Felt for RGA-brudd for åttende gang på tre år

«I anledning avgjørelsen som ble meddelt meg 31. oktober 2024, så kan opplyse at jeg har begjært saken gjenåpnet. Begjæringen følger vedlagt, til orientering for Advokatbladet. Som det framgår av begjæringen, var jeg 100 prosent sykmeldt på det tidspunkt den angivelige fristen utløp. Det ville derfor ikke vært noe problem å få oppreisning med fristen, hvis jeg hadde konkludert med at klienten fortsatt hadde et klagegrunnlag etter at dokumentinnsyn var gitt. Det hadde han ikke, og det ville da vært uetisk å fortsette å belaste ham med kostnader for å følge opp en sak som ikke kunne vinnes.

Begjæringen viser dessuten at Disiplinærnemnden helt klart har lagt feil faktum til grunn når det gjelder hva en avvisning av en klage innebærer i NAV-sammenheng. Disiplinærnemnden tillegger derimot avvisningen en materiell betydning som den ikke har. Dette viser hvor galt det kan gå når generalister som ikke kan trygderett prøver å trekke slutninger ut fra et vedtak fra NAV. Dessuten forelå det i denne saken fra NAVs side et klart brudd på praksis, slik jeg har vist ved henvisningen til Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2023-193, som igjen henviser til en langvarig og konsistent praksis i trygdesaker om at en fristavbrytende klage er tilstrekkelig, og at det da ikke er grunnlag for avvisning av saken, helt uavhengig av når en eventuell utfyllende klage innkommer.

Jeg har mye på hjertet når det gjelder disiplinærsystemet generelt, og disiplinæravgjørelsene mot meg, men jeg har bestemt meg for å ikke gi intervjuer på e-post eller telefon om disse spørsmålene. Jeg vil gjerne gi et intervju, men da innenfor en ramme hvor jeg har anledning til å dokumentere det solide grunnlaget jeg har for mine merknader. Jeg mener at dette grunnlaget er egnet til å vise vesentlige svakheter ved systemet og at det avsies uriktige fellelser over en lav sko, med liten grad av rettssikkerhet.

Hovedtrekk ved dette er følgende:

1. Disiplinærnemnden har gang på gang begitt seg inn på spekulasjoner om faktum, når dokumentene ikke gir svar. I stedet for å oppfylle utredningsplikten som et forvaltningsorgan har, og spørre partene om ytterligere dokumentasjon, finnes det en rekke eksempler på at sekretariatet i stedet oppkonstruerer faktum som ingen av partene har gjort gjeldende. Kun ved ett tilfelle har nemndens sekretariat oppfylt denne plikten. Da besvarte jeg selvsagt henvendelsen og kom med den dokumentasjonen som jeg ble bedt om, hvorpå jeg ble frifunnet. I den saken brukte jeg to hele arbeidsdager, altså rundt 15 timer, for å tilbakevise alt klienten virvlet opp i sin klage og renvasket meg selv fullstendig. Men det kan ikke være meningen at advokater i hver eneste sak skal måtte bruke 15-20 timer på å tilbakevise en mengde påstander som er dratt ut av lufta, og at man skal måtte gjøre dette av frykt for at Disiplinærnemnden er så uprofesjonell at det er nødvendig å forutsette en omvendt bevisbyrde og at nemnden kan komme til å henge seg opp i nærmest hva som helst.

2. Disiplinærnemnden kan fritt subsumere det faktumet man legger til grunn, under en hvilken som helst bestemmelse i RGA. Dette gir et fullstendig fravær av forutsigbarhet om hva advokaten risikerer å bli felt for. Dette spesielt fordi klagene ofte er vage og upresise. Man bygger altså mye på udokumenterte påstander og konstruksjoner som advokaten var ukjent med før avgjørelsen ble truffet, og hvor det dermed er umulig å vite på forhånd hva overtredelsen skal gå ut på.

3. RGA tøyes og tolkes nokså fritt av Disiplinærnemnden. Det er et regelverk som sjelden drøftes opp mot de reelle dilemmaene advokater kan stå overfor i det daglige. Drøftelsene er forfattet av et sekretariat som selv aldri har vært praktiserende advokater. Bestemmelsene i RGA er vage og åpner for rettsmisbruk og myndighetsmisbruk.

4. Over tid har man da et knippe vilkårlige fellelser. Reaksjonen som ilegges, avspeiler antallet tidligere fellelser og ikke alvorlighetsgraden av det kritikken omhandler. Det opereres med en absolutt forutsetning om at tidligere avgjørelser er riktige. Dette etter mønster fra strafferetten, hvor tidligere domfellelser er straffskjerpende, men uten at saker for Disiplinærnemnden overhodet tilbyr noe i nærheten av samme rettssikkerhet som en straffesak. Tvert imot opererer man med nær sagt omvendt bevisbyrde, ingen overholdelse av utredningsplikten, utelukkende skriftlig behandling og ingen mulighet for sakskostnader eller erstatning dersom advokaten blir frifunnet.

5. Vi prøver vårt beste å hjelpe folk i en vanskelig livssituasjon, men i litt under 0,5 prosent av tilfellene er takken at man blir bøllet med, enten av klienten i form av urimelige klager, eller av Disiplinærnemnden. I negative mediesaker om fellelser glemmer man lett de 99,5 prosentene som opplever å ha fått god hjelp som det var verd å betale for. Det forhold at antallet klager på en advokat kan henge sammen med hvilken livssituasjon som typisk er tilfelle hos den aktuelle klientgruppen, at klientene i mitt tilfelle nærmest har ryggen mot veggen og at det er helt katastrofalt for dem å ikke vinne fram, hvorpå de i ettertid har et behov for å ta rotta på sin egen advokat, synes ikke å være reflektert i avgjørelsene.»