Høyesteretts ferske historie

– Jeg har reist land og strand rundt som en Høyesteretts «Ole Ivars» og fortalt til alle grupper av befolkningen at Høyesterett kanskje er noe av det viktigste som finnes.

Det sa professor Jørn Øyrehagen Sunde, forfatter av Høgsteretts historie 1965 – 2015, da hans ferske bok ble lansert på et høytidelig arrangement i Høyesterett den 1.juni.

Sunde har arbeidet med boken i nesten fire og et halvt år, og har formidlet Høyesteretts rolle på utallige seminarer rundt om i landet i perioden. Han fikk honnør fra flere hold for å ha «skapt en bevegelse av interesse for Høyesterett».

– Sunde er en prisbelønt forsker og formidler, og alle, inkludert meg selv, er imponert over hans formidlingsevne, og ikke minst formidlingsglede, sa leder i Domstoladministrasjonen (DA), Sven Marius Urke, på lanseringen.

Boken er finansiert av DA, og er DAs jubileumsgave til Høyesterett.

Å skrive boken har vært en krevende oppgave, fortalte Sunde.

– Er det noe Høyesterett har, så er det mange historier. Den ser ikke lik ut fra Regjeringsadvokatembetet, fra Stortinget, om du er dommer i tingretten, eller dommer i Høyesterett. Hvert sted og hver person har sin historie. Jeg har samtalt med over tyve dommere og tidligere dommere i Høyesterett, og alle forteller på ulik måte, sa Sunde.

Hans bok beskriver en tidsepoke der juriststanden har økt kraftig i omfang, der rettsliggjøringen er mer utbredt, og der den juridiske sfæren er blitt mye større.

– Høyesteretts praksis som prejudikatdomstol er som tennene på et drivhjul. Min jobb var å ta et steg videre, og studere drivhjulet.

– Videre ønsket jeg å fylle et hull i vår politiske historie og samfunnshistorie. Litt enkelt regnet kan man si at antall saker for våre domstoler er blitt tidoblet de siste femti år, antall lover har økt med femti prosent, og behovet for jurister er stadig større. Høyesteretts historie er derfor en endringshistorie, sa Sunde.

Den store, radikale endringen i nyere tid kom i Tromsø på dommer-møtet i 1974, med Carsten Smith i førersetet: Smith tok til orde for at Høyesterett skulle opptre mer politisk, mer kontroversielt, og i mye større grad bli en prejudikat-domstol, i stedet for bare en anke-instans.

I dag kommer om lag tyve prosent av dommene som følge av internasjonaliseringen, estimerte Sunde.

– Vi vil i fremtiden se en utvikling der domstolen blir stadig viktigere for vårt demokrati. Dette er et av temaene jeg forsøker å spå om, og dette er det morsomme; å prøve å fremskrive hva som skal skje. Jeg ønsker å provosere til ettertanke hos hver og en av leserne, sa Sunde.

Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle var en av fire som var invitert til å anmelde boken fra podiet.

– Det Høyesterett som stiger frem fra disse seks hundre sidene, er en politisk domstol, sa Stanghelle.

– Carsten Smiths tale til dommermøte i Tromsø i 1974 står som noe helt skjellsettende i denne historien. Forfatteren beskriver Smiths tale som helt avgjørende for det Høyesterett vi har i dag, som et rettsskapende politisk organ som prejudikatdomstol. Dette verket er en bauta over Carsten Smith og hans betydning, hans holdninger og tilnærming. Jeg leser også usedvanlig friske og klare karakteristikker av det som skjedde.

­Boken byr på to overraskelser, sa Stanghelle.

– Det ene er å lese en bok om Høyesteretts historie der Bob Dylan er ledestjerne for å beskrive samfunnstemperaturen utenfor veggene her. Dylan er den mest siterte utlending i boken. Det andre som kom overraskende, var dokumentasjonen av den dikteriske åren hos mange av Høyesteretts dommere, sa Stanghelle.

Han savnet sakene som skapte støy og debatt om Høyesterett i samfunnet utenfor.

– Jeg skulle gjerne hatt et avsnitt om Torgersensaken og debatten rundt den, og om Treholt-saken.

Han savnet også omtale av debatten rundt utnevnelsen av Tore Schei som justitiarius.

– Noen av oss var jo relativt kritiske til utnevnelsen. Men Tore Schei står frem som den betydningsfulle gjennomføreren av reformen som var riktig, og som har betydd noe for oss, sa Stanghelle.

Han ønsket også å komme med en erkjennelse.

– Jeg ser nå at mediene har vært alt for passive til å rapportere om hva som har skjedd i Høyesterett, vi har gått glipp av mye spenning, av mange konfliktlinjer og av mye som har stor betydning for det norske samfunnet, sa Stanghelle.

Høyesterettsdommer Ingse Stabel kalte boken «et svært originalt verk».

– Dette er godt sett. Det er riktig at Høyesterett nå mye mer enn før fremstår som en prejudikatdomstol. Menneskerettighetenes inntog utvidet spillerommet. Grunnlovsendringen i fjor utvidet Høyesteretts makt, og mange er nok spente på hvordan den vil bli håndtert.

– Boken er rett og slett imponerende, og vil skape debatt, sa jusprofessor Ola Mestad ved Universitetet i Oslo.

Han syntes at bokens komparative grep som metodegrep er imponerende og viktig, men etterlyste mer informasjon om dommerne.

– Sunde har snakket med tyve dommere. Det må da ha vært mer sladder der, sa Mestad.

Fredrik Thue, professor i historie ved Høgskolen i Oslo, savnet et høyere tempo i boken.

– Lesingen kan av og til føles som en reise med den sibirske jernbanen. Veien til Vladivostok er lang, og utsikten til landskapet forandres langsomt. Men boken er bedre i siste halvdel.

At boken tolker Høyesterett uten å trekke inn internasjonale begivenheter, er en svakhet, mente Thue.

Noe av det han gledet seg mest over i boken, var kapittelet om det indre livet og omgangsformen i Høyesterett.

– Noe er i ferd med å skje! Nå tiltaler dommerne hverandre med fornavn, går på korøvelser sammen, og arrangerer quiz. Hva blir det neste, spurte Thue.