Carsten Smith: Åpen og utradisjonell

Denne artikkelen stod første gang på trykk i 2002.

Selv om Carsten Smiths far var advokat, valgte han - som han selv sier det - et «fritt og akademisk liv» ved universitetet. At det ble juss var ingen selvfølge. Mange andre studieretninger var også interessante da han som 16-åring var klar for en høyere utdannelse. Blant annet ble matematikk, medisin, litteratur og sosialøkonomi vurdert. Men en tvilende nysgjerrighet overfor det juridiske faget ble til slutt utslagsgivende.

- Jeg begynte studier ved Det juridiske fakultet på et tidspunkt da det var flere fremtredende og sterke lærere. Noe som gjorde studiene meget givende. Så jeg ble fort fanget av faget.

Da Advokatbladet bemerker hans unge alder - han var så vidt fylt 17 år da han begynte ved universitetet - svarer han at det den gang var et svært godt studentmiljø som han fort fant seg til rette i. Alderen var aldri noe problem. Det bemerkelsesverdige i at han i en alder av 16 år tok en glimrende artium ved Oslo Kathedralskole, ønsker han ikke å utdype.

- Under krigen var skoletiden mindre regulert, sier han og går raskt over til å snakke om hvordan hans oppvekst som advokatsønn har gitt ham en viktig ballast i livet.

Respekt for advokatyrket

Hans far var høyesterettsadvokat Oscar Smith, og Carsten Smith fikk tidlig innblikk i denne delen av jussen.

- Min respekt for advokatyrket sitter dypt, forteller Smith.

- Likevel var det nok universitetets uavhengige stilling, som også er et grunnvilkår for dommere, som var hovedårsaken til at jeg valgte som jeg gjorde. Selvfølgelig har også advokatene en uavhengig stilling, men det frie, akademiske universitetslivet blir noe helt annet.

Og det var nettopp uavhengighet som sto i sentrum da høyesterettsjustitiarius Carsten Smith ledet kommisjonen som ville ha en egen domstolsadministrasjon utenfor Justisdepartementet. Dette arbeidet har båret frukter. Fra første november i år flytter administrasjonen ut fra departementet.

- I den forbindelse vil jeg gjerne nevne at jeg er meget glad for støtten fra Den Norske Advokatforening da resultatet av kommisjonens arbeid var ute på høring, sier Smith og fortsetter:

- Som høyesterettsjustitiarius har jeg hatt et fint arbeidsforhold til mange advokater som har vært i skranken i disse årene. For at Høyesterett skal kunne utføre sine oppgaver på en god måte, krever det at man samarbeider med gode advokater. I mitt arbeid som høyesterettsjustitiarius har jeg fått erfare riktigheten av dette på en langt sterkere måte enn jeg trodde tidligere. Det har dessuten vært et stort privilegium å kunne lytte til de mange gode prosedyrer i Høyesterett.

Da høyesterettsadvokat Johan Hjort fylte 70 år i 1992, holdt høyesterettsjustitiarius Carsten Smith en tale der han blant annet sa:

«Noen vil vite at det hender at dommernes øyne glir igjen. Også Johan Hjort kan ha opplevd det. For denne ro som kan senke seg over dommerne, kan ha to helt ulike årsaker. Den ene grunn - som er den jeg nå taler om - kan være at dommeren nyter prosedyren som et kunstverk - der argumentene rykker fram i riktig orden og med velklang, og der advokaten er både forfatter, komponist, regissør og utøvende eksekutør i skranken. Hos Johan Hjort former talen seg villig på hans leber, og hans form - som åpenbart er utviklet på en bred kulturbakgrunn - kan gjerne tjene som forbilde for hans yngre kolleger».

Kjæreste, medarbeider og rådgiver

Carsten Smith har aldri angret på at han valgte jussen.

- Studietiden var herlig, både faglig og sosialt, og det var jo i dette miljøet jeg fant Lucy, sier han og smiler så øynene blir smale streker bak brilleglassene.

- Hun henger der borte, legger han til og peker på et av maleriene som pryder veggene på hans utrolig vakre kontor i den restaurerte bygningen som tidligere var Oslo Tinghus.

- Hun er ikke så glad i dette maleriet selv, og det er nok fordi hun ser litt streng ut, sier Smith og stiller villig opp til fotografering ved siden av sin Lucy med et smil som rekker for begge. Carsten Smith har tre døtre med sin professorkone. Alle tre er blitt jurister. Den yngste holder på med sin doktoravhandling nå. Carsten Smith forteller at han har vært et lykkelig mindretall i et kvinnedominert hjemmesamfunn. Og vi tror ham. Hele skikkelsen lyser av harmoni. Men da vi kommer inn på hans huslige kvaliteter svarer han, riktignok med et glimt i øyet:

- Det har jeg ikke lyst til å kommentere.

Når det gjelder likestilling i det Smith´ske hjem blir han alvorlig:

- Jeg må nok erkjenne at Lucy i mange år, den gang barna var små, lot meg ha prioritet arbeidsmessig. Det resulterte i at hun var i 40-årene da hun tok sin doktorgrad. Men hun tok igjen og gjorde en rask og strålende karrière. Jeg er svært stolt av henne. Hun har vært min nærmeste rådgiver og medarbeider gjennom hele livet.

Paso Doble

At både Lucy og Carsten er lekne mennesker fikk vi et godt eksempel på den gang Carsten Smith var Storebror i Juristforeningen. Corpsus Juris hadde lært seg Paso Doble og dette skulle markeres med en aften i foreningen der man hadde invitert et spansk par til å demonstrere dansen - trodde man.

Forventningen var stor da det spanske paret ble annonsert, og det var nok mange haker som datt ned da man etter hvert oppdaget at det var Lucy og Carsten Smith som feiende flott svingte seg på parketten i kostymer lånt fra Den Norske Opera. Dansetrinnene var øvd inn på stuegulvet hjemme.

- Det var utrolig morsomt, sier Smith og da vi spør om det ikke snart er på tide med en Storesøster i studentmiljøet, siden kvinnene nå til tider har vært i flertall blant jusstudentene, svarer han.

- Jo, en Storesøster ville nok ha vært naturlig nå. Det er absolutt ikke meg imot.

På 60-tallet opplevde Carsten Smith å bli rikskjendis som dommer i «Kvitt eller dobbelt». Og her har det vært likestilling i ekteskapet, siden Lucy også hadde sin tid som dommer i samme program. Og ekteparet måtte finne seg i å bli gjenkjent ute blant folk.

- Det fantes jo bare NRK den gangen, sier Smith med et smil.

- Hadde dette skjedd i dag, hadde vi neppe blitt gjenkjent på gaten. Men det var morsomt å være med. Og den utviklingen som i etterkant har skjedd innen etermediene er både skremmende og fantastisk.

Vant skolepris som 19-åring

At Carsten Smith er en meget skarpskodd mann, er det ingen som helst tvil om, selv om han behendig snakker bort alle forsøk på å komme inn på temaet. Men det finnes hendelser som underbygger påstanden, som han ikke kan snakke seg bort fra.

Det faktum at han i 1952, som 19-åring, sammen med sine medstudenter professor Birger Stuevold Lassen og høyestrettsadvokat Ingolf Vislie, vant en prisoppgave om erstatning og trygd i regi av Norsk Forsikringsjuridisk Forening, står fast. En av juryens medlemmer uttalte at «avhandlingen er så moden, grundig og klar at man skulle tro at det er en moden høyesterettsdommer som har skrevet den i sitt otium.» Juryens overraskelse var derfor stor da det viste seg at den var skrevet av tre studenter. Prisen var på 1000 kroner og mesteparten av pengene ble brukt til å feire på Rosekjelleren. 50-års jubileet for pristildelingen har nylig vært feiret med et hyggelig restaurantbesøk. Og det passet Carsten Smith godt. For han er et sosialt menneske.

- En høyestrettsjustitiarius bør være sosialt anlagt. Det følger mye representasjon og selsskapelighet med dette yrket. En inadvendt person vil nok kunne få problemer, sier Smith.

Da vi spør om hvordan det er å skulle presentere seg med yrkestittel under festlige omstendigheter svarer han med et stort smil:

- Dersom jeg får problemer med å uttale høyesterettsjustitiarius, er det nok på tide å gå hjem.

En enestående mulighet

Selv om høyesterettsjustitiarius Smith elsket sitt frie universitetsliv, så tok han likevel utfordringen da daværende justisminister Kari Gjesteby ønsket ham til Høyesterett.

- Jeg ble overrasket da jeg fikk henvendelsen fra Kari Gjesteby, forteller Smith.

- I Høyesterett har det vært tradisjon for å hente justitiarius fra egne rekker, derfor var det nok ikke bare jeg som ble forbauset over at hun ønsket en person fra ”den andre siden”, fra kritikernes rekker. Siste gang man hentet en justitiarius ”utenfra” var i 1909, da lagmann Thinn ble hentet inn til Høyesterett. Dette var like etter den store juryreformen. Det å komme fra kritikerrollen på universitetet gjorde utnevnelsen ekstra faglig tiltrekkende. Den ga en helt enestående mulighet til å prøve og realisere synspunkter som man hadde arbeidet med ved universitetet. Mitt hovedsynspunkt både som professor og justitiarius har vært at Høyesterett i størst mulig grad skal bidra til å trekke opp retningslinjer for rettslivet for øvrig.

Carsten Smith mottok mange positive reaksjoner da han ble utnevnt til høyesterettsjustitiarius:

- Men det aller viktigste var at jeg ble så godt mottatt i Høyesterett.

Prinsipiell karakter

I Høyesterett er det utformet en setning som Smith gjerne vil identifisere seg med:

«Høyesteretts hovedoppgave er å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling.»

- For å kunne gjøre dette, må vi konsentrere vårt arbeid om saker som ligger til rette for dette, sier Carsten Smith.

- Det betyr at vi må velge ut de sakene som er egnet til å fremme dette arbeidet. Det vil igjen si at vi må velge saker som først og fremst har en prinsipiell karakter. Eller hvor i det minste avgjørelsen vil ha betydning ut over den enkelte sak.

Høyestrettsjustitiarius Carsten Smith anser det derfor for veldig viktig for Høyesterett at man i 90-årene fikk en prosessreform for straffesaker som har gjort det mulig for Høyesterett også her å foreta en utvelgelse.

Vidunderlige ytre arbeidsforhold

Mye har skjedd i Høyesterett i de 11 årene Carsten Smith har vært leder. Blant annet har menneskerettighetene fått en langt sterkere stilling i domstolen. Det skyldes at man fikk en lov, Menneskerettsloven av 1999, som ga større rom for beskyttelse av individet i rettssammenheng. Carsten Smith var en av dem som arbeidet for dette i mange år.

- Da jeg kom inn i Høyesterett var det allerede en utvikling i gang på en rekke felter som gikk i riktig retning, forteller Smith.

- For det første fikk vi en grunnleggende straffesaksreform i 95 som gjorde det mulig for Høyesterett å kunne konsentrere seg mer om prinsipielle saker. En annen viktig ting som har skjedd i min tid, er at dårlige ytre arbeidsforhold gjennom restaureringen av denne flotte bygningen har snudd seg til vidunderlige ytre arbeidsforhold i en vakker og funksjonell bygning.

Han slår ut med hendene og sier stolt:

- Er ikke dette et fantastisk kontor?

Og det er det. Høyt under taket, mørkt treverk i kombinasjon med murvegger i diskret beige, vakker kunst, et anegalleri med Smiths forgjengere, tungt, eksklusivt gardinstoff drapert som det sømmer seg høye, vakre vinduer og belysning i harmoni med resten av interiøret. Jo, dette er et kontor som er en høyesterettsjustitiarius verdig.

- Kom så skal jeg vise deg noe, sier han og tar meg med bort til vinduet. Han peker opp mot taket på det som i dag er Finansdepartementes bygning.

- Ser du hva som står der på den lille, runde buen der oppe ved taket?

Jeg myser og leser: - Ja, vi elsker.

- Og ser du der borte, på den andre buen?

Der står de første tonene til «Ja, vi elsker». Sirlig og korrekt plassert på notelinjene.

- Tenk at man på begynnelsen av 1900-tallet bygget disse monumentale praktverkene til sine statsmakter, til tross for at Norge var et svært fattig land. Det gir rom for ettertanke, sier Smith og geleider meg galant tilbake til sofagruppen, også i tidsriktig stil. I dette rommet er ingenting tilfeldig.

Åpen linje

I forbindelse med sine år i Høyesterett ledet Carsten Smith, som før nevnt,kommisjonen som nå har lagt til rette for en uavhengig administrasjon for domstolene. Han har også ført en åpen linje mot befolkningen og ønsker også et åpent forhold til pressen.

- Jeg er meget glad for at vi nå har fått en egen informasjonsmedarbeider i Høyesterett, sier Smith.

- Det betyr mye for vårt forhold til pressen. Jeg tror at jeg trygt kan si at det er en nødvendighet i en institusjon som denne.

Carsten Smith har i sin periode merket en økende interesse hos pressen for Høyesteretts gjøren og laden.

- Det er viktig, selv om det ikke alltid er behagelig. Jeg anser det som riktig at Høyesterett blir behandlet som andre fremskutte samfunnsinstitusjoner. Viktig fordi vi har et informasjonsansvar overfor befolkningen. Vi treffer stadig avgjørelser som angår store sosiale grupper. Derfor er det vesentlig at kunnskaper om dette blir bragt ut. Våre egne informasjonskanaler når stort sett bare fagmiljøene. Med den form vårt samfunn har i dag, som i så stor grad bærer preg av å ikke legge vekt på formell autoritet, så kan en samfunnsinstitusjon bare opprettholde sin styrke dersom den har tillit i befolkningen.

Men åpenhet til tross. Carsten Smith ser farer ved mer bruk av TV i rettssalene.

- Den store fare er at den kan påvirke det som skjer i rettssalene. Mange vil komme til å bli hemmet, og opptre på en annen måte foran TV-kameraene enn de ville gjort uten kamera til stede. Man kan ikke være i en situasjon hvor man får en annen rettsforhandling enn man ville fått uten TV. Men jeg er åpen for at man kan TV-overføre innledningsforedrag og prosedyrer.

Internasjonalt arbeid viktig

Carsten Smith har arbeidet for at domstolen skal ta del i det internasjonale arbeidet.

- Like før jeg kom til Høyesterett, falt muren. Dermed fikk vi et sterkt og aktivt forhold til kolleger i tidligere kommunistiske stater. Der skulle man bygge opp en uavhengig domstol, og Høyesterett kunne da bidra med hjelp og støtte gjennom møter og seminarer. Dette har vært et viktig element i min virksomhet i disse årene.

Men mitt grunnleggende arbeid i Høyesterett har likevel vært rettsforhandlingene med domskonferansene, og arbeidet med å forsøke og trekke opp retningslinjer. Jeg har jo egentlig ikke gjort så mye nytt, men jeg har ønsket å prioritere noen ting sterkere.

«Fylt av den beste tro»

Det er høyesterettsdommer Tore Schei som skal tiltre som høyesterettsjustitiarius når Smith går av. Det er ingen hemmelighet at Smith og Schei har stått på motsatt side i viktige avgjørelser i Høyesterett.

Mange mener også at pendelen i Høyesterett nå vil komme til å svinge fra det utradisjonelle, som Smith har representert, til det mer tradisjonelle. Da vi spør Smith om han har fått den etterfølgeren han har ønsket, svarer han:

- Jeg har fått den beste etterfølger som jeg kunne tenke meg. Jeg er utelukkende fylt av den aller beste tro på arbeidet videre i Høyesterett.

Ikke partipolitikk i Høyesterett

Det har vært skrevet mye i pressen i forbindelse med skiftet av høyesterettsjustitiarius. Blant annet har Carl I. Hagen kommet med forslag om at Regjeringen kun skal foreslå ny Høyesterettsjustitiarus, mens Stortinget skal grille og godkjenne.

Carsten Smith tror ikke dette vil være noen god reform:

- Fordi jeg vil være engstelig for at det vil kunne medføre partipolitisering av utnevnelsen. Her i Høyesterett treffes mange avgjørelser som kan ha omfattende samfunnsmessige virkninger, og nettopp derfor er det så viktig at det ikke går partipolitikk i Høyesteretts virksomhet.

Fengsel er vold

Mange mener at Carsten Smith dømmer for mildt. Til det sier Smith selv:

- Det er to ting som er viktig å få frem. Det ene er at når det gjelder voldsforbrytelser og særlig voldtekt mot kvinner og seksuelle forbrytelser mot barn, så har det vært en klar straffeskjerpelse i Høyesteretts praksis i de sener år. Det blir altfor ofte oversett i debatten rundt dette. Man kan faktisk si at i min periode har det blitt nærmere en fordobling av straffenivået for voldtekt. Men samtidig har det ellers ikke skjedd noen skjerpelse av straffeutmålingen mer allment. Og det identifiserer jeg meg gjerne med, sier Smith og fortsetter:

- Man må huske at også bruk av fengsel er vold. Dette er samfunnets bruk av vold, og bidrar også til den samlede voldsbruk i samfunnet. Et lavt straffenivå i samfunnet, noe vi nok har i internasjonal sammenheng, er et bidrag til humaniseringen av samfunnslivet.

Carsten Smith har aldri vært redd for å forfekte sine synspunkter offentlig. Men at han er modig vil han ikke høre snakk om:

- En høyesterettsjustitiarius i Norge sitter i en beskyttet stilling. Nettopp derfor har man et etisk ansvar. Det er ikke forbundet med mot for en dommer å komme med en kontroversiell uttalelse her i Norge. Dommere i Columbia og Sør-Italia derimot, de er virkelig modige. Der kan man risikere å måtte bøte med livet for en riktig avgjørelse.

Da vi spør Carsten Smith om hvordan Høyesterett ser ut om 10 år, svarer han:

- Grunnholdningen hos meg er at man alltid må verne om Høyesteretts uavhengighet i statslivet. Og jeg føler meg trygg på at Høyesteretts uavhengige stilling er like sterk om 10 år som den er nå.

Samerett viktigst

Når Carsten Smith går av som høyesterettsjustitiarius, skal han tilbake til sitt frie, akademiske liv. Det er noe han ser frem til. Foreløpig skal han ha kontor i Høyesterett.

- For å få ryddet etter meg på en forsvarlig måte, sier han.

- Så får vi se.

Kanskje vil han også få bedre tid til å lese. For Carsten Smith leser slett ikke bare faglitteratur. Skjønnlitterære bøker er det mange av hjemme hos Lucy og Carsten Smith.

- Jeg leser alt fra kriminalromaner til diktsamlinger.

I likhet med sine litterære interesser, har Carsten Smith også en stor faglig spennvidde.

- Jeg har vandret fra det ene rettsfelt til det andre, sier Smith. Det har vært meget nyttig i mitt arbeid i Høyesterett.

Men hans hovedområder har vært Finansrett, Samerett og Internasjonale menneskerettigheter. Da han blir spurt om hvilket område der hans arbeid har betydd mest, kommer svaret uten betenkning:

- Det er arbeidet med sameretten. Det startet med at jeg ble bedt av Regjeringen om å lede samerettsutvalget fra 1980-1985. Det var en fantastisk tid. Jeg reiste mye rundt i Finnmark, og andre samiske bosetningsområder, og holdt offentlige møter, og ble kjent med mange interessante mennesker både blant samer og nordmenn. Det viktigste som skjedde, som følge av utvalgets arbeid, var opprettelse av Sametinget og Stortingets vedtak av grunnlovsbestemmelsen som verner om samenes kultur.

Når det gjelder finansretten har hans arbeid pågått gjennom flere tiår, og flere store offentlige utredninger.

- På 80-tallet drev bankene en lånepolitikk som førte til at mange ble gjeldsslaver. Enkelte sider av dette hadde jeg advart om allerede i 60-årene. Særlig da om lettsindig bruk av kausjoner og andre garantier som kunne føre til en økning av gjeldstrykket i samfunnet som var meget uheldig. Nyere lovgivning i 90-årene har ført til endringer her.

Carsten Smith var formann i Bankklagenemnda 1988-1991

Tid til å skrive

Fra 1963-1973 var Carsten Smith redaktør av «Tidsskrift for Rettsvitenskap».

- Dette arbeidet var jeg veldig engasjert i. Jeg hadde en god konkurrent i det juridiske tidskriftet «Lov og rett »der Anders Bratholm var redaktør. Men tidsskriftene var så forskjellige at de utfylte hverandre. Mens Lov og Rett er rettet mer mot det praktiske liv, er Tidsskrift for Rettsvitenskap mer teoretisk preget, og trykker til dels store avhandlinger. Men i likhet med Bratholm, så lot også jeg unge jurister få prøve seg som skribenter, som tidsskriftet fortsatt gjør. Nå når jeg går tilbake til mitt akademiske liv, håper jeg å få mer tid til å skrive.

Da vi spør hva han kan tenke seg å skrive om, svarer han diplomatisk at ingen forfatter røper innholdet i sin neste bok.

- Men jeg har tenkt mange tanker i Høyesterett som jeg gjerne vil feste på papiret.

En ting han gjerne ønsker å bruke mer tid på fremover er å reise og dra på tur i skog og mark. Carsten Smith er særlig glad i å gå på ski. Men han har ingenting imot å være aktiv også i den lyse årstid. Sammen med sin Lucy har han vært på sykkeltur i Provence, og kan gjerne tenke seg en reprise på det.

- En ting er iallfall sikkert, sier Carsten Smith til slutt.

- Jeg kommer ikke til å kjede meg!

Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith har nylig mottatt Anders Sandøe Ørsteds gullmedalje for særlig innsats innen dansk-norsk rettsvitenskap. Prisen ble innstiftet i 1851 og har tidligere vært gitt til fire nordmenn. Sist i 1984 til professor Johs. Andenæs.