-En kunst å kaste på sjøen det du har brukt 30 år på å lære deg

Advokatbladet samlet de tre, som ikke kjente hverandre fra før, til et møte på Deichman i Bjørvika. I Oslos nye, storslåtte hovedbibliotek myldrer det av folk, og vi må helt opp til utstikkeren i toppetasjen før vi finner en ledig plass.

Jan Bjørnsen (53) er advokat i Handelsbanken og spesialist på børs- og verdipapirrett. Han ser mer ut som en litt rocka musikk-sjel enn en bankmann, og forteller at han faktisk hadde en drøm om å bli musiker.

Jan Bjørnsen (53)

Fra Oslo. Brukte to år på boken, som ble lansert i et arrangement på Meyers bar på Grünerløkka. Boken er presentert over en dobbeltside i Kapital og er anmeldt i Finansavisen.

– Barna er tenåringer og samboeren min er bildekunstner, så når ungene var ute på vift og samboeren min malte, så måtte jeg finne på noe. Jeg har bare språket, så jeg måtte bruke det. I boken har jeg brukt forvaltningens frie skjønn i ytterste konsekvens. Å bruke faget skjønnlitterært har vært veldig gøy, det er mye juss i boken, sier han.

Audun Lillestølen (56) er advokat i Langseth advokatfirma, men er også låtskriver, vokalist og gitarist i bandet De unevnelige. (Bjørnsen blir litt misunnelig når han hører dette.)

Jan Westbye (68) har jobbet i årevis i Forsvarsmateriell og i Kongsberggruppen, men driver nå eget firma i hjembyen Tønsberg og er deltids-pensjonist.

Alle tre insisterer på at bøkene de har skrevet, ikke passer inn i den tradisjonelle krimsjangeren, men heller er å regne som spenningsromaner.

– For min egen del ville jeg se om jeg klarte å skrive skjønnlitterært. I jussen skal du skrive presist, og styre unna uvesentligheter. Men i en roman skal du beskrive sinnsstemninger og vær, vind, smak, lukt; ting som i mitt hode gjerne er helt på siden av saken. Om jeg har lykkes, vet jeg ikke, sier Jan Bjørnsen.

Statlig overvåkning

Han har skrevet det han kaller en dystopi, altså en skildring av et fremtidig skrekksamfunn, der handlingen er lagt til et finansmiljø i Oslo.

Han har latt seg inspirere av forfatteren Franz Kafka, som mente verden var absurd og ubegripelig, og av hans mest kjente verk Prosessen, der hovedpersonen arresteres og henrettes, uten å få vite hvorfor. Også Snowden-lekkasjene, som avslørte at amerikansk etterretning overvåket både egne og utenlandske borgere, har påvirket plottet.

– Det startet med en guttetur til Kafka-museet i Praha. Det fikk meg til å tenke på hva som kunne ha skjedd hvis du satte Snowdens avsløringer inn i en Kafka-ramme. Utviklingen på EUs østre flanke går i gal retning, demokratisk sett, og hvis man tenker seg at en paranoid, populistisk regjering får de verktøyene som Snowden tilsynelatende har, hva ville skje da?

I hans roman Vredens Ende går det rett utfor stupet.

Audun Lillestølen (56)

Fra Oslo, brukte tre år på boken. Boken ble lansert på musikk & bok-arrangementer i Oslo og Fredrikstad. Fikk stort oppslag i Fredrikstad Blad.

– Å finne sitt utrykk er utrolig spennende. Jeg er omgitt av kreative mennesker, og datteren min har malt bildet som er på coveret av boken. Det er morsomt å skrive slik at handlingen blir troverdig og rettslig og prosessuelt riktig, men handlingen må også være sexy. Jeg har selv lest inn boken som lydbok. Det er rikelig med cliff-hangers i boken, så jeg kommer til å skrive mer.

– Mens jeg skrev, kom Nav-skandalen, som ikke er så langt unna det jeg skildrer. Det handler om den store sterke, staten som tråkker på folk.

Flammende begjær

Audun Lillestølen ville skrive bok for å utfordre seg selv, men mener at all kunst handler om å vise sårbarhet.

– Jeg forsøker å spille på lidenskap og spenning, og skrive om hva som skjer når den innesperrede ilden inni oss slippes løs. Hovedpersonen i boken min er advokat. Jeg vet hvordan advokater tenker, og det har ofte slått meg at jeg som regel ikke kjenner igjen advokatene som opptrer i romaner som er skrevet av ikke-advokater. De jobber jo for eksempel uten å fakturere en eneste krone, jeg kjenner ingen advokater som har mulighet til det!

Audun Lillestølens bok Ild ble lansert på Litteraturhuset i Fredrikstad, byen der deler av handlingen i boken foregår. Bandet hans spilte under lanseringen, og det har også vært et tilsvarende arrangement på Litteraturhuset i Oslo.

Undertrykt lidenskap

Kort fortalt handler boken om en dødsbrann der en pastor tiltales for drap, og hans svigersønn, advokaten, påtar seg å forsvare ham. Advokaten havner i et psykologisk drama der alt settes på spill, og der tilbakeholdt pasjon er en sentral ingrediens.

– Hovedpersonen min har det traurig hjemme. Lidenskap er et tema som opptar meg for tiden. Jeg er nettopp ferdig med Amalie Skrams fire ekteskapsromaner, og synes de er fantastiske. Tematikken, som nettopp er undertrykt lidenskap, er like aktuell nå som da hun skrev om det, sier han.

Amalie Skram levde fra 1846 til 1905, og er kjent for sine realistiske skildringer av sosiale forskjeller og den ulike seksualmoralen som gjaldt for kvinner og menn.

– Det som er veldig gøy ved å skrive skjønnlitterært, er at alt er lov. Du kan gå hvilken vei du vil med disse karakterene, sier Jan Westbye.

Jan Westbye (68)

Fra Tønsberg. Brukte fire år på boken.

Boken er omtalt i oppslag i Byavisatonsberg.no og er lansert via sosiale medier. Den er også anmeldt av Tønsberg Blad.

– Plottet er utviklet og boken er delvis skrevet på togreiser mellom Oslo og Tønsberg. Jeg pendlet frem til i fjor. Jeg liker å sitte på toget og tenke ut handlinger. Det er ingen advokater i boken min, men jeg har jobbet i politiet, så jeg har kunnskap om politiets arbeidsmetoder. Å få boken i hånda var en stor dag.

Fikk pepper fra redaktøren

Hans bok Remis starter med et krisemøte i NATO, avholdt i Operaen, etter at Russland har simulert angrep på norske fartøy og installasjoner.

Plottet er altså internasjonalt, men hovedpersonen er en polititjenestemann i Tønsberg som etterforsker en hendelse på en fraktebåt. Som tittelen henspiller på, utvikler handlingen seg i trekk, som et sjakkparti.

– At det ble en thriller, skyldes nok at jeg som advokat både i Forsvarsmateriell og i Kongsberggruppen har vært nær hendelser som det ble naturlig å formidle.

Etter tretti år som advokat synes han det var vanskelig å skrive skjønnlitterært.

– Manuset gikk frem og tilbake mellom meg og redaktøren ti-elleve ganger. Jeg fikk en del pepper fra redaktøren, og måtte skrive om.

Antydningens kunst

De tre debutantene synes skriveprosessen har vært utviklende.

– Samboeren min har studert litteraturvitenskap, og har vært en veldig kritisk leser. Hun tok meg hele tiden i å være for «jussete». Men det er en kunst å kaste på sjøen det du har brukt tretti år på å lære deg, sier Jan Bjørnsen.

Audun Lillestølen synes ikke at avstanden er så stor mellom advokat- og forfatterrollene.

– Det handler om å formidle en historie på en så overbevisende måte at dommeren tror på det. Det mest krevende har vært å skrive kort nok. Jeg fascineres av forfattere som nøyer seg med antydningens kunst. Jeg var nylig og så Ibsens teaterstykke Vildanden, det er jo en syltynn bok, men et stort drama. At noen klarer å skrive så kort og likevel gripe leserne, har vært utrolig lærerikt.