Arnfinn Bårdsen er ny dommer i EMD: - Debatten om EMD er grunnleggende sunn

I begynnelsen av oktober ble Arnfinn Bårdsen av Europarådets parlamentarikerforsamling valgt til ny norsk dommer i den europeiske menneskerettsdomstolen, EMD, for en periode på ni år.

– Dette passer godt for meg, og rent faglig er det midt i blinken, sier Bårdsen, som for tjue år siden skrev doktoravhandling om hvordan EMDs silingsmekanisme skulle forstås.

– Jeg var nokså ung da jeg ble utnevnt til dommer i Høyesterett, så jeg har tenkt at det ville være nyttig med et avbrekk. Nå, etter ti år, i en alder av 52, føles det helt riktig.

60.000 saker i restanse

Menneskerettighetene har alltid interessert ham, og han tror dommerjobben vil bli en stor faglig utfordring.

– Domstolen består av 47 dommere fra like mange jurisdiksjoner, som har mye til felles, men også ulike utgangspunkt. Det er en del forskjeller i juridiske tradisjoner, i kultur, historie og verdier. For meg blir det en ny dimensjon å måtte forholde meg til en mye større grad av variasjon; ikke i kvalitet, men i tilnærmingen til de problemstillingene som skal drøftes. Dette opplever jeg som veldig attraktivt og utviklende å få være med på.

Domstolen står overfor utfordringer: Den har en beholdning på seksti tusen saker, og mange av dem gjelder et mindre antall stater, som Russland, Tyrkia og Ukraina.

– Sakene mot disse landene handler ofte om de samme vanskelighetene. Strukturelle problemer i enkeltstater kan nok ikke løses ved at EMD stadig behandler de samme spørsmålene på nytt, sier Bårdsen.

Refleks mot innblanding

Å formidle erfaringer fra egen rettskultur og integrere dette i arbeidet med sakene, er en viktig oppgave for dommerne i EMD, mener han.

– Norge har en sterk rettstradisjon, med sunne og klare reflekser mot alt som ligner på innblanding i domstolenes virksomhet. Betydningen av selvstendige domstoler, for rettsstaten, den demokratiske utviklingen og den samfunnsmessige stabiliteten, er høyt verdsatt i Norge. Dette er verdier som i mange land er under press, på forskjellige måter.

Å opprettholde uavhengige domstoler som fører reell kontroll med de andre statsmaktene, er helt grunnleggende, sier Bårdsen.

Grunnlovskontroll

Da han for et par år siden søkte på justitiarius-stillingen etter Tore Schei, skrev Klassekampen: «Hans motstandere omtaler ham gjerne som «aktivistisk» og mener han er overivrig med hensyn til å la internasjonal rett sette norsk lov til side».

– Ordet «aktivistisk» ble vel brukt for å stille ting litt mot hverandre, og siktet antagelig til to komponenter; at jeg var og er en sterk tilhenger av at Høyesterett skal være en prejudikatdomstol, et standpunkt som i dag ikke burde være oppsiktsvekkende. Videre mener jeg at vi må holde fast ved den kontrollfunksjonen som Høyesterett har overfor forvaltningen og Stortinget, særlig gjennom grunnlovskontrollen, slik også Stortinget entydig bekreftet ved vedtagelsen av Grunnloven § 89 i 2015, sier han.

Juridisk selvbeherskelse

Han har de samme utgangspunktet i en europeisk kontekst, forteller han.

– EMD skal tolke og utvikle konvensjonen, og føre kontroll med at den etterleves av medlemstatene. Men mens de nasjonale høyesterettene bygger sin legitimitet på grunnlov og kontinuerlig tilslutning fra parlamentet, så opererer EMD innenfor andre rammer. Den dekker 47 stater med 830 millioner innbyggere. Dette tilsier juridisk selvbeherskelse. Og det må være dialog med de nasjonale domstolene.

Europarådet og EMD er viktige, stabiliserende institusjoner i et Europa som er ganske urolig på mange plan, påpeker han.

– Det er press mot det etablerte, og her skal EMD arbeide langsiktig, slik at de verdiene som konvensjonen bygger på, i det lange løp fremdeles forblir grunnfjellet, og et felles referansepunkt for hele Europa.

– Demokratisk utfordring

BI-professor Ole Gjems-Onstad startet i fjor sommer en debatt om menneskerettighetsjussen, som han mente er en demokratisk utfordring.

«Enkelte norske høyesterettsdommere, med Arnfinn Bårdsen som den mest markerte, forsøker i stadig større grad å forankre avgjørelser i internasjonale menneskerettskonvensjoner. Dette kan ytterligere vanskeliggjøre demokratisk kontroll og paradoksalt nok stride mot en ambisjon i internasjonalt menneskerettsarbeid om å søke nasjonal forankring», skrev Gjems-Onstad i Dagens Næringsliv, i et innlegg som førte til en bred debatt.

Og videre: «Et skremmende sinne ryster samtiden: Brexit, Le Pen, Trump, AfD (Red. anmerk.: Alternativ for Tyskland) med flere. Mange mennesker føler at deres erfaringer overses», skrev Gjems-Onstad.

Bårdsen mener den nasjonale og internasjonale debatten om EMDs rolle er «grunnleggende sunn».

– All makt og innflytelse bør diskuteres kritisk. Og det ville være en stor feil hvis en internasjonal institusjon med så stor innflytelse som EMD har, lar være å lytte. Domstolen må ha tillit, ikke bare hos Europas befolkning, men også blant de statene som har sluttet seg til, fremholder han.

Liker muntlighet

En gang rett over nyttår setter han kursen mot Strasbourg, som ligger nordøst i Frankrike, rett ved den tyske grensen. Byen er kjent for sitt vakre, historiske bysentrum, og for altså å være sete både for Europarådet, Europaparlamentet og EMD.

Bårdsen forlater Høyesterett med et visst vemod, forteller han.

– Jeg vil savne mine gode dommerkolleger, utrederne og hele den flotte staben i Høyesterett. Og jeg vil savne arbeidsprosessene i Høyesterett, som jeg liker veldig godt, med stor vekt på de muntlige forhandlingene og den direkte dialogen med advokatene, og at dommerne skriver avgjørelsene selv.

Lærer seg fransk

I et års tid har Bårdsen deltatt på fransk-kurs.

– Å lære et nytt språk er veldig nyttig for hodet. Jeg er godt motivert. Det har vært viktig for meg er å komme opp på et nivå der jeg kan lese og forstå det som blir sagt på fransk, og naturligvis også klare meg godt i det daglige som innflytter i Frankrike, sier han.

Da de tre norske kandidatene - lagdommer i Borgarting Elizabeth Baumann (59), professor Jørgen Aall (60) ved Universitetet i Bergen og altså Bårdsen - i slutten av september ble intervjuet av et tyvetalls medlemmer av parlamentarikerforsamlingen, ble de bedt om å presentere seg selv.

Bårdsen tok deler av sin bolk på fransk.

– Jeg gjorde det for å vise respekt, og for å signalisere at jeg forstår hvor viktig språk er. Og jeg la ikke skjul på at jeg fremdeles har et stykke å gå, men at jeg er innstilt på å gjøre det som trengs, forteller han.

Familien blir hjemme

Familien – to døtre og kona – kommer ikke til å flytte med til Strasbourg. Kona har sin egen karriere som arkitekt å ivareta, den eldste datteren studerer jus og har flyttet hjemmefra, og den yngste datteren går på videregående.

– Jeg synes det er en pris å betale at familien er tilbake i Norge. Dette kunne ha vært en avgjørende innvending mot at jeg søkte. Men jeg er heldig å ha en veldig snill ektefelle som forstår hva dette betyr for meg, og som støtter meg. Ni år er lenge, men dette er vi sammen om, og jeg håper vi er realistiske med hensyn til hva det vil innebære.

Bårdsen er glad i å løpe og i å gå på ski.

– Jeg er veldig glad i norsk natur, kanskje særlig vinterstid, men jeg har fått inntrykk av at det er gode muligheter for å gå på ski ikke så langt fra Strasbourg. Men løpe, det kan jeg i alle fall gjøre.