Felt for sluttinnlegg i barnefordelingssak

ASKØY: ­– Jeg må innrømme at jeg synes beslutningen er noe streng, sier Eirik Espelid (41).

Han driver det han kaller en «juridisk landhandel» på Askøy utenfor Bergen, og jobber med mange ulike sakstyper.

­– Det er grunn til å tro at det er mange advokater som ikke er oppmerksomme på at man kan bli felt for å oppsummere egne anførsler i et sluttinnlegg, dersom man ikke henviser konkret til kildene, sier Espelid.

– Jeg vil derfor gjøre kolleger oppmerksomme på hvordan reglene om sluttinnlegg praktiseres, slik at de kan innrette seg deretter. Situasjonen er nå den at om det kommer frem opplysninger av svært uheldig karakter om den ene parten, gjennom den sakkyndiges undersøkelser, så kan ikke disse opplysningene gjengis i sluttinnlegget, uten at kilden for opplysningene presiseres. Det stilles også krav om at man ikke er for konstaterende, sier Espelid.

«Meget stygg historikk»

Han ble både politianmeldt og klaget inn til disiplinærmyndighetene av motparten i en barnefordelingssak på grunn av denne anførselen i sluttinnlegget:

«(Klager) har en meget stygg historikk knyttet til seksuelle overgrep mot egne barn, herunder X (fellesbarnet). Han har også en historikk med bruk av vold i nære relasjoner, herunder mot mor, samt tidligere ektefelle. Dette gir stor risiko for retraumatisering og nye overgrep».

– I denne saken var det tidligere fremlagt en rekke prosesskriv der kildene til de opplysningene jeg ble felt for å ha fremlagt, har vært omtalt gjennomgående av begge parter. I sluttinnlegget tok jeg både med en henvisning til tidligere prosesskriv, og til alle bevistilbudene i saken. Jeg var ikke klar over at det hverken var påkrevd eller ønskelig med kildehenvisninger på hver enkelt anførsel, sier Espelid.

Et sluttinnlegg er jo gjerne et oppsummerende dokument på èn til to sider om påstander og bevis, påpeker han.

Høyt konfliktnivå

Saken, som først ble behandlet av disiplinærutvalget i Hordaland og Sogn og Fjordane krets og deretter i Disiplinærnemnden, er en barnefordelingssak med høyt konfliktnivå, der Espelid i to separate saker har representert moren.

Espelid forteller at det i den første saken ble inngått rettsforlik om at barnet skulle bo fast hos mor, og at far skulle ha åtte beskyttede samvær årlig, under tilsyn.

– I retten fremkom det opplysninger om at sønnen hadde fortalt om seksualisert adferd fra far, men at saken ble henlagt av politiet, og at den sakkyndige hadde innhentet opplysninger om seksuelle overgrep mot to barn fra et tidligere ekteskap, forteller Espelid.

Han forteller videre at far, og klager i disiplinærsaken, aldri har blitt dømt for seksuelle overgrep, men er dømt for vold mot sin stesønn og for vold mot en tidligere kone, og at barnevernet anbefalte, etter at fem av samværene var avholdt, at far ikke skulle få ha samvær i det hele tatt. I sak to mistet far samværsretten.

Det er i sak to at Eirik Espelid sendte inn sluttinnlegget som han nå er ilagt kritikk for.

«Usanne uttalelser»

Far politianmeldte advokat Espelid for påstandene, og politiet henla saken. I sin klage til disiplinærutvalget anfører han at «uttalelsene er usanne og at sakene mot ham er henlagt av politiet, herunder at han aldri har blitt dømt for noen form for seksuelle overgrep». Klager hevdet også at beskyldningene er belastende og skadelige for ham.

Disiplinærutvalget mente at advokat Espelid i sluttinnlegget brøt god advokatskikk, og felte ham for brudd på Regler for god advokatskikk punkt 1.3, der det heter at en advokat skal opptre saklig og korrekt.

«Plikten til å opptre saklig og korrekt gjelder både overfor egen klient, men også overfor motpart», skriver utvalget i sin avgjørelse.

«I dette tilfellet har ikke advokaten tatt forbehold eller reservert seg på annen måte. Det er ikke angitt hvilken kilde påstandene kommer fra, og slik prosesskrivet er formulert, fremstår det som en anførsel fra advokaten», skriver utvalget.

– Skuffende

– Formuleringen er overraskende, men når klagen er vurdert i to instanser, må jeg ta det til etterretning. Dette er selvsagt ikke opplysninger som jeg fremsatte på egne vegne, men opplysninger som ble lagt frem i retten fra barnevernet og den rettsoppnevnte sakkyndige, forteller Espelid.

Han anket den fellende avgjørelsen til Disiplinærnemnden. Nemnden mener at utvalget har «foretatt en grundig vurdering og lagt vekt på alle relevante momenter i saken», men mener at «spørsmålet om seksuelle overgrep var et relevant tema i samværssaken».

«Retten har da også funnet grunn til å legge vekt på barnets egen oppfatning av at han var blitt utsatt for slike overgrep, selv om anmeldelsen av dette ble henlagt på grunnlag av bevisets stilling», skriver nemnden, som også deler advokats Espelids oppfatning av at «et sluttinnlegg må kunne være kortfattet og vise til hovedanførslene i saken».

Unødvendig deskriptive

Men advokaten kunne «på en enkel måte vist kortfattet til kildehenvisning for sin anførsel», skriver nemnden, og mener at Espelids anførsler i sluttinnlegget «i for stor grad var konstaterende, og unødvendig deskriptive. Særlig må dette etter nemndens vurdering gjelde i et tilfelle som dette, hvor temaet for anførselen er av en svært sensitiv karakter, og hvor det ikke foreligger fellende dom mot personen som anførslene rettes mot».

Nemnden ila advokat Espelid kritikk, som er den mildeste formen for reaksjon.

– Et sluttinnlegg i en barnefordelingssak er ikke et offentlig dokument, og er bare tilgjengelig for partene og retten – som altså allerede kjente til innholdet i anførslene. Kilden for opplysingene var også kjent, og de ha hadde vært gjenstand for kontradiksjon før sluttinnlegget. Jeg må si at det føles noe urettferdig å bli felt for dette, men jeg må bare ta kritikken til etterretning, sier Espelid.