EFTA-domstolen: Norske NAV-regler feilpraktisert siden 1994

EFTA-domstolen har kommet til at et vilkår som begrenser varigheten av opphold i utlandet utgjør en restriksjon på friheten til å motta tjenester etter EØS-avtalen artikkel 36, fordi det vil kunne føre til tap av ytelser eller begrense de steder vedkommende kan reise til, skriver den Luxembourg-baserte domstolen i en pressemelding.

- Vi er veldig fornøyd med EFTA-domstolens avgjørelse, som følger vår argumentasjon om hovedprinsippene og i resultat. Den viktigste konsekvensen er at kravet om opphold i Norge ikke har vært lovlig helt siden ikrafttredelsen av EØS-avtalen i 1994. Det er kun krav om å være tilgjengelig for NAV i forbindelse med konkret oppfølging eller gjennomføring av aktivitetsplan, som kan begrunnes, sier advokat Anders Brosveet til Advokatbladet.

Han representerte sammen med advokat John Christian Elden en klient som ble feilaktig dømt for trygdesvindel.

Les dommen fra EFTA-domstolen her!

EFTA-domstolens avgjørelse er svar på en foreleggelse fra Høyesterett, som behandler en sak om gjenåpning av domfellelse for trygdebedrageri.

- I lys av EFTA-domstolens avgjørelse vil Høyesterett enten måtte oppheve domfellelsen eller avsi frifinnelsesdom, sier Brosveet.

- Vil måtte gjenoppta saker

I dommen legger EFTA-domstolen til grunn at en slik restriksjon som omtalt kun kan rettferdiggjøres dersom den har et legitimt mål.

Når det gjelder vilkåret som fastsetter at mottakeren av ytelsen kan oppholde seg utenlands bare for en begrenset periode, viser EFTA-domstolen til at disse personenes behov for oppfølgning og kontroll kan variere betydelig. Årsaken er at disse personene følger individuelle aktivitetsplaner.

- Med dagens avgjørelse er det klart at skandalen gjelder saker helt tilbake til 1994, og det vil være et stort antall dommer som må tas opp igjen, mener Elden-partneren.

- Går lengre enn nødvendig

Siden en begrensning på fire uker per år utenfor Norge ikke tar tilstrekkelig hensyn til personers individuelle behov etter deres aktivitetsplan, går dette vilkåret lengre enn det som er nødvendig, påpeker EFTA-dommerne.

«Domstolen legger til grunn at en ordning med forhåndsgodkjenning må anses som uforholdsmessig, ettersom det ikke har blitt godtgjort hvorfor mindre inngripende tiltak, slik som en ordning med forhåndsmelding, ikke vil være tilstrekkelig, samtidig som restriksjonen på den frie bevegelighet for tjenester ble redusert til et minimum», heter det i dommen.

- Som jeg håpet

UiO-professor Finn Arnesen ledet Arnesen-utvalget som gransket NAV-saken.

- Jeg har selvfølgelig vært spent på avgjørelsen fra EFTA-domstolen. Det er alltid spennende om domstolene deler min oppfatning av hvordan jussen er, og hyggelig når de gjør det, sier Arnesen til Advokatbladet.

- Avgjørelsen er som jeg håpet, og mente den skulle være.

Slik Arnesen ser det, stilles EØS-retten overfor to grunnleggende utfordringer.

• - Å forstå bestemmelsene som er gitt. I NAV-saken er dette knyttet til hva trygdeforordningene regulerer, hva de ikke regulerer, og betydningen av at forordningene ikke regulerer et spørsmål. Dette kan være krevende, ikke minst fordi kildetilfanget kan være vanskelig tilgjengelig for en utrent, og uvant å forholde seg til.
• - Å se rekkevidden av de alminnelige reglene om fri bevegelighet, og hvordan disse reglene virker sammen med forordninger og direktiver. I NAV-saken ligger den første feilen, altså den som ble begått allerede ved tilpasningen av norsk rett til EØS-rettens krav i 1994, i at man ikke så rekkevidden av reglene om fri bevegelighet for arbeidskraft og tjenester for trygdeområdet.

Dobbeltfeil

Den dagjeldende trygdeforordningen av 1971 regulerte ikke rene kontantytelser, slik at det utelukkende var de alminnelige reglene om fri bevegelighet som var relevante, påpeker Arnesen.

- Og da er det kanskje ikke så rart at forsvarerens henvisninger til trygdeforordningen fra 1971 ikke satte Høyesterett på sporet i HR-2017-560-A. Forordningen fra 1971 ble i juni 2012 erstattet av forordning 883/2004, og fra dette tidspunktet begikk man en ny feil i tillegg den allerede eksisterende – man tolket denne forordningen galt.

Etter Arnesens syn viser NAV-saken viktigheten av å forstå at EØS-rett er gjeldende norsk rett, og av å en rettslig fantasi til å forestille seg hva dette innebærer.

- EØS-retten i norsk rett er en realitet. Og som andre realiteter blir den ikke borte av at man lukker øynene for den, sier Arnesen.