DNB slipper milliardskatteregning etter seier i Borgarting

Bakgrunnen for søksmålet knytter seg til Skatteetatens vedtak fra 2021, der det ble fastslått at DNB hadde krevd fradrag i Norge av en for stor del av bankens totale rentekostnader. Vedtaket gjaldt skattefastsettingen for inntektsårene 2015 til 2019. 

DNB skyldte derfor 1,5 milliarder kroner i skattefradrag for denne perioden, mente skattekontoret.

Dette regnestykket var banken uenig i, og gikk til søksmål mot staten med påstand om at vedtaket måtte oppheves som følge av feil lovanvendelse. 

Etter et nederlag i tingretten, har DNB omsider fått gehør i lagmannsretten.

Sakens bakgrunn

Problemstillingen dukket opp som følge av den kraftige veksten på DNBs filialer i New York og på Cayman Islands de siste årene. Disse filialene genererer årlige interne fordringer på mellom 100 og 200 milliarder kroner. 

Ifølge skatteavtalen mellom Norge og USA, er renteinntektene fra disse filialene unntatt fra norsk beskatning. Avtalen ble inngått for å unngå dobbeltbeskatning.

Det betyr at gjeldskostnader knyttet til denne inntekten ikke gir fradrag i Norge. 

Skatteloven krever at gjeldsrentefradraget skal beregnes basert på forholdet mellom eiendelene i filialen og skattyters totale eiendeler.

Avkortningen beregnes dermed ved følgende regnestykke: Eiendeler i USA-filialen, delt på DNBs samlede eiendeler, gange gjeldsrenter. 

Jo høyere sum for USA-filialen, jo mindre rentefradrag for DNB i Norge.

Hovedspørsmålet i saken, og kilden til uenighet mellom DNB og Skatteetaten, er om de interne fordringene fra USA-filialen skal tas med i dette regnestykket.

Med andre ord: Om interne fordringer som filialen i USA har mot det norske hovedkontoret, skal medregnes ved beregning av avkortningen etter skatteloven § 6-91 andre ledd.

- Forholdsvis klar ordlyd

Regnskapet til DNB har ikke inkludert de interne fordringene i det nevnte regnestykket.

Denne fremgangsmåten er lagmannsretten enig i:

«Lovens ordlyd indikerer forholdsvis klart at interne fordringer ikke skal medtas som en del av DNBs samlede eiendeler. Dette taler også for at de ikke kan tas med som en del av filialens eiendeler», skriver retten.

Staten har på sin side fremhevet at dersom de interne fordringene utelates ved beregningen, gir det resultater som lovgiver ønsket å unngå og som er i strid med lovens formål.

Også DNB har vektlagt disse rettskildene, men til inntekt for en annen løsning enn statens.

Dermed har Borgarting vurdert om lovens forarbeider og formåls- og systembetraktninger kan gi en annen løsning enn selve ordlyden.

«Lagmannsretten er enig i at dersom de interne fordringene ikke medtas, gir det – slik DNB nå har organisert virksomheten i USA – en asymmetri som skattereglene generelt søker å avverge», heter det i dommen.

Asymmetrien det vises til, er at DNB mellom 2015 og 2019 har krevd rentefradrag for 6,8 milliarder kroner. Det er dette beløpet Skatteetaten altså mente at måtte gi en ekstra skatteregning på 1,5 milliarder. 

- Lovgiver tok et bevisst valg

At denne modellen kunne slå skjevt ut, var lovgiver derimot klar over da regelen ble innført ved årtusenskiftet, understreker lagmannsretten:

«Lovgiver tok et bevisst valg ved å velge en sjablongbasert regel, fremfor en mer treffsikker metode som ville være vanskeligere å praktisere. Dette innebærer at overordnede hensyn om symmetri og nøytralitet får mindre vekt. Dette gjelder selv om asymmetrien de senere år har blitt betydelig».

Dermed har statens lovforståelse – hverken i lovbestemmelsen eller i forarbeidene – kommet til uttrykk med den klarhet som kreves på skatterettens område, konkluderer Borgarting.

Dette måtte altså lede til en opphevelse av Skatteetatens vedtak, og full seier for DNB i andre instans.

Kommunikasjonssjef i DNB, Øystein Kløvstand Langberg, sier til Finansavisen at de er glade for at tingrettsdommen nå er satt til side.

– Da denne regelen ble innført ved en lovendring i 2000, var det klart at regelverket ikke var tilpasset internasjonal bankvirksomhet. DNB har siden lovendringen lagt til grunn skattemyndighetenes veiledning i hvordan regelen skulle praktiseres for bankvirksomhet. Vi er derfor fornøyde med å ha fått avklart at vår forståelse av loven, har vært riktig, sier han til avisen.

Kapper Wiersholms salær med 500.000

Det var Morten Goller, advokat og partner i Wiersholm, som var prosessfullmektig på vegne av DNB.

Han leverte en sakskostnadsoppgave til lagmannsretten på nesten to millioner kroner. Dette var regningen for 452,5 timers arbeid, med en gjennomsnittlig timepris på cirka 3500 kroner. 

Til sammenligning hadde DNB levert en saksoppgave på rett over én million kroner da saken gikk for tingretten. 

Borgarting har i denne runde valgt å kappe salæret til 1,5 millioner kroner, med begrunnelse om at kostnadene «går utover det som kan anses nødvendig».

«Saken gjelder et svært høyt beløp og har stor betydning for DNB. Lagmannsretten har forståelse for at det legges store ressurser ned i saksforberedelsene. En total timebruk på 452,5 timer – der 359,5 timer gjelder arbeid fra stevning til ankeforhandling – utgjør imidlertid oppimot et kvart årsverk», skriver retten, som videre påpeker at saken gjelder ett enkeltstående lovtolkningsspørsmål.

Goller uttaler overfor Advokatbladet at de er overrasket over at lagmannsretten har besluttet å kappet salæret – som heller ikke staten hadde noen innvendinger mot.

- Det kreves grundig arbeid for å vinne en slik sak, og det er blant annet nedlagt et betydelig antall timer relatert til lovgivningshistorikken og omfattende OECD-kilder. Vi står inne for arbeidet vi har lagt ned for å gi DNB best mulig bistand i denne saken, sier han.