- Ved havvindutvikling bør vi se til våre naboer

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.

Det har vært en grunnleggende kunnskapsmangel på hvordan utvikling av havvind er regulert i en komparativ sammenheng. 

I en tid preget av politisk uenighet om energiregulering, klimakrise, økt etterspørsel på energi og behov for å dekarbonisere energisektoren, har vi all grunn til å se til hvordan våre naboland bygger opp sine energieventyr til havs – og å lære av både deres suksesser og feiltrinn.

De siste fire årene har jeg sett på hvordan konsesjonsprosesser for havvind er regulert i Norge, Danmark og England. 

Doktorgradsavhandlingen min ved tittelen «A Comparative Legal Analysis of North Sea Offshore Wind Licensing Procedures» ser på likhetene og forskjellene mellom disse, og hvilke konsekvenser dette har for forvaltningen av havene våre som skal industrialiseres med vindkraft.

- En nøkkelingrediens

Hovedproblemstillingen i avhandlingen har vært å analysere hvordan konsesjonsprosessene i disse landene regulerer utvikling av havvindparker, særlig hvordan og med hvilke formål landene regulerer tildeling av rettigheter til prosjektområder, samt hvordan regelverkene sikrer ivaretakelse av miljøet og offentlig medvirkning i prosessene. 

Avhandlingen bidrar således med et nybrottsarbeid om hvordan utvikling av havvindparker blir gjennomført i en rettslig sammenheng.

En overordnet konklusjon er at forutsigbare rammeverk som ivaretar og balanserer rettighetene og pliktene til de ulike partene på en hensiktsmessig måte, særlig mellom utbyggere og myndigheter, er en nøkkelingrediens til modning av- og utvikling av prosjektområder.

Hva har vi å lære?

Energiomstillingen må vurderes i lys av klimakrisen, der effektivisering av prosessene står høyt på den rettspolitiske agendaen. Dette gjør det desto viktigere med forutsigbare og navigerbare rettslige rammeverk.

Et grunnleggende funn i doktorgradsavhandlingen, er at likhetene i reguleringen mellom landene kan knyttes til deres nåværende eller historiske forhold til EU og EØS.

Det er likevel nyanser i den nasjonale lovgivningen som tilsier at landene har ulike syn og perspektiver på hva som utgjør effektiv forvaltning av havvind. Med tanke på disse ulike tilnærmingene, hva har vi mest å lære av i Norge?

Norske myndigheter burde «front-loade» planlegging og modning av prosjektområder på et relativt tidlig stadium, slik at utbyggere kan tre inn i prosessene med relativt mindre risiko og mer forutsigbarhet, slik at investeringer også kan gjøres på tidligere stadier. 

Her handler det altså om at myndighetene burde opptre på en tillitsbyggende måte, under regulerte forhold, som baner veien for forutsigbare og trygge prosesser.

Haster med en omstilling 

Det rettslige rammeverket for havvind i Norge er relativt underutviklet, sammenlignet med naboene våre i Nordsjøen. Norge kan lære og låne av den regulatoriske erfaringen til naboene våre, som har hatt et mer progressivt forhold til havvindutvikling.

På bakgrunn av avhandlingen anbefaler jeg at norske myndigheter gjennomgår regelverket og planprosessene deres på en kritisk måte, og samtidig vurderer endringsbehov basert på lærdommer fra våre naboer i Nordsjøen. 

Jeg håper i denne sammenheng at avhandlingen min kan bidra i videre prosesser for myndigheter, næringen og andre interessenter i hvordan vi kan navigere omstillingen som haster mer enn noen gang før.

Hovedfunnene i avhandlingen

Hovedfunnene i min doktorgradavhandling «A Comparative Legal Analysis of North Sea Offshore Wind Licensing Procedures» fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen kan oppsummeres slik:

• Konsesjonsprosesser i ulike land varierer betydelig, avhengig av hvorvidt de er mer utbygger- eller statlig drevet. Dette kan reguleres og måles basert på hvor proaktive ulike parter er i forhold til modning av prosjektområder og generell prosjektutvikling.
• Utvikling av havvindparker styres av motstridende hensyn, noe som skaper juridiske spenningsforhold mellom ulike parter i prosessene. De praktiske og teoretiske aspektene av disse hensynene viser hvor komplekse konsesjonsprosessene faktisk er.
• Norge og Danmark har i større grad enn England basert seg på reguleringserfaring fra petroleumssektoren når de har utformet regelverk for havvind. Denne reguleringsteknikken er ikke nødvendigvis hensiktsmessig, ettersom optimalisert og mer effektiv forvaltning av havvind krever skreddersydd regulering som tar hensyn til andre faktorer enn de man finner i petroleumsforvaltningen.
• Lovgivere har blitt mer bevisste på behovet for effektivitet og raskere konsesjonsprosesser i lys av allmennhetens interesser. Dette gjelder spesielt for det nylig reviderte Fornybardirektivet (RED III) i EU. Dette vises ved foreslåtte eller pågående lovendringer i Norge, Danmark og England, enten som følge av EU-lovgivning eller som del av nasjonale lovgivningsprosesser uavhengig av EU/EØS.
• Det finnes fleksibilitetsmekanismer i reguleringen av konsekvensutredninger som kan være nyttige i prosjektutvikling. Disse mekanismene kan imidlertid ha uheldige konsekvenser for offentlig medvirkning i prosessene og arealeffektivitet dersom fleksibiliteten blir misbrukt.