Ræder Bing-partner saksøkte Disiplinærnemnden etter kritikk - vant frem 

Ræder Bing-partner Joar Heide ble i november i fjor felt av Disiplinærnemnden og ilagt kritikk for å ha opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk punkt 3.2.4, jf. punkt 3.2.6. 

Nemnden mente Heide ikke skulle ha opptrådt som prosessfullmektig for både eget firma og et forsikringsselskap i en sak i tingretten mot en tidligere klient og advokat, Laila Bendiksen. 

Heide innga i mars stevning mot nemnden mot Staten ved Disiplinærnemnden med påstand om at beslutningen var ugyldig. I juni behandlet Oslo tingrett søksmålet.

Nå har tingretten kjent Disiplinærnemndens beslutning ugyldig.

- Nemnden har dommen til vurdering og vil komme tilbake til spørsmålet om anke, sier prosessfullmektig, Trond Hatland i Thommessen.

Flere partnere involvert

Saken startet som en tvist mellom advokat Laila Marie Bendiksen og Heides kollega, Ræder Bing-partner Anne Christine Wættre.

Wættre representerte Bendiksen i en sak om et eiendomskjøp. Bendiksen mente at Wættre hadde opptrådt uaktsomt ved utførelsen av oppdraget, og krevde erstattet inntil seks millioner kroner fra advokaten og Ræder Bings forsikringsselskap, Zurich.

Ræder Bing avviste å være ansvarlig, og fremmet motkrav om betaling av utestående salær på 312.500 kroner. Sakene ble brakt inn for tingretten, senere forent til felles behandling.

I tingretten ble advokatfirmaet frifunnet. Bendiksen ble på sin side dømt til å betale både saksomkostningene og salærkravet. Saken ble så anket til lagmannsretten, som forkastet anken. Saken er anket videre til Høyesterett.

Parallelt med den rettslige prosessen, klaget Bendiksen advokat Joar Heide inn for Disiplinærnemnden for brudd på reglene om god advokatskikk. Hun fikk medhold.

- Ville valgt en annen advokat

I sin opprinnelige klage viste Bendiksen til at hun ikke var uenig i at Heide kunne være selvprosederende på vegne av eget firma. 

Men at Heide også representerte forsikringsselskapet, utgjorde en uberettiget rolleblanding, mente hun:

«Hadde klager vært klar over at Advokatfirmaet ville opptre nærmest som «forsikringsselskap for seg selv» med egen saksbehandler ved eventuell ansvarssak, ville klager valgt en annen advokat. Dersom det skulle danne seg en presedens hvor advokatselskaper påtar seg oppdrag og foretar skadeoppgjør, herunder mottar salær i egne ansvarsaker, vil tilliten til advokatstanden svekkes».

Heide tok til orde for at klagen var grunnløs. Oppdraget for firmaet og forsikringsselskapet stred ikke med RGA punkt 3.2.4 eller øvrige advokatetiske regler, mente han. 

Partneren fremhevet at advokat Wettres taushets- og fortrolighetsplikt i relasjon til begge de saksøkte var opphevet i den utstrekning som var nødvendig for at de kunne forsvare seg mot kravet. 

Heides poeng var at forsikringsselskapet kunne bruke de samme opplysningene som Ræder Bing for å forsvare seg mot kravet, slik at Bendiksens ikke ble skadelidende ved at han også representerte forsikringsselskapet.

Disiplinærnemndens fellende avgjørelse var ikke basert på at Heide hadde brutt taushets- og fortrolighetsplikten i RGA punkt 2.3. Den var heller ikke begrunnet i at Heide hadde misbrukt opplysninger, jf. bestemmelsen om oppdrag mot tidligere klient i RGA punkt 3.2.4. 

Det var altså kun brudd på varsomhetsregelen i RGA punkt 3.2.4 første setning det var tale om: Og nemnda mente altså at det forelå risiko for brudd på lojalitetsplikten når Heide representerte forsikringsselskapets interesser i saken mot Bendiksen.

Feil faktisk forutsetning

Oslo tingrett så annerledes på saken. For å vurdere rettsanvendelsen, og dermed gyldigheten av beslutningen, måte retten prøve hvorvidt vurderingen til nemnden var basert på riktig faktum. Dette var ikke tilfelle, ifølge domstolen:

«Retten anser risikoen for brudd på lojalitetsplikten ikke-reell i et tilfelle som det aktuelle, der det er på det rene at taushets- og fortrolighetsplikten var opphevet i den utstrekning det er nødvendig for å forsvare seg mot Bendiksens krav. Heides lojalitetsplikt overfor Bendiksen var da uthulet i den samme grad som nødvendig for advokatfirmaet og forsikringsselskapet til å forsvare seg mot kravet.».

På denne bakgrunn mente retten at forutsetningen om risiko for lojalitets- og tillitsbrudd overfor Bendiksen derfor berodde på en feil faktisk forutsetning. Tingretten kunne ikke se at det var risiko for at klienten skulle komme «dårligere ut» fordi skadevolders advokat også var representant for forsikringsselskapet. 

Når det avgjørende for nemndens kritikk var at Heides rolle som prosessfullmektig for forsikringsselskapet skulle være egnet til å svekke Bendiksens tro på at Heide behandlet hennes tvist på en uavhengig måte, fikk dette avgjørende vekt.

Beslutningen var dermed ugyldig.

Tilkjent 300.000 kr 

Saksøkers sakskostnader utgjorde kroner 314 500 kroner. Heide vant frem med at beslutningen var ugyldig, slik at han ble ansett for å ha vunnet saken. Retten kunne ikke se at det vil være riktig å frita motparten helt eller delvis for ansvar.

Likevel hadde Heide fremsatt en påstand om at klagen i det hele ikke skulle ha vært tatt til behandling. Retten mente dette var et spørsmål som det burde ha blitt brukt mindre tid på, og som fremsto noe svakt fundert. Det ble derfor gjort et mindre skjønnsmessig fradrag i sakskostnadene som ble tilkjent.

Etter at dette tilkjente retten Heide sakskostnader med 300 000 kroner.