Tilbake i 2013 ble det inngått en avtale mellom Betonmast
Innlandet, som totalentreprenør, og Frost Utvikling som byggherre, om oppføring
av et leilighetsbygg med 19 leiligheter.
Bygget - Doyèn Eidsvoll – som er konstruert som et «kollektiv
for eldre», har blant annet et eget treningsrom, storkjøkken og spaavdeling, og er lokalisert
ved den gamle ærverdige husmorskolen i Eidsvoll.
Kort tid etter overtakelsen tok idyllen i kollektivet en brå
vending. Sameierne oppdaget nemlig betydelige mangler med varmeanlegget i
bygget, og det ble reklamert over feilene.
Konstruksjonsfeil
Opprinnelig ble det antatt at feilen hadde sin rot i tekniske
problemer med varmeanlegget. Men etter flere mislykkede utbedringsforsøk ble
det fastslått at problemene med varmestyringen skyldtes feil ved selve konstruksjonen
av bygget.
I januar 2020 tok samtlige seksjonseiere derfor ut stevning
mot byggherren, Frost, med krav om prisavslag og erstatning for mangler ved varmeanlegget.
Frost påsto seg frifunnet, og videreførte kravet fra sameierne til Betonmast
som regressaksøkt. Også Betnonmast påsto seg frifunnet.
Entreprenøren felt i både tingrett og lagmannsrett
Øvre Romerike tingrett avsa i januar 2021 sin dom. Domstolen
mente at Frosts leveranse til sameierne var befattet med mangler, ettersom
gulvvarmeanlegget ikke fungerte som forutsatt. Dermed ble sameierne tilkjent 10 millioner kroner i prisavslag.
Byggherren, Frost, ble tilkjent det samme beløpet i
erstatning fra Benonmast som regressaksøkt. Samtidig ble det fastslått at
Frosts krav ikke var foreldet, ettersom Betonmast «ved sin handlemåte» hadde
erkjent ansvaret.
Betonmast anket så dommen til Eidsivating lagmannsrett.
Anken var begrenset til foreldelsesspørsmålet og omfanget av Frosts eventuelle
krav. Frost tok til motmæle.
I 2022 kom lagmannsretten, på samme måte som tingretten, til
at kravet ikke var foreldet. Når Betonmast hadde utvist grov uaktsomhet i sitt
konstruksjonsarbeid hadde Frost dermed krav på den erstatningen som ble
tilkjent i Øvre Romerike tingrett.
Betonmast anket videre til Høyesterett. Ved Høyesteretts
ankeutvalgs beslutning 7. juli 2022 ble anken over rettsanvendelsen av
foreldelsesloven § 14 tillatt fremmet. Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg
(EBA) erklærte samtidig partshjelp til støtte for Betonmast.
Erkjennelse av grov uaktsomhet?
Saken for Høyesterett var begrenset til vurderingen av om
foreldelsesfristen var avbrutt.
Det sentrale spørsmålet var altså om Betnomast hadde erkjent
sin forpliktelse etter foreldelsesloven § 14 gjennom ulike forsøk på
mangelsutbedringer og ved sin kontakt med Frost.
I bekreftende fall måtte den fristavbrytende handlingen omfatte
en erkjennelse av et erstatningsansvar basert på at det var utvist grovt
uaktsomhet, slik kontrakten mellom partene fordret.
Intet vilkår om nytt og selvstendig grunnlag
Høyesterett tok utgangspunkt i foreldelsesloven § 14, og la
tidlig til grunn som sikker rett at erkjennelsen etter bestemmelsen også kan
være indirekte.
I det videre ble det sett til to dommer fra 90-tallet, der det
blant annet er blitt utpenslet at passivitet ikke er tilstrekkelig for å påvise erkjennelse. Det
avgjørende er «hvordan skyldnerens opptreden med rimelighet kan oppfattes av
fordringshaveren». For å utlede dette må det foretas «en samlet vurdering av
alle relevante forhold».
I det videre ble det sett til den såkalte Psykologspesialist-dommen.
Førstvoterende dommer Falch forsto denne dit hen at «det ikke er et vilkår at
erkjennelsen gir fordringen et nytt og selvstendig grunnlag.».
Dette fordi bestemmelsen - § 14 - i så fall ville ha vært
overflødig. Regelen regulerer nemlig bare fristavbrudd, med den konsekvens at
skyldneren kan erkjenne fordringen med avbrytelse av fristen som virkning, men
uten samtidig å frafalle enhver innsigelse mot den samme fordringen.
Krav om «positiv» og «noenlunde klar» erkjennelse
Hvorvidt det foreligger en fristavbrytende erkjennelse, må
derfor «bero på en nærmere tolkning av skyldnerens utsagn og handlemåte.»
Det avgjørende er om skyldneren «positivt og noenlunde
klart» kan betraktes for å ha erkjent forpliktelsen. I så måte er det «ikke
tilstrekkelig at skyldnerens handlemåte gir fordringshaveren rimelig grunn til
å unnlate å ta fristavbrytende skritt», slik lagmannsretten uriktig hadde lagt
til grunn.
«Det kreves at skyldnerens opptreden objektivt sett oppfattes som en
erkjennelse», ifølge Høyesterett.
Erkjennelse ved mangelsutbedring?
I det videre så Høyesterett på hvorvidt en skyldner ved
automatikk må anses for å ha erkjent de påfølgende fordringer som følger med
mangler, dersom disse manglene blir påtatt utberedt av den ansvarlige.
Under henvising til et obiter dicta fra den såkalte Bruktbil-dommen,
slo førstvoterende fast at en som har påtatt seg å utbedre en mangel, med det
også erkjenner utbedringsplikten, med mindre det er konkrete holdepunkter for
annet.
Erstatningskrav er noe annet enn utbedringskrav
Men det løste ikke uten videre den angjeldende saken,
ettersom Frost hadde fremmet et erstatningskrav, og ikke et utbedringskrav.
Etter en videre gjennomgang av rettspraksis slo Høyesterett
fast at «selv om leverandøren gjennom utbedringer anses å ha erkjent en mangel,
så har leverandøren derved ikke uten videre erkjent andre tilgrensende mangler,
og heller ikke erstatningskrav som måtte oppstå som en følge av mangelen.».
Dette fordi erstatningsansvar typisk krever at
tilleggsvilkår er oppfylt, for eksempel subjektiv skyld.
I slike tilfeller «kan plikten til å utbedre mangelen
erkjennes uten at plikten til å betale erstatning for den derved også erkjennes».
Enhver handlemåte som må tolkes som en erkjennelse av en mangel, kan ikke uten
videre kan tolkes som en erkjennelse av ethvert erstatningskrav som en slik mangel
skulle kunne medføre.
Grov uaktsomhet var ikke erkjent
Ved den konkrete vurderingen så Høyesterett først på om en
e-post fra 2015 kunne betraktes for å være en erkjennelse. Betonmast hadde her
skrevet:
"Vi tar selvsagt ansvar for at feil og mangler blir utbedret
så snart som mulig [...]. Finner vi ikke ut av dette etter torsdagens befaring,
så må vi nok søke hjelp hos noen rådgivende».
Denne uttalelsen var i Høyesteretts øyne «generell», og det
var «nærliggende å forstå den slik at Betonmast påtok seg å undersøke de
påberopte feil og mangler og å utbedre dem.».
Men utsagnet kunne likevel ikke «tolkes
så vidt at Betonmast erkjente det erstatningskravet lagmannsretten påla
selskapet å dekke.». Dette blant annet fordi det siterte utsagnet «ikke
omhandler erstatningsansvaret, som her altså forutsetter at Betonmast har
opptrådt grovt uaktsomhet.».
Økende grad av uenighet
Deretter gikk førstvoterende videre til å se på den kontakt
og de utbedringer som fant sted mellom partene i perioden fra 2015 til 2018.
Etter en utførlig gjennomgang ble det fastslått at Betonmasts
handlemåte – utbedringsforsøkene – ikke kunne forstås som «en noenlunde klar
erkjennelse av selskapets aktuelle erstatningsansvar for manglene». Tvert imot
bar kontakten og arbeidene i denne perioden sterkt preg av en «økende grad av
uenighet» mellom partene.
Når foreldelsesloven § 14 var blitt tillagt den angjeldende
normen – «en noenlunde klar erkjennelse» – kunne ingen av selskapets handlinger
tolkes som en erkjennelse av det aktuelle erstatningskravet.
Sendt i retur til lagmannsretten
Lagmannsrettens dom ble med det opphevet. Dette fordi Frost
under saksforberedelsen for Høyesterett fremmet nye anførsler for at kravet
ikke var foreldet, tilknyttet andre regler i foreldelsesloven. Disse anførslene
ble ikke behandlet av lagmannsretten, og heller ikke av Høyesterett.
Dissens
Mindretallet på to dommere, Berglund og Webster, var enig i førstvoterendes
redegjørelse for de rettslige utgangspunktene etter foreldelsesloven § 14, men
mente at domstolen ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å foreta en konkret
vurdering av om Betonmast hadde erkjent en eventuell erstatningsforpliktelse
basert på grov uaktsomhet.
Det ble særlig fremhevet at dette spørsmålet verken var
berørt av lagmannsretten eller under ankeforhandlingen for Høyesterett. På
denne bakgrunn kom de to dissenterende dommerne til at vilkårene både i
tvisteloven § 30-14 første og annet ledd, som gir adgang til å oppheve
lagmannsrettens avgjørelse der det ikke er forsvarlig grunnlag for å avgjøre
det krav saken gjelder, var oppfylt.
For å sikre «en tilstrekkelig bred vurdering», måtte
spørsmålet etter mindretallets mening behandles i full bredde av
lagmannsretten.
Les dommen i sin helhet her.
