Bettina Banoun under årets Advokatforum i Høyesterett.
Foto: Thea N. Dahl
Mener staten viser begrenset respekt for lover og regler
Glemmer statens rådgivere at de er omfattet av lojalitetsplikten i EØS-avtalen? Ja, mener Wiersholm-partner Bettina Banoun. Regjeringsadvokaten mener kritikken er villedende.
«Det virker som om statens rådgivere glemmer at de er omfattet av lojalitetsplikten i EØS-avtalen.»
Slik åpnet Wiersholm-partner Bettina Banoun et innlegg i Dagens Næringsliv i midten av november, hvor hun blant annet tar til orde for at staten viser «begrenset respekt for inngåtte traktater, lover og regler».
Innlegget fikk advokater hos Regjeringsadvokaten til å reagere.
«Banoun bruker sterke ord, men vi kjenner oss ikke igjen det bildet hun tegner», skriver to advokater hos Regjeringsadvokaten, Ketil Bøe Moen og Simen Skjold Søgaard, i et motsvar.
- Burde sitte i ryggmargen
Banoun viste til Fokus Bank-saken, hvor hun i 2004 vant frem i EFTA-domstolen med at det var ulovlig å forskjellsbehandle utbytte utdelt i Norge og utbytte utdelt over landegrensene. Før dommen kunne utbytte utdeles skattefritt her hjemme, men ikke skattefritt til utlandet - stikk i strid med EØS-retten. Fellende dom til tross avviste finansminister Per-Kristian Foss nødvendigheten av tilbakebetalinger, før han måtte snu på hælen og punge ut for ulovlig innkrevet skatt - et arbeid som tok flere år.
Banoun mener Foss' avvisning var et resultat av et uskjønnsomt råd fra enten embetsverket i departementet eller Regjeringsadvokaten.
I fjor vant Wiersholm-partneren fram i en annen sak, hvor staten «fremsatte en rekke uholdbare EØS-rettslige påstander, som staten sakte, men sikkert måtte gå tilbake på», skriver Banoun. Ifølge henne forsøkte staten å hindre videre behandling i EFTA.
«Det burde sitte i ryggmargen til alle jurister at man ikke kan forskjellsbehandle innenfor EØS-området», skriver Banoun.
Også i 2019 glemmer staten lojalitetsplikten overfor EØS-avtalen i forbindelse med NAV-skandalen, hevder skatteeksperten, som mener det er på sin plass med en holdningsendring.
«Statens menn og kvinner i departement, offentlig etater, påtalemyndighet og Regjeringsadvokaten må lojalt forsøke å rette seg etter og veilede i – ikke motarbeide og trenere – borgernes grunnleggende rettigheter, uavhengig av om rettighetene følger av Grunnloven, menneskerettighetene, EØS-avtalen eller norsk rett», skriver hun.
Mener kritikken er villedende
Moen og Søgaard, som selv var prosessfullmektiger for Skatteetaten i saken Banoun viste til fra i fjor, mener hun tegner et misvisende bilde.
«Vi er ikke enig i at staten i den aktuelle saken fremsatte «uholdbare» EØS-argumenter, men det er riktig at staten under den mangeårige saksforberedelsen frafalt noen av dem. Én hovedårsak er at EØS-retten er dynamisk og utviklet seg under sakens gang, særlig gjennom avklaringer fra EU- og EFTA-domstolen. En annen årsak er at skattyterne på et svært sent stadium la frem avgjørende bevis, som endret statens syn på enkelte tvistepunkter. Generelt bør det faktum at staten frafaller enkelte argumenter, heller være et tegn på gode enn dårlige rådgivere.»
Banouns klienter i den aktuelle saken vant heller ikke fram på alle punkter, påpeker de, og stiller seg kritisk til at hun trekker paralleller mellom egen erfaring fra skattesaker og NAV-skandalen.
«Det er prisverdig at skattytere og deres advokater setter søkelyset på aktuelle EØS-rettslige problemstillinger innen skatteretten, noe som utvilsomt har bidratt til nødvendige regelendringer. Samtidig er det ikke noe illojalt ved at staten tar til motmæle når uenighet oppstår.»
Moen og Søgaard avslutter med å skrive at EØS-retten ofte er uklar og kan åpne for ulike legitime tolkninger.
«Noen ganger kan det være nødvendig å få rettssystemets hjelp for å finne en løsning. I domstolene er det rom for hard retorikk og sterke ord, men både der og i debatten ellers er vi tjent med at meningsutvekslingen skjer på en saklig måte.»
Statsministeren slår alarm
I et nytt avisinnlegg svarer Banoun at kritikkavvisningen fra regjeringsadvokatene er et tegn på manglende vilje til selvransakelse, og viser til at det i den nevnte skattesaken tok intet mindre enn 25 år før Høyesterett satt foten ned og forkastet statens anke. Hun hevder at staten også i denne saken forsøkte å hindre en oversendelse til EFTA.
«Mindre ressurssterke klienter hadde aldri hatt mulighet til å forfølge et slikt løp i en mannsalder. Gir det grunnlag for ettertanke?» spør Banoun og undrer seg over om det er de private og deres advokater som må sørge for at Norge følger de EØS- rettslige forpliktelsene framfor staten selv. Samtidig viser hun til at hun selv har hatt tre saker som har ført til lovendringer, henholdsvis i 2004, 2007 og 2013.
«Selv om statens rådgivere ikke finner at det er grunnlag for kritikk, slår Erna Solberg full alarm: Alle departementer skal under lupen. Statsministeren har bedt statsrådene undersøke om departementer og underliggende etater kan ha feiltolket EØS-regelverket også på andre områder. Endelig ser det ut til at holdningsendringen kommer.»
