Jehovas vitner vant mot staten i Borgarting lagmannsrett

Det er ikke sannsynliggjort at døpte mindreårige som vokser opp i Jehovas vitner generelt har større psykiske utfordringer enn andre i befolkningen, mener Borgarting lagmannsrett.

I årene 2021 til 2024 avslo staten Jehovas vitners søknad om statstilskudd, og vitnene ble også fratatt registrering som trossamfunn. 

Trossamfunnet gikk til sak mot staten, og tapte i Oslo tingrett. Staten begrunnet avgjørelsen om å frata tilskudd og registrering slik, ifølge oppsummeringen i dommen:

«Statstilskudd og registrering er nektet med grunnlag i at Jehovas vitner alvorlig krenker andres rettigheter og friheter, jf. trossamfunnsloven § 6, jf. §§ 2 og 4. Staten hevder at Jehovas vitner hindrer retten til fri utmelding, og utsetter døpte barn for psykisk vold og negativ sosial kontroll.»

Og videre:

«Dette anføres å være virkninger av en religiøst motivert praksis som går ut på at ingen i menighetene skal ha kontakt med tidligere medlemmer som er ekskludert (utstøtt) eller som har trukket seg. Etter statens syn krenkes barns rettigheter også ved en annen praksis som gjelder for udøpte mindreårige som har status som forkynnere. Dersom de begår en alvorlig synd, kan de som udøpte ikke bli utstøtt, men de risikerer utestengning og sosial isolasjon fra fellesskapet i menigheten – fordi ordningen er at man skal være forsiktige med å omgås barnet», heter det i dommens oppsummering av tvisten.

Jehovas vitner, på sin side, hevdet at staten har en uriktig forståelse av den religiøse praksisen, og at vilkårene for å nekte statstilskudd og registrering uansett ikke er oppfylt.

- Ikke sannsynliggjort

Fredag falt dom i Borgarting lagmannsrett (24-081251ASD-BORG/02).

I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at vedtakene var ugyldige, og at vilkårene for nektelse etter trossamfunnsloven § 6 jf. § 4 ikke er oppfylt.

Lagmannsretten fant det ikke sannsynliggjort at Jehovas vitners praksis med sosial distansering overfor døpte medlemmer som melder seg ut av trossamfunnet, utgjør en krenkelse av medlemmers rett til fri utmelding av et trossamfunn.

Det er heller ikke sannsynliggjort at Jehovas vitners praksis med sosial distansering overfor mindreårige døpte medlemmer som blir ekskludert eller melder seg ut av Jehovas vitner, eller praksisen overfor mindreårige udøpte forkynnere som begår normbrudd, utgjør psykisk vold eller negativ sosial kontroll rettet mot barn på en måte som krenker barns rettigheter.

Staten: Praksisen utgjør psykisk vold

Staten mente at det forelå to forhold som gir tilstrekkelig grunnlag for å nekte tilskudd og registrering:

«For det første innebærer Jehovas vitners praksis med å bryte kontakt med medlemmer som ønsker å forlate trossamfunnet, at trossamfunnet hindrer fri utmelding. Dette krenker det enkelte medlemmets rett til å fritt endre tro eller livssyn etter EMK artikkel 9, Grunnloven § 16 og SP artikkel 18. »

Videre mener staten at eksklusjon av barn er svært alvorlig:

«For det andre innebærer Jehovas vitners eksklusjonspraksis overfor døpte mindreårige krenkelse av barns rettigheter, jf. trossamfunnsloven § 6 første ledd tredje alternativ, i form av psykisk vold og negativ sosial kontroll rettet mot barn. Eksklusjon er generelt svært psykisk belastende, og for barn vil belastningen være særlig alvorlig. Dersom eksklusjon gjennomføres, innebærer det sterke integritetskrenkelser, isolasjon og store psykiske belastninger, noe som utgjør psykisk vold.»

Ikke bestridt at sosial distansering skjer

Avgjørende for spørsmålet om vedtakene om avslag var gyldige, er om trossamfunnet, eller personer som opptrer på dets vegne, har handlet eller oppfordret til å handle på en slik måte som er beskrevet i trossamfunnsloven § 6 første ledd. 

I § 6 heter det at «dersom et tros- eller livssynssamfunn, eller enkeltpersoner som opptrer på vegne av samfunnet, utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter, kan samfunnet nektes tilskudd eller tilskudd kan avkortes».

Lagmannsretten mente at det ikke var tvilsomt at praksisen med sosial distansering kan knyttes til Jehovas vitner som trossamfunn. 

Likevel mente retten at denne praksisen ikke var i strid med medlemmenes rett til utmelding eller innebar en krenkelse av barns rettigheter. 

Ikke i strid med retten til fri utmelding

Lagmannsretten var enig med staten i at konsekvensen ved utmeldelse kan oppleves som svært negativ for den enkelte:

«Lagmannsretten legger til grunn, ut fra bevisførselen, at slike konsekvenser ved utmelding for noen er så negative at enkelte medlemmer av den grunn velger ikke å melde seg ut.»

Retten mente likevel at konsekvensene ikke var tilstrekkelige alvorlig til å utgjøre en krenkelse av retten til fri utmeldelse etter EMK artikkel 9.

Retten la blant annet vekt på at de sosiale konsekvensene av utmeldelse fremgår av trossamfunnets reglement, slik at det ikke kommer overraskende på de som melder seg ut.

Ikke større psykiske utfordringer enn andre

«Staten har ikke konkret sannsynliggjort hvorvidt og i hvilket omfang mindreårige døpte medlemmer i Jehovas vitner faktisk opplever et press om å ikke begå normbrudd eller ikke melde seg ut, i frykt for å gjennomgå en eksklusjonsprosess (ved normbrudd) og å miste relasjoner til familie og venner i trossamfunnet», heter det i dommen.

Og videre:

«Å være underlagt en negativ sosial kontroll i lengre tid, må videre antas for mange å kunne medføre psykiske belastninger. Det er imidlertid ikke sannsynliggjort at døpte mindreårige som vokser opp i Jehovas vitner generelt har større psykiske utfordringer enn andre i befolkningen.»

Lagmannsretten konkluderer slik:

«Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke er sannsynliggjort at Jehovas vitners praksis innebærer en tilstrekkelig omfattende negativ sosial kontroll rettet mot barn til at praksisen kan anses å «krenke barns rettigheter». Ved denne vurderingen har lagmannsretten særlig lagt vekt på barnets og foreldrenes religionsfrihet, og at staten ikke har påvist at døpte mindreårige – som en konsekvens av praksisen om sosial distansering - opplever et sterkt press om å ikke begå normbrudd eller ikke melde seg ut, på en måte som utgjør negativ sosial kontroll rettet mot barn.»