent, kom dette bardus på oss alle. Både advokater, rettshjelpere, rådgivningskontoret for kriminalitetsutsatte, og ikke minst de fornærmede selv, ble svært overrasket, forteller Hammervik.

Hun mener at det er fullstendig uansvarlig at så vesentlige endringer gis en så vidt rask iverksettelse.

- I likhet med mange andre aktører, mener også bistandsadvokatutvalget at ikrafttredelsen må utsettes i minimum ett år, sier hun.

- Bekymringsfull innstramning

Det er lovens innhold, og de påfølgende konsekvensene endringene vil føre med seg, som vekker bekymring.

- Ny voldsoffererstatningslov innebærer en svært bekymringsfull innstramming i fornærmedes rettigheter. I praksis betyr dette at fornærmede og etterlatte etter straffbare handlinger får et betydelig dårligere vern sammenliknet med nåværende lov. Den nye loven er ikke rettstaten verdig, sier Hammervik.

- For meg fremstår loven som et svært dårlig fordekt innsparingstiltak, intet annet. Totalt sett vil endringene utvilsomt innebære store besparelser for staten og svekke rettssikkerheten til mange av de som er berettiget voldserstatning i dag. I praksis er dette mennesker som befinner seg i de absolutt mest sårbare situasjonene man kan tenke seg, fortsetter hun.

- Svekker de fornærmedes rettigheter

Justisminister Emilie Mehl er på sin side svært glad for den nye loven. I en pressemelding fra Stortinget fremhever hun at vi med ny lov får «en mer effektiv og forutsigbar voldserstatningsordning» og at denne forhåpentligvis vil «redusere de voldsutsattes økonomiske bekymringer.».

Hammervik kan ikke forstå dette.

- Jeg begriper ikke at det er mulig å beskrive den nye loven på denne måten. Effektiviteten og forutsigbarheten er det i praksis kun staten som vil kjenne på. At utbetalingen av erstatning som følge av dom etter de nye reglene vil foregå tilnærmet automatisk, er vel og bra. Men, dette gjelder jo kun for de saker hvor erstatning er tilkjent ved dom, og hvor domstolen har fastsatt et riktig nivå på erstatningen, sier hun.

- Den nye loven stenger dessuten også for muligheten for å fremme søknad om voldserstatning i alle saker som ender med frifinnelse i straffesaken. Dette innebærer etter bistandsadvokatutvalgets mening at den nye loven medfører en betydelig svekkelse av de fornærmedes rettigheter.

- Etter de nye reglene vil de fornærmede kun ha rett til å søke om tilleggserstatning i helt begrensede tilfeller, typisk i saker hvor hele kravet ikke var modent for domstolsbehandling, samt ved forverring av skadefølger, sier hun.

Nye og korte frister

I henhold til den nye lovens § 6 fordres det at krav om erstatningsutbetaling blir fremmet for Kontoret for voldsoffererstatning innen seks måneder etter at dommen ble rettskraftig.

- Fristen på et halvt år for å fremme utbetaling av erstatning i henhold til dom er svært uheldig. Dersom dette skal fungere i praksis, må staten sørge for at alle fornærmede gis god nok informasjon om hvordan de skal gå frem, sier Hammervik.

- For det første vil nok en betydelig andel vold- og overgrepsutsatte vegre seg for å fremme krav om utbetaling av tilkjent erstatning alene, fordi den domfelte i den nye loven gjøres til part i saken. De fornærmede kan være redde for represalier, eller de kan føle seg ubekvem med at partsstatus for overgriper vil innebære at voldsutøver får innsyn i journaler, sier hun.

- Videre er flere vold og overgrepsutsatte særlig sårbare, blant annet på grunn av rus, redusert kognitiv fungering, lav alder, og så videre. Å ta steget og fremme en søknad om erstatningsutbetaling kan derfor for mange fremstå som svært vanskelig, fortsetter hun.

Bistandsadvokatutvalget ber staten om å finne en løsninger der domstolen eller politiet gis et selvstendig ansvar for å orientere Statens voldsoffererstatning om erstatningskrav etter rettskraftig dom.

- Først da vil justisministeren ha sine ord i behold når hun hevder at den nye ordningen sørger for en tilnærmet automatisk utbetaling til voldsutsatte, sier Hammervik.

Gamle saker foreldes automatisk

Samtidig er det i den nye lovens § 7 bestemt at fristen for å søke om erstatning vil være ett år fra endelig påtaleavgjørelse, i motsetning til någjeldende lov som kun forutsetter at saken ikke er strafferettslig foreldet.

Dette innebærer at samtlige saker som er henlagt i perioden fra 1. januar 1975 til 1. januar 2022 - og hvor det enda ikke er søkt om voldserstatning - automatisk vil foreldres når den nye loven trer i kraft.

Fornærmede som har mottatt henleggelse av straffesak før 1.januar 2023, og som kan ha rett på erstatning etter dagens lovverk, vil altså få avslått sine saker som for sent fremsatt, dersom de ikke søker før den nye loven trer i kraft.

- Ikke sjelden ser man at de som er utsatt for overgrep i barndommen bruker mange år før de beslutter at de vil fortelle om sine opplevelser. Når de først velger å snakke med politiet, er det et faktum at mange saker helt korrekt henlegges, blant annet fordi bevisbildet mange år etter er vanskelig.

- En henleggelse er ikke ensbetydende med at krenkelser ikke har funnet sted. Selv om det lar seg forklare overfor en fornærmet hvorfor en sak henlegges, er en slik situasjon ofte likevel tung å bære, og de fornærmede bruker ofte lang tid på å finne krefter til å fremsette søknad om voldsoffererstatning. Etter de nye reglene må denne beslutningen tas i løpet av ett år, ellers er et eventuelt krav foreldet. Det er ikke riktig, sier Hammervik.

Etterlyser en plan

- For mange haster det altså å søke om voldserstatning innen året. Hvordan skal man nå ut med dette til de det gjelder?

- I pågående saker vil dette være den enkelte bistandsadvokats ansvar. Men hva skal man skal gjøre med alle de tidligere klientene hvor oppdraget er avsluttet? Hva med alle de som ikke har en bistandsadvokat eller annen hjelper å forholde seg til? Langt fra alle som kvalifiserer til voldserstatning har rett til bistandsadvokat. Har staten overhodet en plan for informasjon til de berørte? Skal de nye fristene komme frem av henleggelsesbrevet fra politiet eller av dommen? Det aner vi ikke, sier hun.

I første omgang er det særdeles viktig å få gjort kjent at fornærmede i henlagte straffesaker der det enda ikke er søkt om erstatning, må fremsette sin søknad før den nye loven trer i kraft, påpeker hun.

- Frem til årsskiftet vil advokatbistand til slik søknad dekkes av offentlige ordninger. Heldigvis, sier Hammervik.

Endret saklig virkeområde

Etter den nye loven er det også gjort enkelte endringer i hvilke handlinger som vil gi rett til voldserstatning. Der grunnvilkåret i dag er at det må være begått en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten til den som hadde lidd personskade, er det etter ny lov gitt en uttømmende oppramsing av ulike straffebestemmelser i straffeloven, dikterende for det saklige virkeområdet.

Kroppskrenkelse, trusler eller hensynsløs atferd er ikke tatt med.

- Disse endringene vil, helt klart, innebære et redusert vern og reduserte rettigheter sammenlignet med dagens situasjon. Det er ingen tvil om at følger av de type handlingene som er utelatt kan påføre de voldsutsatte så vel økonomiske tap som psykiske belastninger av ulik karakter.

- Det er dessuten viktig å understreke at det ikke bare er kroppskrenkelser, trusler og hensynsløs atferd som ikke lengre vil gi rett til erstatning. Endringene omfatter også alvorlig personforfølgelse (§ 266a), deling av krenkende bilder (§ 267a), grov deling av krenkende bilder (§ 267b), samt fremstilling av seksuelle overgrep eller seksualisering av barn (§ 311), fortsetter hun.

- Riktignok er noen av disse bestemmelsene med oppramsingen i skadeerstatningsloven § 3-3, som gir rett til oppreisningskrav mot tiltalte i anledning straffesaken. Men mange er det ikke. Sett under ett fremstår endringene som merkelige og totalt ubegrunnet for oss i bistandsadvokatutvalget, sier Hammervik.

Krav om norsk domstolsbehandling

Med ny lov gjøres det også endringer i hvor en voldshandling må ha skjedd, for at den fornærmede skal ha krav på erstatning.

- Etter dagens lov kan erstatning i utgangspunktet kun ytes for skadevoldende handlinger som har funnet sted i Norge, på norske fly, fartøy eller innretninger. Når særlige grunner tilsier det, kan likevel voldsoffererstatning ytes i andre tilfeller, som for eksempel ved vold under ferie i utlandet.

- Med ny lov har man også innskrenket denne viktige rettigheten. En voldsutsatt borger, bosatt i Norge, vil etter den nye loven ikke har krav på voldserstatning når handlingen utelukkende har skjedd i utlandet, og straffesaken heller ikke er behandlet av norsk domstol. Krav om norsk domstolsbehandling innebærer en betydelig svekkelse av gjeldende voldsoffererstatningsordning, sier hun.

- Alt er ikke bekmørkt

Hun ønsker å understreke at alt etter bistandsadvokatutvalgets oppfatning ikke er bekmørkt ved de vedtatte endringer.

- Den øvre grensen for voldserstatning skal nå gjelde per person; per skadetilfelle. Tidligere gjaldt grensen per sak. Dette er positivt.

- Etter ny lov må den voldsutsatte dessuten ikke lenger sannsynliggjøre at vedkommende har fått en skade som følge av voldshandlingen. Dersom den voldsutsatte har blitt utsatt for en handling som er nevnt i loven, vil man automatisk ha krav på erstatning.

Men dette veier likevel ikke på langt nær opp for ulempene, ifølge Hammervik.

- Gjennom vår daglige kontakt med vold og overgrepsutsatte vet vi at det betyr mye for de utsatte å motta voldsoffererstatning. Ordningen handler ikke om ønske eller behov for å berike seg, det er som hovedregel lave beløp det er snakk om i den jevne sak. For de berørte handler det om å få en anerkjennelse for den belastning som de krenkelser de er utsatt for har påført dem.

- Selv om det er visse positive trekk ved den nye loven, er det klart at den samlet sett innebærer en reell og alvorlig innstramming i fornærmedes rettigheter. Det kan vi ikke godta, sier Hammervik.