Rettens ironi – Rettstenkning i moderne norsk historie

Rettens ironi av Rune Slagstad har kommet i ny utgave. Den første utgaven kom i 2001, den gang utgitt av Pax forlag, med lett reviderte utgaver i 2011 og 2015. Den nye utgaven er utgitt av Cappelen Damm Akademisk i 2024, og er betydelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. Boken består nå av åtte deler fordelt over totalt 778 sider.

Del I har tittel «Perspektiver» og består av tre helt nye kapitler. Kapittel 1 beskriver det som i et langt og rikt akademisk liv har vært et av Slagstads hovedprosjekter – hans søken etter det rettsliberale i ulike historiske epoker i norsk rettsliv.

Dette følges opp i kapittel 2, som beskriver jussens ulike kunnskapsregimer fra 1814 og frem til i dag: Embetsmannsstaten (1814–1884), Venstrestaten (1884–1945), Arbeiderpartistaten (1945–cirka 1990) og det postnasjonale (1990 og pågående).

Kapittel tre er kalt «Den forsømte sedelighet» og understreker viktigheten å kombinere det normative og det historiske, og at det norske systemet har berodd og beror på en felles orientering av verdier og idealer (s. 72).

Gjennom dette kapitlet viser Slagstad på en utmerket måte hvordan det normative har vært og er integrert i norsk samfunnsliv, hvordan det har blitt institusjonalisert og blitt satt ut i live av ledende personer over et langt historisk løp. Dette forklarer også, kanskje, hvorfor vi i Norge i liten grad har hatt en løpende akademisk normativ debatt om rettslivet, fordi det normative i Norge har vært så integrert i samfunnslivet, institusjonene og personene.

Juridiske strategers ståsteder

Boken del 2 er også ny. Den består av fem kapitler som beskriver viktige juridiske strateger i de ulike epokene og deres ulike ståsteder: Professorpolitikerne fra Henrich Steenbuch til Fredrik Stang d.y. (kapittel 1), Venstre-juristen Paal Berg (kapittel 2), nyttetenkningen og dens rettsliberale grenser, illustrert gjennom Ragnar Knoph, Torstein Eckhoff og Frede Casberg (kapittel 3), jussens feministiske fornyer Tove Stang Dahl (kapittel 4) og Høyesterett i det postnasjonale, personifisert gjennom Tore Schei (kapittel 5).

Rettens ironi - Rettstenkningen i moderne norsk historie

Forfatter: Rune Slagstad

Forlag: Første gang utgitt av Pax forlag i 2001, nye utgaver i 2011 og 2015, nå i betydelig utvidet 1. utgave 2024, Cappelen Damm

Antall sider: 778

Pris: 399 kroner

Disse kapitlene er nye i Rettens ironi, men har tidligere vært publisert i ulike bøker og artikler. Kapitlene føyer seg fint inn forlengelsen av del I ved å knytte ulike toneangivende jurister til de skiftende regimene.

I tillegg består del VI, kalt «Intervensjoner», av fem nye kapitler. Disse er delvis publisert tidligere, og delvis tidligere upubliserte foredrag og andre intervensjoner (blant annet et resymé av en ex-auditorio intervensjon under disputasen til Sverre Blandhol).

Nytt om høyesteretts egenart

Boken del III, kalt «Rett og politikk – et liberalt tema med variasjoner», er det tidligere sentrum i Rettens ironi. Delen inneholder blant annet Slagstads doktoravhandling. Her kommer Slagstad med sin hovedanalyse av de underliggende normative posisjonene i de ulike kunnskapsregimene fra Embetsmannsstaten til det postnasjonale og han diskuterer sentrale grunnlagsspørsmål i moderne statsliv via kjente teoretikere, slik som for eksempel Max Weber, Hanna Arendt og Jürgen Habermas.

Del IV gir en nærmere praktisk beskrivelse av ulike elementer og personer innenfor rettsliberalismen. Her er det blant annet en nyttig og viktig fremstilling av prøvingsretten og Høyesteretts rolle i samfunnslivet. I denne delen er det et nytt kapittel sammenlignet med den tidligere utgaven, nemlig et kapittel om Høyesteretts egenart som opprinnelig ble holdt som et innlegg ved Høyesteretts jubileumsseminar i oktober 2015. Alle kapitlene er tidligere publisert som artikler i ulike tidsskrifter og aviser.

Del V inneholder fire kapitler om ulike elementer og personer innenfor det som Slagstad kaller styringsreformisme og styringsjurister. Denne delen står som en kontrast til rettsliberalismen i del IV. Også i denne delen er det et nytt kapittel sammenlignet med den tidligere utgaven, nemlig en forelesning kalt «En postdemokratisk avantgarde?», som ble holdt som et foredrag ved et grunnlovsseminar i Bergen i 2012. De øvrige tre kapitlene er alle tidligere publisert som artikler i ulike tidsskrifter.

Del VII inneholder en artikkel fra Slagstad kalt «En liberal marxisme» med publiserte motinnlegg av Tove Stang Dahl, Helga Hernes og Thomas Mathisen. Alle innleggene ble første gang publisert i Kontrast 1982.

Bokens avsluttende del VIII inneholder en konklusjon om Rettens ironi, første gang publisert i Nytt Norsk Tidsskrift i 1999.

En lærd bok

Av dette sammendraget håper jeg det kommer frem at Rettens ironi ikke er én bok, og i alle fall ikke en monografi, men en samling skrifter skrevet i ulike tidsepoker og sannsynligvis myntet på ulike mottakere – en akademisk bedømmelseskomite (doktoravhandling), mottakere av ulike foredrag, allmenheten i aviskronikker, og så videre.

Det innebærer at boken ikke kan og bør leses med forventning om å finne en sammenhengende rød tråd mellom alle deler og kapitler. Boken er som Slagstad selv sier «en rapport over en intellektuell reise». Og det har blitt en meget god rapport. Det er umulig ikke å bli imponert over kunnskapsnivået og evnen til å kombinere historiske, normative og sosiologiske disipliner. Boken er et vesentlig bidrag til norsk idéhistorie.

I bokens styrke ligger kanskje også dens svakhet. Det er en bok som krever mye av leseren. Det henger på den ene siden sammen med at det er en lærd bok, som i utstrakt grad siterer og refererer til standpunkter fra en rekke ulike teoretikere. I mange sammenhenger er det nødvendig med ikke ubetydelig forkunnskap om teoretikerne og deres standpunkter for å forstå innholdet i teksten. På den andre siden henger det sammen med at mange av kapitlene er skrevet som selvstendige artikler og foredrag som går rett på sak – som går inn i en løpende diskusjon og diskurs på et bestemt tidspunkt. For å forstå innlegget er det derfor ikke bare nødvendig å ha forkunnskap om det som diskuteres, men om tidsånden og konteksten som innlegget er skrevet i.

For en alminnelig leser kunne det derfor vært en fordel om de enkeltstående kapitlene hadde vært rammet inn gjennom en innledning og/eller oppsummering hvor betydningen for den røde tråden som beskrives i forordet hadde blitt mer uttrykkelig fremhevet.

EØS-retten og rettighetsjus

For egen del hadde jeg størst nytte og glede av å lese de tre nye kapitlene i del I. Disse kapitlene henger godt sammen og forklarer det som kanskje er Slagstads hovedbudskap på en god måte: Hvordan den liberale retten, eller den offentlige institusjonaliserte ironi, stabiliserer og har stabilisert uvissheten, men uten å oppheve den. I disse tre kapitlene beskriver Slagstad dette samspillet på en forbilledlig måte, og han gjør det gjennom å beskrive menneskers liv og lære, gjennom å beskrive filosofiske og sosiologiske retninger, i ulike perioder og historiske kontekster. Det er ikke en liten bragd!

For de som er interessert i EØS-rett kan jeg heller ikke unngå å nevne at Slagstad på side 68 til 70 gir en tankevekkende og nyttig beskrivelse av forholdet mellom EØS-retten som rettighetsjus og styringsjus. Det er forbilledlig at Slagstad, som blant annet Christoffer Eriksen og Ingunn Ikdahl nylig har gjort, understreker at EØS-retten også må presenteres nedenfra, fra et individuelt rettighetsperspektiv. Det er ikke tvilsomt at en del av bakgrunnen for Nav-skandalen er at EØS-rett i visse kretser utelukkende har blitt sett på som ren styringsjus av betydning for stater og selskaper, og ikke som rettighetsjus for individer.