Domstolkommisjonen stiller gode spørsmål, men gir ikke endelige svar

Domstolkommisjonen anbefaler i NOU 2019:17 å redusere antall tingretter i Norge fra 60 til 22. Større rettskretser skal gi mer fleksible, effektive, tilgjengelige og faglig sterke domstoler for å sikre likebehandling og rettssikkerhet. Ingen kan være uenige i slike honnørord. Rapporten inneholder da også mye bra; det er nødvendig med strukturendringer.

Når kommisjonen skal plassere ut domstolene svikter det imidlertid. Kommisjonen har beregnet et teoretisk antall domstoler som vurderes som optimalt, og deretter plassert disse ut på norgeskartet. Kartet stemmer ikke alle steder med terrenget. Kommisjonen kan umulig ha satt seg fullstendig inn i alle lokale forhold. Det kunne man heller ikke forvente. Her gjenstår det derfor et arbeid før domstolstrukturen kan anses forsvarlig ferdigbehandlet.

Mer enn to timers reisevei

Forslaget om å nedlegge både tingretten og jordskifteretten på Lillehammer kan tjene som et godt eksempel. Geografi, reiseavstander og lokale forhold kan her umulig ha blitt inngående vurdert. Forslaget innebærer at det ikke vil være domstoler annet enn i periferien av den nye store rettskretsen, og medfører at over 75 prosent av befolkningen i Gudbrandsdalen vil få mer enn to timers reisevei til nærmeste domstol.

Rettssikkerhet handler også om tilstedeværelse og tillit, og det er et eldgammelt juridisk prinsipp at man skal bli dømt av likemenn. Hvordan blir muligheten for det når både fagdommere, og kanskje også meddommere, kommer fra en engere geografisk krets som kanskje ikke engang vil være bosatt i rettskretsen fordi avstanden til Oslo er så kort?

Etter vårt skjønn har det egenverdi at flest mulig av oss har mulighet for å støte på dommere, meddommere og andre aktører på butikken og i lokalmiljøet ellers. Bare da kan den forankring på grunnplanet som domstolene har i dag opprettholdes.

Tilliten svekkes

Det er på mindre steder også uheldig å legge hovedsetet for tingrett og jordskifterett til samme by som ankeinstansen. I Oslo og andre storbyer kan slik samlokalisering være formålstjenlig. I småbyer, slik det er foreslått for Innlandet, kan det bli et problem.

Selv om dommere har høy integritet og helt sikkert vil ha de beste intensjoner, tror vi tilliten hos befolkningen vil bli svekket også av at alle rettsinstanser samles i en og samme småby, kanskje til og med i de samme lokalene. At saker fra Lesja og Vågå skal avgjøres i to instanser femti minutter fra Oslo skaper ikke tillit på Innlandet. Er dette aspektet for Innlandet tingrett vurdert av kommisjonen?

Å samlokalisere tingrett og jordskifterett kan ha mye for seg. Men for Innlandet fremstår det som merkverdig at en av landets største jordskifteretter, som i dag ligger på Lillehammer, skal bli flyttet til Hamar bare fordi man på et teoretisk plan mener at hovedsetene skal samlokaliseres. Hvor dypt har kommisjonen gått inn i dette?

Store arealer berøres

Lillehammer og Gudbrandsdalen vil med forslaget bli stående helt uten både tingrett og jordskifterett. Dette berører store geografiske arealer i norsk sammenheng. På det nedleggingstruede arealet er det i dag store og tunge juristmiljøer, særlig lokalisert til Lillehammer: Fylkesmann og Statens Vegvesen med sine juristmiljøer, Høyskolen med bachelor i rettsvitenskap og etter hvert trolig også master, tre hundre jusstudenter, Fylkesnemnda for sosiale saker, en av landets største jordskifteretter og et tungt advokatmiljø.

Det finnes neppe mange andre eksempler på en slik juridisk «infrastruktur» så langt fra en storby. Domstolene er nerven i dette kompetansemiljøet, som med kommisjonens forslag vil forvitre og trekke mot sentrale strøk. Kommisjonen har ikke tatt slike hensyn.

Tinghuset på Lillehammer er dessuten relativt nytt, i front på sikkerhet og IKT, og med plass til å romme det nødvendige antall dommere etter kommisjonens retningslinjer med enkel ombygging.

Savner engasjement

Vi er nokså sikre, men fremdeles ikke helt overbevist, om at også ovennevnte samfunnshensyn blir innlemmet og vurdert gjennom en politisk behandling av rapporten. Det er i rettssikkerhetens navn helt nødvendig.

Vi merker oss ellers at det fra sentralt hold i advokatmiljøet er lite engasjement, slik det eksempelvis var da forslag til ny advokatlov lå på bordet. Rettssikkerheten ser ut til å bli overlatt til distriktene.

Det burde være i alle advokaters interesse å ivareta en best mulig domstolstruktur i Norge. Vi etterlyser derfor engasjement også fra sentralt hold. Det gjenstår nemlig et stort fylkesvis arbeid før domstolstrukturen i Norge kan anses ferdigbehandlet på en forsvarlig måte.