Det er åpenbart forbundet med stor fare og stort skadepotensial å føre motorvogn i ruspåvirket tilstand. Med ruspåvirket tilstand menes alkoholpåvirkning, medikamentpåvirkning og påvirkning av illegale narkotiske stoffer.
I 2022 omkom totalt 118 personer i trafikkulykker i Norge. Det er en sterk økning fra året før. Per nå vet vi ikke hvor mange av ulykkene som hadde rus som medvirkende faktor. Det blir lagt frem i ulykkesrapporten fra Statens vegvesen nærmere sommeren.
I 2021 omkom derimot 80 personer i trafikken. Herav ble 77 personer obdusert. I 18 prosent av dødsulykkene (14 av totalt 76 ulykker) har ruspåvirkning vært en medvirkende faktor. 16 personer ble drept i disse ulykkene. Med andre ord, en dyster statistikk.
Lovens krav
Vegtrafikkloven § 22 første ledd setter krav til at «ingen må føre motorvogn når han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel».
Med andre ord er det forbudt å føre motorvogn med en alkoholpromille høyere enn 0,2 eller påvirkning som kan sammenlignes med en slik promille.
I februar 2012 ble det innført faste straffbarhetsgrenser for tjue ulike rusgivende stoffer, enten legemidler eller illegale narkotiske stoffer. Slike straffbarhetsgrenser baserer seg på blodprøvekonsentrasjoner angitt i micromole som deretter omgjøres og sammenlignes med promillegrensen.
Straffbarhetsgrensen tilsvarer en «promillegrense» på 0,2 promille for alkohol. Rettspraksis sier i dag at dersom man har mellom 0,2-0,5 promille straffes dette med bøter. Promille målt mellom 0,5 og 1,2 straffes med bot og/ eller tap av førerkort og/ eller betinget fengsel.
For de tilfellene der det er tale om promille målt høyere enn 1,2, er ubetinget fengsel og tap av førerkort den normative straffen.
- Påvirkning skal vurderes konkret
Imidlertid sier vegtrafikkloven § 22 følgende:
«Overstiger konsentrasjonen i blodet av annet berusende eller bedøvende middel grenser fastsatt i forskrift gitt med hjemmel i loven, eller en mengde slikt middel i kroppen som kan føre til så stor konsentrasjon av slikt middel i blodet, regnes han i alle tilfeller for påvirket i forhold til bestemmelsene i loven. Dette gjelder likevel ikke hvor overskridelsene skyldes legemiddel inntatt i henhold til gjeldende forskrivning fra lege eller tannlege».
Vegtrafikkloven § 31 første til fjerde ledd regulerer straffebestemmelsene ved overtredelsene av § 22. Der hvor det er tale om annet berusende eller bedøvende middel er dette regulert i vegtrafikkloven § 31 annet ledd, mens der hvor det er tale om legemidler forskrevet av lege eller tannlege, skal påvirkning vurderes konkret jf. vegtrafikkloven § 31 tredje ledd.
Det er denne loven som kommer i direkte konflikt med førerkortforskriften, og det skal jeg i det følgende redegjøre for.
Legens arbeidsverktøy
Nesten en av ti nordmenn bruker en eller annen form for sovemedisin. Bruken av sovemedisin økte under koronapandemien. Ferske tall fra legemiddelverket viser at vel 465.000 nordmenn bruker sovemedisin.
Det er som regel fastlegen som forskriver sovemedisin til pasienten.
Fastleger pålegges stadig flere arbeidsoppgaver, og for noen år siden fikk de en lovpålagt meldeplikt til statsforvalteren, dersom en av deres pasienter bruker for mye medisiner og samtidig har førerkort.
For at fastlegen skal vite hvor grensene går brukes førerkortforskriften vedlegg 1 § 36 for vurdering om helsekravene til å inneha førerkort er til stede. I denne forskriften er det regulert et begrenset antall legemidler som kan inntas uten at dette får konsekvenser for helsekravene.
Her fokuserer jeg på virkestoffet Nitrazepam, som man finner i sovemedisinen Apodorm (og tidligere Mogadon). Det er her uforlikeligheten gjør seg gjeldende i størst grad.
Førekortforskriften: Inntil 10 mg pr. døgn
I førerkortforskriften, som er tilgjengelig blant annet på Helsedirektoratets nettsider, heter det at man kan ta inntil 10 mg Nitrazepam pr. døgn. Imidlertid fremgår det at man må vente minst åtte timer etter inntak før kjøring kan finne sted.
Hver tablett inneholder 5 mg virkestoff. Det betyr at man – med helsekravene i behold – kan bruke inntil to tabletter hvert døgn.
Og det er her motstriden gjør seg gjeldende:
Ved bruk av Apodorm som sovemedisin vil én tablett om kvelden føre til at konsentrasjonen av Nitrazepam vil være 0,3 micromole, ifølge Farmakologiportalen, dersom blodprøve er tatt 12-24 timer etter siste inntak.
Dersom man følger førerkortforskriften og fører motorvogn etter for eksempel etter ni timer vil konsentrasjonen være høyere enn 0,3 micromole.
Til overmål har rettstoksilogisk avdeling ved Oslo universitetssykehus sagt at en blodkonsentrasjon på 0,35 micromole er sammenlignet med en promille på høyere enn 1,2.
Ytterligere forhøyet inntak, for eksempel ved to tabletter Apodorm – som også er innenfor helsekravene – vil gi så høye konsentrasjoner at en sakkyndig ved rettstoksilogisk avdeling vil ha problemer med å vurdere påvirkningen objektivt.
Da vil den søvnsyke bli straffet med ubetinget fengsel og førerkortbeslag, selv om man har fulgt gjeldende reglement.
Vegtrafikkloven og førerkortforskriften
Ovennevnte viser med all tydelighet misforholdet mellom vegtrafikklovens bestemmelser om fastsatte grenser, førerkortforskriften og den sakkyndige.
Ved gjennomgang av rettspraksis ser man at dersom blodkonsentrasjonene er høye – også der de er innenfor referanseområdet av gjeldende virkestoff – har den sakkyndige ved rettstoksilogisk avdeling problemer med å «skille klinten fra hveten», eller påvirkning fra medisinsk bruk.
I Borgarting lagmannsretts dom av 14. juni 2011 (LB-2010-161964) ble tiltalte frifunnet til tross for at sakkyndig konkluderte med «høy grad av sannsynlighet for påvirkning», altså tilsvarende grad fire.
I sak HR-2019-966-U kom Høyesteretts ankeutvalg til at lagmannsretten ikke hadde klargjort om straffutmålingen i saken var foretatt etter § 31 annet ledd (fastsatte grenser) eller etter en konkret vurdering, slik loven krever når legemidler er forskrevet av lege eller tannlege, jf. § 31 tredje ledd.
Oppsummert fremstår dette som en overordnet problemstilling som «mannen i gaten» ikke har kapasitet til å sette seg inn i.
Vegtrafikkloven sier at den konkrete vurderingen må og skal basere seg på nedsatte kjøreferdigheter og klinisk undersøkelse hos lege. Her synes svikten hos påtalemyndigheten, ting- og lagmannsretter å være overveldende.
Derfor tør jeg påstå at for de tilfellene der blodprøveanalysene stemmer overens med forskrevet legemiddel av lege eller tannlege, må den sakkyndige se helt bort fra blodprøvekonsentrasjonen, fordi det er førerens kliniske tilstand og kjøreferdighet som skal være styrende for når man er påvirket.
