Tvisten har sitt utspring i prosjektet Hålogalandsvegen E10, et gigantisk veibyggingsprosjekt som skal knytte Sortland, Kvæfjord, Lødingen, Tjeldsund og Harstad sammen. Det omtales som Nord-Norges største samferdselsprosjekt gjennom tidene.
Prosjektet er etablert som et offentlig-privat samarbeid mellom Statens vegvesen som byggherre og Hålogalandsvegen AS som leverandør. Hålogalandsvegen AS har inngått hovedentreprise med Skanska Norge AS, som igjen har inngått underentreprise med A. Pedersen & Sønn Lastebiltransport AS (Pedersen) for massetransport.
Tvisten for domstolene sto mellom Pedersen og Statens vegvesen.
Politianmeldt av Statens vegvesen
I januar i fjor ble Pedersen undergitt en kontroll av Statens vegvesen, enhet for Trafikant og kjøretøy. Kontrollrapporten avdekket brudd på reglene om kjøre- og hviletid samt arbeidstid.
På bakgrunn av funnene ble Pedersen politianmeldt.
I september samme år fremmet Statens vegvesen et formelt krav til Hålogalandsvegen om å bytte ut Pedersen som kontraktsmedhjelper. Utskiftningen skulle gjennomføres innen 21 dager.
Måneden etter begjærte Pedersen midlertidig forføyning, med påstand om at Statens vegvesen måtte unnlate å gjennomføre utskiftningen før det forelå en rettslig avgjørelse om at kravet var gyldig. Begjæringen ble rettet utelukkende mot staten ved Samferdselsdepartementet.
Fikk forføyning
Nord-Troms og Senja tingrett avsa i desember kjennelse der staten ved Samferdselsdepartementet pliktet å unnlate gjennomføring av utskiftningskrav frem til endelig avgjørelse om utskiftningens rettmessighet forelå. Forføyningen fikk umiddelbar virkning.
Staten ved Samferdselsdepartementet anket så kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett. Det ble lagt ned påstand om opphevelse og at saken avvises fra tingretten, subsidiært at begjæringen om midlertidig forføyning ble forkastet.
Lagmannsretten opphevet kjennelsen
Hålogaland lagmannsrett mente at søksmålet mot Statens vegvesen forutsatte tvungent prosessfellesskap med de øvrige partene i kontraktskjeden. Videre la lagmannsretten til grunn at tingretten ved den nye behandlingen måtte sørge for at begjæringen om midlertidig forføyning ble rettet slik at Hålogalandsvegen og Skanska ble trukket inn som parter i saken.
På denne bakgrunn opphavet lagmannsretten kjennelsen fra tingretten.
Pedersen anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Det ble anført at kravene til aktiv og passiv søksmålskompetanse var oppfylt, og at det ikke var grunnlag for et krav om tvungent prosessfellesskap.
Staten v/Samferdselsdepartementet, på sin side, anførte at det ikke var behov for å ta stilling til spørsmålet om tvungent prosessfellesskap, all den tid Pedersen uansett ikke hadde aktiv søksmålskompetanse etter tvisteloven § 1-3 annet ledd. Videre ble det anført at Pedersens valg om ikke å saksøke Hålogalandsvegen og Skanska sammen med staten, var en feil som ikke kunne rettes.
- Ikke enig i lovtolkingen
Ankeutvalgets kompetanse var begrenset etter tvisteloven § 30-6 til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og den generelle rettslige forståelse av en skreven rettsregel. Utvalget kunne ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse eller konkrete rettsanvendelse. Men den konkrete rettsanvendelsen kan kaste lys over lagmannsrettens forståelse av regelverket.
Ved sin vurdering så ankeutvalget først på tingrettens vurdering av saken.
Det ble vist til utskiftingskravet, som ga Statens vegvesen rett til å
skifte ut «den sentrale kontraktsmedhjelperen dersom det foreligger saklig
grunn». Tingretten la til grunn at Pedersen hadde rettslig interesse i å fremme dette kontraktuelle kravet direkte mot Statens vegvesen fordi begjæringen gjaldt et «rettskrav som saksøker har et reelt behov for å få avgjort i forhold til saksøkte og hvor begge parter har direkte tilknytning til kravet, jf. tvisteloven § 1-3.».
§ 1-3 andre ledd
«Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort overfor saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det».
Ankeutvalget var ikke enig i denne lovtolkingen:
«I en kontraktskjede er utgangspunktet at krav som bygger på kontrakten – som kravet i denne saken gjør – må rettes mot kontraktsmotparten. Pedersens kontraktsmotpart er Skanska Norge AS, ikke Statens vegvesen. Det er ikke pretendert fra Pedersens side at det her er grunnlag for et direktekrav mot Statens vegvesen. Etter ankeutvalgets syn bygger det derfor på feil tolkning av tvisteloven § 1-3 når tingretten har tillatt fremmet kravet mot Staten ved Samferdselsdepartementet (Statens vegvesen)».
- Lagmannsretten videreførte feilen
Dette var en feil som etter ankeutvalgets syn ikke kunne rettes etter tvisteloven § 16-5. Hvis Pedersen fortsatt ønsket å fremme begjæringen om midlertidig forføyning, måtte det derfor sendes inn en ny begjæring med rett saksøkt.
Sakens parter og dommere
A Pedersen & Sønn Lastebiltransport AS (advokat Kristoffer Johansen i Simonsen Vogt Wiig) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Goud Helge Homme Fjellheim i Haavind).
Dommerne Bergljot Webster, Arne Ringnes og Eyvin Sivertsen.
Ankeutvalget påpekte videre at denne feilen var videreført i lagmannsrettens kjennelse, når lagmannsretten også synes å mene at det var anledning til å fremme det kontraktuelle kravet mot en annen enn kontraktsparten. Når lagmannsretten likevel kom til at tingrettens kjennelse måtte oppheves, berodde det på at lagmannsretten mente det var krav om tvungent prosessfelleskap for hele kontraktskjeden i dette tilfellet.
Etter ankeutvalgets syn bygget også dette på feil lovtolkning:
«Utgangspunktet er at en saksøker står fritt til å saksøke den motpart man mener å ha et krav mot, uten å måtte bringe inn andre parter som blir berørt av søksmålet. Unntak fra dette utgangspunktet kan bare tenkes der det er nødvendig å bringe inn en tredjepart for at en dom i saksøkerens favør skal kunne få de reelle virkningene som er tilsiktet med søksmålet. Det er ikke situasjonen her. Spørsmålet om å avvente utskifting av Pedersen til rettmessigheten av utskiftningen er rettslig avklart, kan prøves i en sak mellom Pedersen og Skanska Norge AS. I den grad Statens vegvesens handlinger er relevante, må de vurderes prejudisielt […], jf. tvisteloven § 15-2 andre ledd».
«Finnes bare én mulig løsning»
Høyesteretts kompetanse var som nevnt begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og den generelle rettslige forståelsen av en skreven rettsregel.
Ankeutvalget kom likevel til at det i denne saken var riktig å avvise Pedersens søksmål. Det ble i denne anledning vist til HR-2019-125-U, der det er uttalt at «[s]elv om Høyesteretts kompetanse […] er begrenset til å prøve den generelle tolkningen av en skreven rettsregel, kan Høyesterett treffe ny realitetsavgjørelse dersom det ut fra korrekt regelforståelse og det faktum underinstansen har lagt til grunn, bare finnes én mulig løsning».
På denne bakgrunn fant ankeutvalget at tingretten og lagmannsrettens kjennelser måtte oppheves, og saken avvises fra domstolene.
Staten v/Samferdselsdepartementet hadde lagt ned påstand om tilkjenning av kostnader, men kravet var ikke spesifisert, og det var heller ikke inngitt kostnadsoppgave. Salærutgifter kunne derfor ikke erstattes med mer enn 15.000 kroner, jf. tvisteloven § 20-5 fjerde ledd.
Den enstemmige kjennelsen kan leses her.
