Advokater stod imot angrep på rettsstaten

Jussprofessor Hans Petter Graver har over flere år ledet et prosjekt om hvordan domstolene opptrer når rettsstaten settes under press. Som et ledd i prosjektet har han skrevet en bok om de såkalte tukthuslovene.

I en debatt om advokaters samfunnsansvar på representantskapsmøtet i Advokatforeningen nylig, var Graver invitert for å gi et historisk tilbakeblikk. Der delte han noen viktige poenger fra boken, som tar utgangspunkt i en hendelse i 1927.

1920- og 30-årene var en tid med stor arbeidsløshet, store klasseskiller, og store konflikter mellom arbeiderklassen og kapitalmakten.

– I 1927 vedtok Stortinget to lovendringer som tok sikte på å frata arbeidere muligheten for å engasjere seg kollektivt for sine rettigheter. Regjeringen fikk en skjønnsmessig fullmakt til å forby streik, og det ble gitt en straffebestemmelse som ga straff for enhver form for støtte til ulovlig streik, sa Graver.

Disse lovene har fått navnet tukthuslovene.

Både aviskommentatorer og redaktører ble dømt til fengsel etter å ha utrykt støtte til forskjellige streiker.

Tukthuslovene. Sivil ulydighet og trusselen mot rettsstaten

Forfatter: Hans Petter Graver

Forlag: Dreyer

Antall sider: 248 

Pris: 399 kroner

– Folk som samlet inn penger for å støtte streikende arbeidere, ble bøtelagt og domfelt. Og fagforeningene ble gjort kollektivt ansvarlige: Bevisbyrden ble snudd. Hvis fagforeningene ikke kunne dokumentere at de hadde gjort alt for å hindre en ulovlig aksjon, ble de holdt økonomisk ansvarlig for arbeidsgiverens tap. Dette hindret enhver støtte fra fagbevegelsen til aksjonene.

Stor ulydighetsaksjon

Også straffeloven § 222 ble utvidet, og det ble gjort straffbart å forsøke å hindre streikebryteri. Lovendringene førte til Norges største sivile ulydighetsaksjon: Arbeidere, lærere, advokater, akademikere og vanlige folk stod side ved side i protest mot de nye lovene.

– Men arbeidsretten dømte ikke aksjonen ulovlig, som den åpenbart var, og tok i stedet initiativet til en forhandlingsløsning mellom partene. Senere ga Stortinget amnesti til mange hundre mennesker som var blitt straffet for å gi støtte til arbeiderne.

– Paragraf 222 led en stille død fordi domstolene lot være å anvende den. Den var så eklatant i strid med prinsippet om likhet for loven, fordi den ensidig rammet arbeidere under konflikt. Så den ble tolket så innskrenkende at den ikke fikk noen betydning i det hele tatt, sa Graver.

Både advokater og dommere engasjerte seg i den heftige debatten som pågikk om lovendringene.

– Til og med høyesterettsdommer Karl Frimann Dahl skrev lange analyser og argumenterte for at loven var i strid med Grunnloven, og dét mens en sak var på vei oppover i rettsapparatet og inn i Høyesterett. Vi har kanskje noen som ville gjort dette i dag, som ikke lenger er i Høyesterett. Men det er vel ingen nåværende dommere som kunne tenke seg å gjøre det samme, sa Graver.

Domstoler på randen

Denne episoden i norsk historie er interessant fordi den viser en situasjon der domstolene var på randen til å bli politisert, påpekte han.

– Dels ved at sterke krefter i fagbevegelsen ville kuppe meddommerne og utnevne sine egne, mens man på den konservative siden gikk til angrep på juryordningen. Dette er den direkte årsaken til at vi fikk den merkelige bestemmelsen i norsk rett om at fagdommerne kan sette en jurybestemmelse til side, som vi vet ble brukt siste gang i den siste jurysaken vi hadde i Norge.

– Situasjonen kunne ha eskalert, og tiltakene fra den konservative delen av lovgiverne ble ansett som eksempel på en tilstand som nærmet seg fascisme, sa Graver.

– Det kunne gått galt hvis myndighetene hadde satt hardt mot hardt. En viktig grunn til at de ikke gjorde det, var dels den store tilslutningen som den sivile ulydigheten fikk, og dels den målrettede og aktive innsatsen til det juridiske kompleks, der også advokatene spilte en viktig rolle. Dette er et eksempel på et engasjement som hadde stor betydning for hvordan det norske samfunnet har utviklet seg.

I boken skriver Graver at han ser en parallell i den politiseringen av domstolene som foregår i flere land, «både i land der populistiske krefter søker kontroll over domstolene, og her hjemme hvor et høyere konfliktnivå, som rundt klimakrisen og pandemien, utfordrer rettsstaten».