Hun er Høyesteretts barrierebryter

Denne saken ble første gang publisert våren 2016.

Strømmen sorenskriverembete på slutten av 1980-tallet: I rettssalen hadde partene ankommet. De ventet på dommeren, og diskuterte saken. «Dette kan vi snakke om når dommeren kommer,» sa en av advokatene.

Men dommeren var allerede i rettssalen. En kappeløs og ikke så alt for ruvende dommerfullmektig i tjueårene.

– Han trodde vel jeg var en protokollsekretær, sier Toril Marie Øie (55) og ler. En ren og kontant latter.

På veggen henger atten tidligere justitiarier i svarthvitt – og venter på selskap av Tore Schei. De er menn alle sammen.

I dag er ingen i tvil om hvem dommeren er, selv om hun er en kvinne. Høyesterettsjustitiarien sitter i en staselig stol i et enormt kontor med parkettgulv og lysekroner, men har ikke flyttet ordentlig inn ennå.

– Ta bildet av den andre bokhyllen i stedet, i den der er det bare rot, sier Øie til fotografen.

Øie tiltrådte 1. mars etter å ha blitt høyesterettsjustitiarius i knallhard konkurranse med andre knivskarpe jurister. Jens Edvin Skoghøy, Karl Arne Utgård og Arnfinn Bårdsen søkte. Også professor Hans Petter Graver og advokat-ringreven Anders Ryssdal var på søkerlisten.

Øie kan ikke huske når hun først tenkte tanken. Om å søke på stillingen som er nummer fire i rang etter Kongen.

– Sånne mentale prosesser er det ikke så lett å tidfeste. Tanken modnet seg. Jeg visste jo at når skiftet kom, måtte jeg ha bestemt meg for om jeg ønsket å søke eller ikke.

Så hun tenkte. Og som Øie ofte gjør, vurderte hun argumenter for og imot. Kontra: Jobben stjeler en del fritid. Pro: Å være med å prege Høyesterett fremover.

Ikke mange dommere har sittet lenger i Høyesterett enn Øie. Hun er også vant til å jobbe mye. Da hun jobbet i Justisdepartementets lovavdeling, jobbet hun i mange ved siden av i en tyve prosents stilling ved Universitet i Oslo. Hjemme hadde hun tre små barn. Hun kjenner til konseptet kveldsjobbing, som også justitiariusembetet kan føre med seg.

– Men i og med at jeg sitter her, endte jeg jo opp med at jeg bestemte meg for å søke.

– Du søkte på stillingen i konkurranse med folk du kjenner?

– Man kan ikke la være å søke fordi andre søker. Jeg har en god relasjon til de andre som har søkt.

– Ville det ha føltes som et lite nederlag å ikke få den?

– Jeg ville unektelig ha blitt skuffet. Men det var så mange gode søkere at avslaget ikke ville ha vært et nederlag.

– Men du fikk jo jobben.

– Jeg fikk den.

Landets fjerde mektigste stilling ble lyst ut på vanlig vis i avisen.

Øie skrev en søknad, la ved CV, vitnemål og referanser. Så ble hun innkalt til et jobbintervju – en omfattende og grundig samtale om Øies motivasjon, egenskaper, bakgrunn og kompetanse. Mer mystisk var søknadsprosessen ikke.

Av mange ble Øie pekt ut som forhåndsfavoritten.

– Det er hyggelig å få positiv omtale.

– Følte du selv at du var favoritten?

– Jeg følte at jeg fikk positiv omtale.

Meningsbærerne pekte også på Øies evne til å virke samlende.

– Jeg vil håpe jeg har den evnen. I denne jobben og i andre jobber er det en god egenskap.

- Bør Høyesterett ha så få dissenser som mulig?

– Nei, vi avgjør grensespørsmål. Dissenser er et signal om en grense. Juss er ikke matematikk.

– Hva betyr den samlende egenskapen da?

– Ikke at jeg skal overbevise andre og få dem til å bli enige. Men det skaper en viss ro at justitiarius hører til det store flertall og ikke er i noen del av en fraksjon.

Øie snakker rolig i en knapp og logisk prosa. Iblant tar hun en pause på et lite sekund, akkurat som om hun ser for seg alternativene for hvordan setningen kan fullføres – uten hverken å si for mye eller for lite.

Kanskje har hun alltid vært en avbalansert og ettertenksom person. Ifølge Øie selv var hun i alle fall ikke noe opprørsk barn. Blid, grei og snill, var hun. Ingen rampunge.

Toril Marie likte å lese, drev med oppbyggelige fritidsaktiviteter som turn, ski og skøyter. Og «skolehave». Selv om faren var trygderettsdommer, snakket de ikke så mye om juss rundt middagsbordet. Med søsken som er ganske mye yngre enn Øie, ble ikke juss det mest inkluderende eller naturlige samtaleemnet.

Likevel endte hun opp med å bli jurist. Og ikke en hvilken som helst jurist. Hun ble den øverste dommeren i hele kongeriket. Men Øie ser ingen grunn til å være pompøs av den grunn.

– Jeg vil ikke si at dommere er opphøyde og mystiske. Vi er vanlige mennesker. Men det er forskjell på å være et vanlig menneske, og å snakke offentlig om alle sider ved privatlivet. Forhandlingene skal være verdige med en viss høytid. Men man trenger ikke å være stiv som person av den grunn.

Men noen ting, som sitt politiske ståsted, vil hun ikke snakke om i offentligheten som dommer.

–Jeg ville fort ha blitt identifisert med synet. Mitt politiske syn ikke relevant for mitt arbeid som jurist.

– Men du har likevel et politisk syn?

– Det vil alle ha. Men mitt politiske syn er ikke relevant når jeg avgjør saker.

– Overhodet ikke?

– Det er ikke noe problem for meg i det hele tatt. Vi er bundet av rettskildene. Man har et rom for reelle hensyn, men partipolitiske hensyn kan man ikke ta.

Forskning har funnet at dommere med offentlig bakgrunn har en tendens til å stemme i statens favør. Selv har Øie 18 år bak seg i Justisdepartementet. Men hun kjenner seg ikke igjen i karakteristikken «statsvennlig».

– En forsker i Bergen (Henrik L. Berntsen, journ.anm.) har analysert meg i en tekst. Jeg er ikke spesielt statsvennlig!

– Jo, du er litt mer statsvennlig enn snittet.

– Ja, 0,5 prosent! Sier hun høyt med ettertrykk.

– Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke mener meg preget av å ha jobbet i Lovavdelingen ved at jeg er ikke mer for eller imot staten. Forskeren har jo talt opp! Han dokumenterer det.

Men selvfølgelig har hun tenkt over de mentale prosessene som foregår – vært oppmerksom på dem. I mange av sakene hun har stemt i, har staten ikke fått medhold.

– Men staten får nok ofte medhold blant annet fordi advokatene hos Regjeringsadvokaten er flinke til å vurdere prosessrisikoen, og anker derfor ikke til Høyesterett hvis ikke mulighetene for å få medhold er gode. Og rent statistisk vil man se at i de fleste sakene er alle dommerne enige.

– Derfor undersøker forskerne dissens-sakene spesielt?

– Det er mange feilkilder ved bare å se på dissenssaker.

– En dommer som Arne Ringnes har bakgrunn som forretningsadvokat siden 1980-tallet. Tenker dere på en forskjellig måte?

– Det er mulig at han kan se problemstillingene i et annet lys enn meg. Jeg kjenner ikke meg selv, eller andre kolleger, igjen i beskrivelsen som «statsvennlig». Hvordan man stemmer skyldes ikke at man har jobbet et bestemt sted.

–Så det er tilfeldig?

– Nei, men forskjellene handler ikke nødvendigvis om hvor dommeren har jobbet. Jeg har jobbet med straffeloven tidligere. Hvorfor skulle jeg stemme i favør av staten i en skattesak? Hvorfor skulle jeg det?

Øie tilnærmer seg en ny sak med et kjølig blikk på rettskildene. Når hun får en sak på bordet, går hun løs på dommene fra tingretten og lagmannsretten. Hun leser seg opp og lytter nøye under prosedyren.

– Så setter jeg opp alle argumentene i en rekkefølge – som om jeg skrev en dom. Ikke alltid blir resultatet som jeg har tenkt fra starten, underveis systematiserer jeg. Jeg tar opp argumentene med verdi, og lar de andre være.

– Er du noen gang i tvil?

– Ja, så klart. Sakene som kommer til Høyesterett er ofte tvilsspørsmål. Og særlig i starten av arbeidet med en sak vil man kunne være i tvil.

Iblant har hun lagt seg med en følelse av tvil, og våknet med en slags sikkerhet. Brikkene har falt på plass. Underbevisstheten har gjort jobben for henne.

Siden hun kom til Høyesterett i 2004, har hun tatt stilling til over tusen begrunnede saker. Hun husker den første dagen godt.

Rettens formann ønsket henne velkommen og sa noen ord. Øies familie var med. Mannen, de tre sønnene og faren.

– Jeg skulle vise veien til rettssalen for familien min. Men jeg har ikke retningssans! Jeg surret ganske mye med å vise dem veien til rettssalen.

Nå har Øie for lengst lært seg veien til Høyesterett. I tillegg til å ha skrevet hundrevis av dommer, har Øie også skrevet en lærebok i strafferett – faget som hun betegner som sitt «hjertebarn». Hun har også skrevet en rekke fagartikler.

Nylig skrev hun en artikkel i festskriftet til Tore Schei, som hun har overtatt sjefsstolen i Høyesterett etter. Artikkelen handlet om storkammerordningen, der retten settes med elleve dommere. Ordningen er en mellomting av avdeling med fem dommere, og plenum med alle rettens dommere.

Den 29. februar skrev Jørn Øyrehagen Sunde, jussprofessor ved Universitetet i Bergen, en artikkel om Øies veivalg i tiden fremover. Sunde skrev at Øie må avklare hvilken type domstol Høyesterett vil og skal være.

Når Høyesterett utvikler norsk rett gjennom tolkning av Grunnloven – på felter hvor Stortinget ikke har sett et behov for utvikling – nærmer Høyesterett seg en konstitusjonsdomstol, mener professoren. Han mener utvikling av Grunnloven har blitt en så «triviell handling at det skjer i avdeling med fem dommarar».

– Hvis det er på tale å sette til side en lov fordi den er i strid med Grunnloven, vil spørsmålet kunne bli behandlet i plenum. Men en sak blir ikke uten videre behandlet i plenum fordi om en part anfører at Grunnloven er brutt. Det vil blant annet bero på hvordan ankeutvalget vurderer mulighetene for at anførselen kan føre frem. Starter saken i avdeling med fem dommere, vil den kunne bli overført til plenum dersom minst to av dommerne krever det.

– Grunnloven kan både være en skranke for lovgiver og et tolkningsmoment. Dersom en grunnlovsbestemmelse er anført som et tolkningsmoment, vil ikke saken av den grunn bli behandlet i plenum – da er det ikke snakk om å sette loven til side.

– Er det riktig at Høyesterett tatt steget mot å være en konstitusjonsdomstol?

– Ja, det er riktig at Høyesterett opptrer som en konstitusjonsdomstol når retten avgjør grunnlovsspørsmål. Dette ligger i systemet selv og er ikke noe Høyesterett har funnet på, sier Øie.

Øie har gjort seg noen tanker om Høyesterett og tiden fremover.

– Jeg håper Høyesterett fortsatt nyter høy tillit. Sakene er preget av samfunnet, og det internasjonale innslaget er stort. Den trenden vil nok fortsette.

Mange mener Høyesterett har fått, eller tiltatt seg, stadig mer makt de siste årene. Landets nye høyesterettsjustitiarius ser dette i sammenheng med endringer i samfunnet for øvrig.

– Samfunnet utvikler seg jo. Det er pekt på rettsliggjøring og et stadig økende antall saker som gjelder menneskerettigheter og andre internasjonale forpliktelser. Alle forhold i samfunnet er omkranset av rettsregler, sier Øie.

Men etter grunnlovsrevisjonen i 2014 har Grunnloven fått mange nye bestemmelser. Disse er laget med forbilde i EMK og andre konvensjoner. Flere av disse bestemmelsene blir nå tolket direkte i lys av dommer fra EMD og andre konvensjonsorganers praksis.

Mange mener at EMD går for langt i tolkningen av bestemmelsene, og dermed tolker våre egne, norske grunnlovsbestemmelser for vidt samtidig.

– Hovedutfordringene for oss er at EMD uttrykker seg generelt. Å fastslå nøyaktig hvor EMD selv vil sette grensene, er ikke alltid lett. Vi har sett saker hvor man kan stille spørsmål ved om rommet for det nasjonale skjønnet har vært for snevert.

Øie fremhever imidlertid en endring i måten EMD overprøver nasjonale avgjørelser på.

– I større grad kontrollerer EMD om norske domstoler har tatt riktig rettslig utgangspunkt. Og om alle relevante hensyn er vurdert. Domstolen har gitt uttrykk for at den også ville ha godtatt et annet resultat, fordi alle relevante hensyn er vurdert. Etter mitt syn er dette en riktig måte å gjøre det på, som jeg håper domstolen fortsetter med.

Etter å ha gått og ventet på beskjeden om hvem som kom til å bli utnevnt til justitiarius, ringte telefonen. Øie var på jobb, og endelig fikk hun svar.

Landet skulle få sin første kvinnelige justitiarius.

– Jeg var glad for at ventetiden var over, og for å få jobben.

– Hva gjorde du da?

– Jeg skulle holde samtalen hemmelig. Så jeg fortalte det jo ikke til noen her.

– Er dette drømmejobben?

– Jeg har ikke gått og drømt i årevis. Men jeg er veldig tilfreds nå.

– Hvor lenge har du tenkt å være her?

– Til jeg pensjonerer meg.