Tiden som blir brukt til ankeforhandling i en sivil sak er i snitt omtrent lik tidsbruken ved hovedforhandling i tingretten, noe flere advokater mener er en grunnleggende systemfeil.
Dette kommer frem i undersøkelsen Større effektivitet i lagmannsretten: Advokatane sine ti på topp, som er gjort av lagdommer Halvard Leirvik i Borgarting lagmannsrett.
Undersøkelsen er omtalt i Lov og Rett for april 2023 ( Volum 62 / Utgave 3), og gjelder anke over dom i sivile saker, ikke straffesaker.
Lagdommer Leirvik har dybdeintervjuet 16 advokater i 14 ulike firmaer. De fleste som deltok i undersøkelsen arbeider i store forretningsadvokatfirmaer, men også advokater som arbeider mot privatmarkedet og advokater med kun offentlige klienter, deltok.
- Få plattformer for dialog
- Jeg ønsket å få dialog med våre profesjonelle brukere. Det er få plattformer for kontakt mellom dommere og advokater, sier Halvard Leirvik til Advokatbladet.
Undersøkelsen ble gjennomført i oktober og november i fjor i hans studiepermisjon.
- Jeg ønsket å finne ut hva advokatene mener er våre områder for forbedringspotensial, sier han.
I forkant av hvert intervju ble advokaten bedt om å sette opp en liste med tre tiltak i prioritert rekkefølge som kan føre til en mer effektiv saksbehandling, forteller Leirvik.
10 tiltak
I Lov og Rett har han oppsummert sine funn i ti tiltak i prioritert rekkefølge som flest advokater ønsker gjennomført. Disse er:
- Detaljert løp i saksforberedelsene.
- Forberedende dommer deltar i ankeforhandlingen.
- Gjenbruk av forklaringer.
- Mer siling når ankesaken kommer til lagmannsretten.
- Mer aktive dommere i selve ankeforhandlingen.
- Snevrere rammer for selve prøvingen.
- Moderat spesialisering blant dommerne.
- Ekstra planleggingsmøte kort tid før ankeforhandlingen.
- Større innslag av skriftlig behandling.
- Unngå unødvendig ventetid før ankeforhandling.
Les mer om hvert enkelt tiltak lenger ned på siden.
- Vil ha tydelig tidsplan
- De punktene som flest advokater trakk frem, er forhold som handler om det indre livet i lagmannsretten; for eksempel et ønske om at vi skal ha mye strammere regi på saksforberedelsene med en tydelig tidsplan, foreller Leirvik.
At den dommeren som har ansvar for saksforberedelsen er med i hovedforhandlingen, er et gjennomgående ønske.
- Dette mener advokatene vil sikre kontinuitet, og at de beslutningene som blir tatt under saksforberedelsene følges opp i rettsmøtet. Når saksforberedende dommer skal være med og dømme i saken, får vedkommende et helt annet eierskap til saken, mener advokatene.
At nærmest alle advokatene han dybdeintervjuet trakk frem dette, overrasket ham.
- At advokatene var så samstemte, var litt uventet.
- Krever ingen lovendringer
I artikkelen peker han på at de tiltakene som flest advokater peker på, ikke krever noen lovendringer, men er lavthengende frukter som burde ha vært høstet for lengst.
- Her må vi i domstolen gjøre en jobb, rett og slett, sier han.
Et annet hovedfunn som han synes var litt overraskende, var advokatenes sterke ønske om å få på plass opptak av forklaringer i retten, noe Stortinget vedtok allerede i 2008, men som ennå ikke er implementert.
- Den ballen ligger ikke i domstolen, men hos dem som sitter på pengesekken. Det er på mange måter uverdig at vi ikke er kommet lenger med dette, da det jo ble vedtatt langt tilbake i tid at vi skal ha opptak av parts- og vitneforklaringer. Teknikken finnes, men det er en manglende politisk vilje til å følge opp, og dette adresserer advokatene veldig tydelig, sier Leirvik.
Advokatene ser at forklaringer tilpasses fra tingretten til lagmannsretten, og beskriver dette som et stort problem, forteller han.
Vil bli like gode som Oslo tingrett
Han mener det vil være relativt overkommelig for lagmannsretten å ta tak i advokatenes hovedpunkter.
- I Borgarting lagmannsrett ligger forholdene nå bedre til rette for å klare å følge opp, ettersom vi nå er á jour på en helt annen måte enn tidligere i avviklingen av sakene, og har en bedre sammenheng mellom antall dommere og saksmengden.
Oslo tingrett har ry på seg for å være gode på saksforberedelser, forteller han.
- Jeg tror at hvis noen gjør en tilsvarende undersøkelse som jeg har gjort om ti år, så håper jeg at Borgarting lagmannsrett da vil være minst like flinke som Oslo tingrett på dette punktet. Og så håper jeg opptakene kommer på plass.
Ønsker å etablere ulike spor
Undersøkelsen viser at det er ganske ulike syn blant advokatene på hvordan en ideell saksbehandling i lagmannsretten bør være.
- Dette handler om at sakene jo er forskjellige, fra for eksempel en tung entreprisesak kontra en enkel sak om daglig omsorg for barn. Dagens regelverk er veldig fleksibelt, og det er mulig å tilpasse behandlingen til den enkelte sak. Men dette skjer i liten grad. Jeg håper undersøkelsen kan være en pådriver for å komme videre i dette arbeidet, og at vi kan utvikle alternative spor for å tilpasse behandlingen.
Også her har Oslo tingrett vist vei, påpeker Leirvik.
- De har for eksempel utviklet egne retningslinjer for storkravsprosess kontra andre saker. Jeg tenker ikke at vi skal tilby «skreddersøm», men alternative løp som er tilpasset kompleksiteten og vanskelighetsgraden i hver enkelt sak.
- Nesten alt går i den samme kverna
Han mener at det er et generelt problem i rettsvesenet at sakene går tilnærmet i samme kvern uansett - noe han mener fører til økte kostnader og en kvalitet som ikke er like høy som den kunne ha vært.
Tilfeldighetsprinsippet råder i tildelingen av saker til dommerne.
- I prinsippet skal advokaten legge opp saken slik at dommeren utelukkende skal basere seg på det som blir tatt opp muntlig i retten. Av dette følger at dommeren skal være generalist, og at man kan ikke forvente at dommeren har spesialkunnskap på ulike fagfelt.
Men det har skjedd en stor samfunnsutvikling siden disse prinsippene ble til i sin tid, påpeker han.
- I undersøkelsen er det i hvert fall en del advokater som ønsker det vi kaller for moderat spesialisering. Jeg håper undersøkelsen kan løfte frem en debatt om dette.
Oppfordrer dommere til åpenhet
Dommere bør ha lavere terskel for å konferere med advokaten før rettsmøtet, og være åpne om egen kompetanse, mener han.
- Vi bør formidle hvor vi ønsker at advokaten skal starte argumentasjonen sin; er det for eksempel på et grunnleggende plan, eller kan advokaten forutsette at dommeren har oversikt over en del hovedtrekk? En bredere dialog mellom oss og advokatene tror jeg vil være et gode for begge parter, sier Leirvik.
I artikkelen i Lov og Rett beskriver han funnene i undersøkelsen i detalj. Her er en kortversjon av de ti punktene.
1. Detaljert løp i saksforberedelsene
«Advokatane har eit sterkt ynske om at saksførebuinga følgjer eit detaljert løp med klare milepælar undervegs, og der den saksførebuande dommaren heile tida passar på at framdrifta er tilstrekkeleg god.»
«Kort fortalt vil advokatane at lagmannsretten lever opp til det som står i tvistelova § 11-6 første ledd: «Retten skal legge en plan for behandlingen av saken og følge den opp slik at saken effektivt og forsvarlig kan bringes til avslutning.»
«Summert opp er tilbakemeldinga frå advokatane at dei ynskjer ein saksførebuande dommar som er ein tydeleg aktør. Som ein av advokatane sa det: «Eg vil ha ein tøff og tydeleg dommar.» Det er mogleg at denne advokaten ikkje veit sitt eige beste, men det er likevel freistande å ta han på ordet.»
2. Forberedende dommer deltar i ankeforhandlingen
«Tilbakemeldinga frå advokatane er krystallklar: I alle fall i dei litt større sakene er det uhaldbart at den saksførebuande dommaren ikkje følgjer saka heilt til mål.»
«Synspunktet er at dette er den einaste løysinga som verkeleg inviterer til aktiv saksstyring. »
«Advokatane ser for seg at den saksførebuande dommaren i dag vegrar seg for å ta stilling til meir enn kva vedkomande må under saksførebuinga, blant anna fordi det er risiko for at den dømmande retten vil vurdera spørsmåla annleis. Det blir peikt på at ein saksførebuande dommar som ikkje sjølv deltar i den dømmande retten, manglar tilstrekkeleg drivkraft til å gjera ein grundig jobb.»
3. Gjenbruk av forklaringer
«Uavhengig av om gjenbruk av forklaringar kan auka effektiviteten, er det eit interessant poeng at advokatane i undersøkinga er svært tydelege på at det i dag er eit stort problem at partar og vitne tilpassar forklaringane sine når dei møter i lagmannsretten.»
«Dommen i tingretten har skapt ny innsikt i kva som er lurt å seia. Dersom det ikkje finst opptak frå tingretten, er aktørane meir eller mindre sjanselause med tanke på å få gjort det synleg for dommarane at det skjer ei slik tilpassing av forklaringane. Advokatane er difor eintydige på at opptak av forklaringar er påkravd å få på plass. Eksistensen av opptak vil i seg sjølv førebyggja at forklaringane blir tilpassa i lagmannsretten.»
«Advokatane er samstemde om at det generelt blir brukt mykje tid på vitneforklaringar i lagmannsretten. Dersom målet er å korta ned den samla tidsbruken, tilseier dette at det er grunn til å sjå på bruken av vitneforklaringane med eit kritisk blikk.»
4. Mer siling når ankesaken kommer inn til lagmannsretten
«Når advokatane i undersøkinga blir spurde om tiltak for større effektivitet, er det svært mange advokatar som på eige initiativ trekkjer fram at fleire sivile ankar bør bli nekta fremja, heilt eller delvis. Ut frå at levebrødet til advokatane er dei oppdraga som rullar og går – ikkje dei som blir avslutta – kan dette synast noko overraskande. Det tilseier dess meir at det her er ein del upløgd mark.»
«Advokatane meiner at det er rom for fleire nektingar slik tvistelova § 29-13 andre ledd er utforma i dag, men fleire peiker også på at det er behov for ei lovendring som tillèt at ankar heilt eller delvis blir nekta ut frå eit synspunkt om manglande proporsjonalitet. Synspunktet er at kravet til ankesum, som i dag er 250 000 kroner, ikkje på god nok måte sørgjer for at ein unngår omfattande behandling av spørsmål der sakskostnadene og tidsbruken ikkje står i rimeleg samsvar med dei involverte interessene.»
«Blant advokatane i undersøkinga blir det vist til at det i omfattande saker ofte kan vera underpostar som korkje har særleg stor økonomisk verdi eller særleg rettsleg interesse. Som døme på dette blir nemnt underpostar i entreprisesaker. Dersom slike postar kan nektast, vil det auka sjansen for at ankeforhandlinga blir spissa til dei sentrale problemstillingane, i staden for at det blir lange forhandlingar om ei lang rekkje detaljar.»
5. Mer aktive dommere i selve ankeforhandlingen
Ankeforhandlinga startar med at den dommaren som leiar retten, klargjer «påstander, påstandsgrunnlag og bebudet bevisføring».
«Advokatane opplever stor variasjon i måten dette blir gjort på. Den klare tilbakemeldinga er at advokatane ynskjer seg eit grundig arbeid frå dommaren si side på dette punktet, og at det vil auka sjansen for ei reell spissing seinare i ankeforhandlinga.»
«Advokatane er svært tydelege på at dei ynskjer at dommarane tar ordet under ankeforhandlinga, både om prosessuelle og materielle spørsmål. Nokre av advokatane trekkjer særleg fram verdien av at alle dommarane er aktive – ikkje berre leiaren av retten.»
«Advokatane er eintydige på at dei ynskjer at dommarane kjem med kommentarar også til materielle spørsmål undervegs, fordi dette gjev advokaten ein sjanse til å klargjera eigen argumentasjon, og i nokre tilfelle også justera kursen med tanke på kva som får hovudfokus i det avsluttande innlegget.»
6. Snevrere rammer for selve prøvingen (overprøving - ikke omprøving)
«Det kan hevdast at 6.-plassen på lista på sett og vis sprengjer ramma for undersøkinga: Her er ikkje fellesnemnaren eitt konkret tiltak, men eit ynske om ulike tiltak med sikte på å oppnå ei meir snever ramme for den prøvinga som skjer i lagmannsretten», skriver Leirvik.
«Punktet blir i hovudsak trekt fram av advokatar som fører saker av forretningsjuridisk karakter. Det er blant desse frustrasjon over at det ikkje skjer ei større avklaring gjennom behandlinga i tingretten. Alt som var tvistetema i tingretten, blir tema også i lagmannsretten – saman med ein del nye spørsmål.»
«Advokatane trekkjer dessutan fram at det ofte er uklart kor slaget eigentleg vil stå i lagmannsretten. Begge sidene i tvisten legg fram svært omfattande faktiske og juridiske utdrag, der berre ein liten brøkdel faktisk blir omtalt. Digitaliseringa av domstolane har her vore ein medverkande faktor, ved at det reint teknisk har blitt svært enkelt å leggja til nytt materiale. At kva kort som faktisk skal spelast ut i ankeforhandlinga, blir kamuflert i gigantiske utdrag, blir oppfatta som problematisk ut frå det grunnleggjande prinsippet om kontradiksjon.»
7. Moderat spesialisering blant dommerne
I dag er det ingen spesialisering blant dommerne i Borgarting, med unntak av innen rettsmekling og skjønnsprosess, påpeker Leirvik.
«Advokatane som ynskjer seg moderat spesialisering, trekkjer fram at omtalen deira av saka under ankeforhandlinga alltid må ta utgangspunkt i det svakaste leddet i retten – det vil seia den av dommarane som kjenner rettsområdet og den konkrete saka dårlegast. Advokatane opplever at det er høg risiko for at minst ein av dommarane er tilnærma blank, noko som gjer at advokaten innleiingsvis må bruka mykje tid på det heilt grunnleggjande.»
«Blant advokatane som ynskjer seg moderat spesialisering, blir patentsaker, skattesaker og entreprisesaker trekte fram som døme på aktuelle område.»
8. Ekstra planleggingsmøte kort tid før ankeforhandlingen
Ifølge respondentene, varierer det sterkt om saksforberedende dommer har satt seg god nok inn i saken før det første planleggingsmøtet.
«Det blir sagt at planmøta i tingretten som hovudregel er mykje grundigare enn i lagmannsretten. Planmøtet i lagmannsretten tar gjerne ikkje meir enn 15 minuttar, og det skjer sjeldan avklaringar som får direkte følgjer for den vidare saksførebuinga og gjennomføringa av den munnlege forhandlinga.»
Fordi det første planmøtet oppleves som utilstrekkelig, ønsker advokatene, i alle fall i de mer omfattende sakene, å ha et ekstra planleggingsmøte kort tid før ankeforhandlingen, et møte som advokatene ønsker at skal holdes fysisk, og ikke over telefon, skriver Leirvik.
«Advokatane ynskjer at dommaren i det ekstra planleggingsmøtet er aktiv med tanke på å få klarlagt kva partane er samde om, og kva som er dei avgjerande tvistepunkta. Advokatane helsar velkommen eit press frå dommaren si side med tanke på sikra at tidsbruken under dei munnlege forhandlingane faktisk avspeglar det som er kjernen i tvisten. Fleire saknar at dommaren engasjerer seg i oppsettet av tidsplanen for ankeforhandlinga.»
9. Større innslag av skriftlig behandling
På dette punktet er det stort sprik i meningene blant advokatene, ifølge Leirvik.
«Det er ingen tvil om at prinsippet om munnleg behandling står sterkt. Blant advokatane som arbeider med anna enn utprega forretningsjus, er det gjennomgåande stor skepsis til å gjera unntak frå munnleg behandling. Og ikkje nok med det – også blant advokatar med fokus på store, kommersielle tvistar er det mange som opplever dei munnlege forhandlingane både som fagleg utfordrande og som effektive med tanke på å få lagt fram saka for retten.»
Men like fullt: Mange advokater mener at lagmannsretten i mye større grad bør bygge på en kombinasjon av skriftlig og muntlig behandling, og at skriftlige innlegg bør brukes aktivt for å spisse den muntlige forhandlingen.
«Det blir vist til korleis internasjonale domstolar som Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), EU-domstolen og EFTA-domstolen arbeider. Inspirert av dette bør lagmannsretten etter deira syn i større grad leggja opp til skriftlege innlegg i fleire rundar, før det blir avrunda med ei kortare, munnleg forhandling.»
10. Unngå unødvendig ventetid før ankeforhandling
Historisk sett er det største problemet at det går vinter og vår før saken kommer opp, mener advokatene.
«Når tidshorisonten er lang, er det risiko for at domstolen tar lettare på å skapa avklaring i saksførebuinga. Lang ventetid inneber dessutan at det oftare skjer bytte i rolla som saksførebuande dommar.»
«At det er frustrasjon over kø, er ikkje det same som at advokatane meiner at dommarane arbeider for lite eller på feil måte. I samtalane blei det tvert imot understreka at advokatane oppfattar at lang saksbehandlingstid skuldast at Borgarting ikkje har blitt tildelt nok ressursar.»
- Trenger ingen kulturendring
I sin oppsummering skriver Leirvik:
«Etter mitt syn er det eit tankekors at dei to tiltaka som kjem øvst på lista, er moglege å gjennomføra for lagmannsretten fullt ut på eiga hand, innanfor ramma av gjeldande tvistelov. Ballen ligg hos domstolen. Det er ikkje slik at vi treng noka «kulturendring», lange utgreiingar eller handlingsplanar. Det er tale om tiltak av ein karakter som kan samanliknast med grunnleggjande, personleg hygiene – ikkje særleg spennande, men avgjerande å ha på plass like fullt.»
«Når dette over tid likevel har vist seg såpass vanskeleg å få til, trur eg mykje av årsaka ligg i at det internt i domstolane har festna seg eit syn om at det er den velskrivne dommen som definerer kva som er godt handverk. Den gode saksførebuinga, eller for den del den gode prosessleiinga i rettsmøtet, har kome i skuggen. Dette må lagmannsretten sjølv gripa tak i, ved å visa at god saksførebuing blir sett pris på.»
