Den 30. september 2020 publiserte Domstolkommisjonen resultatet av tre års arbeid med domstolenes organisering. I rapporten kan vi lese at Domstolkommisjonens anbefaling for bedre organisering av domstolene i Norge er å utnytte ressursene bedre. Det er verdt å minne om at formålet er å styrke rettssikkerheten.
Nå er det slik at jeg ikke er noen ekspert på domstolenes organisering, men som statsautorisert tolk og translatør er jeg like fullt en aktør i det norske domstolsystemet, og som profesjonell yrkesutøver har jeg mine tanker rundt både styrking av rettssikkerheten og effektivisering av ressursbruk når det gjelder bruk av tolking og oversettelse i hele sakskjeden.
Derfor var jeg veldig spent på hvilke tiltak Domstolkommisjonen ville foreslå akkurat når det gjelder mitt fagfelt. Forslaget til Tolkelov var på høring i mars 2019 og loven er fremdeles ikke vedtatt, så forhåpningene mine var store. Men jeg ble skuffet. Anbefalinger på bakgrunn av hva?
«På kort sikt»
De anbefalingene Domstolkommisjonen kom med i NOU’en og som gjelder tolking og oversettelse i domstolene har dessverre fint lite med verken rettssikkerhet eller effektiv ressursbruk å gjøre.
I utredningen leser vi: «Et av de mest aktuelle bruksområdene for kunstig intelligens i domstolene på kort sikt er automatiske oversettelser».
Jeg gjør spesielt oppmerksom på det tidsperspektivet Domstolkommisjonen nevner her, «på kort sikt», og vil fortelle litt om det verktøyet som ifølge utredningen skal være løsningen på problemet.
«I nær fremtid» skal man satse på «ELITR, European Live Translator [som] er et program med mål om å utvikle effektive og pålitelige tjenester for automatisk talegjenkjenning (tale-til-tekst), automatisk oversettelse av tale og tekst og automatisk genererte referater fra møter”.
Dialekt-problemer
Info om prosjektet finnes på prosjektets nettside, og jeg får dessverre inntrykk av at ingen i Domstolkommisjonen har tatt seg tid til å lese hva som faktisk står der. For det første så blir ikke prosjektet ferdig før i desember 2021, og først da kan man kan danne seg en mening om programmet blir noe som kan brukes og hva det kan brukes til. Men allerede nå listes det opp følgende problemer med løsningen:
1. Kunstig intelligens (KI) har store problemer med å gjenkjenne ikke-standardisert språk og aksenter.
Til dette sier jeg: Å, flotte Norge med ditt mangfold av dialekter, dette er ikke noe for deg. Ikke i «nær fremtid» og ikke på lenge. Det jobbes selvfølgelig med en løsning på problemet. Løsningen går ut på at man trener opp kunstig intelligens til å gjenkjenne godt en konkret menneskestemme slik at man minimaliserer antall feil i transkripsjonen, og samtidig trener eieren av stemmen til å simultan-gjenta, innlese det som sies, og samtidig rette feilene som oppstår i transkripsjonen underveis. Skal man bruke tjenesten til tolking, må man i tillegg ha en person til som skal reversere prosessen til et annet språk. På Universitetet i Wien tester man om det i det hele tatt er mulig å utdanne språkspesialister som kan multitaske slik at tale på ett språk kan overføres med et akseptabelt presisjonsnivå til tekst på et annet språk ved bruk av KI og kun en språkspesialist. Da jeg var på en forelesning om prosjektet på Universitetet i Warszawa i mars 2019 kunne man ikke si noe om hva konklusjonen kunne komme til å bli.
Jeg kan umulig se hvordan introduksjonen av et såpass uferdig verktøy kan være ressursbesparende og effektivt i en norsk rettssal eller under et politiavhør, for den saks skyld.
2. Foreløpig vil det ikke være mulig å oppnå det presisjonsnivået som kreves i en profesjonell, juridisk setting. Man kan jo bare stille seg spørsmålet: Hvor høyt presisjonsnivå på kommunikasjonen kreves det for at man skal kunne konkludere med at rettssikkerheten er ivaretatt?
3. Flerspråklighet er noe som ligger utenfor de tekniske kapasitetene til dagens maskinoversettelser. Det vil si at maskinoversettelser kan fungere noenlunde akseptabelt kun i noen få språkpar (engelsk, fransk og tysk) og kun innen begrensede temaområder.
Det er altså denne løsningen som Domstolkommisjonen anbefaler å ta i bruk «i nær fremtid» og «på kort sikt» for å styrke rettssikkerheten og utnytte ressursene bedre. Det sier seg selv at dette gir grunn til bekymring, både for rettssikkerheten og ressursbruken.
- Ingen tegn på tolkefaglig kontakt
I utredningen finner jeg ingen tegn på at anbefalingen er basert på fagkunnskap selv om mulighetene for å innhente nødvendig kunnskap er mange og mangfoldige. Slike løsninger har for eksempel allerede vært testet i norsk offentlig sektor. UDI startet i sin tid Digital tolk-prosjektet i samarbeid med Politiets Utlendingsenhet (PU) og Computas. I 2019 presenterte de prosjektet på Critical Link-konferansen i Tokyo med temaet Interpreting in the age of Artificial Intelligence (Critical Link er verdens største tolkefaglige konferanse). Prosjektansvarlige hadde sikkert kunnet fortelle medlemmer av Domstolkommisjonen at deres optimisme over maskinoversettelser er prematur, hadde de bare spurt.
Møter og studieturer har vært avholdt, innspill og ekstern bistand har vært innhentet, men i Domstolkommisjonens arbeid med materien finner man ingen tegn på kontakt med representanter fra det tolkefaglige miljøet, verken fra de akademiske kretsene, fra interesseorganisasjoner eller profesjonsutøvere. Mest sannsynlig har kommisjonen heller ikke lest NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd. Utredningen er svært god, og den burde leses av alle som interesserer seg for tolkebruk i offentlig sektor. Herved er oppfordringen gitt.
De ressursene som finnes kan brukes bedre!
Flere utfordringer
Effektivisering av ressursbruk betyr å bruke de ressursene som finnes på en bedre måte. Norge har en rekke høyt kvalifiserte tolker som står på i et offentlig register med oversikt over kvalifikasjoner oppnådd ved en norsk offentlig utdanningsinstitusjon. Domstolkommisjonen skisserer imidlertid følgende utfordringer ved å bruke de ressursene man allerede har:
1. «En utfordring ved dagens praksis med bruk av tolk er manglende kvalitetskontroll».
Vel, staten har allerede gjort jobben for domstolene (og andre) og laget et offentlig register der tolkenes formelle, tolkefaglige kvalifikasjoner tydelig fremkommer. Det er ikke vanskeligere enn å bare bruke denne listen og lese det som står ved siden av tolkens navn. Dette er noe mange domstoler har som praksis allerede. Det har da formodningen mot seg at bestilleren skulle velge noen uten kvalifikasjoner, eller fra bunnen av listen.
2. «Verken rettsforhandlingene generelt eller tolkningen spesielt tas opp»; jeg antar at det som menes her er at det ikke er vanlig praksis (ennå?) å ta opp rettsforhandlinger på lyd og/eller bilde.
Det er bare å begynne. Det vil verken være nødvendig med kunstig intelligens eller EU-prosjekter for å få til dette. Det vil kreve litt teknisk utstyr og innsikt, men på langt nær på det nivået som vil kreves dersom bruk av kunstig intelligens eller maskinbasert oversettelse innføres.
3. «Det stilles heller ikke formelle krav til tolker, utover generelle retningslinjer om at best kvalifiserte tolk etter et kvalifikasjonssystem skal benyttes».
Løsningen her er å anbefale at Tolkeloven vedtas så snart som mulig. Dette er den anbefalingen jeg hadde forventet å se i NOU’en, men Tolkeloven nevnes ikke med ett eneste ord i hele det nesten 400-siders dokumentet. Jeg vil dessuten nevne at det tolkefaglige miljøet i mangfoldige år har etterlyst at domstolene selv stiller slike formelle krav til tolkene.
4. «Høye kostnader til tolking [kan dessuten] reduseres gjennom å ta i bruk maskinbaserte oversettelsestjenester». Billigste løsning er som oftest ikke en god løsning.
Jeg viser til utfordringene med maskinbaserte oversettelser/KI beskrevet ovenfor, og understreker at ønsketenkning ikke er veien å gå. Det å utvikle programmer som vil gi et presisjonsnivå som i det hele tatt kan begynne å nærme seg det som kreves i juridisk sammenheng, er et svært langt lerret å bleke, og ikke noe man kan satse på er på plass med det første.
Anbefaler disse tiltakene
Siden Domstolkommisjonen dessverre ikke ser ut til å ha gjort leksa si på dette området, vil jeg anbefale følgende tiltak for å redusere kostnader til tolking og styrke rettssikkerheten i saker som krever bruk av tolk:
- Ta ansvar for hvem du bestiller som tolk. Bry deg om hvilke kvalifikasjoner tolken har. Ha gode og effektive tolkebestillingsrutiner. Her er forbedringspotensialet betydelig både i domstolene og i offentlig sektor for øvrig.
- Bruk kvalifisert tolk allerede fra første kontakt med den fremmedspråklige i saken. På denne måten øker du sannsynligheten for at saken kan avklares på et tidlig stadium, og man unngår flere oppklarende møter/avhør og misforståelser. Du sparer tid, penger, ressurser og frustrasjon.
- Bruk kvalifiserte tolker i en rettssal med egnet utstyr til simultantolking. Du sparer tid og penger.
Disse tiltakene kan innføres straks, de er enkle, de fungerer fra første stund, og de virker både i «nær fremtid», «på kort sikt», og i det lange løp.
- Ikke forankret i fagkunnskap
Det er bra at Domstolkommisjonen nevner tolking og oversettelse i sin utredning. Det er meg ikke ukjent at diverse offentlige utredninger og rapporter som gjelder internasjonalt arbeid, integrering eller minoritetsspråklige ikke kommer på at tolking og tolker er noe man bør se på eller nevne i det hele tatt.
Det er bare synd at Domstolkommisjonens anbefalinger ikke er forankret i aktuell fagkunnskap, men at de heller representerer det stikk motsatte av styrking av rettsikkerheten og effektivisering av ressursbruken i norske domstoler. Slik bør det ikke være.
