Ufør mann ble frifunnet for straff, men dømt til å betale ti millioner kroner i erstatning

- I realiteten legger lagmannsretten til grunn at min klient er strafferettslig skyldig. Domstolen har gått utover rammen for frifinnelsen, og formulerer i praksis en straffedom, bare med en annen terminologi.

Det sier advokat Espen Wangberg. Han representerte en 45 år gammel mann i Borgarting lagmannsrett tidligere i desember i en anke over pådømmelsen av sivile krav i en straffesak. 

Klienten ble frifunnet for straff i tingretten. Lagmannsretten opprettholdt frifinnelsen, men dømte mannen til å betale ti millioner kroner i erstatning til tidligere samboer.

- Det er en veldig dårlig dom, rett og slett. Blir den stående, er den strafferettslige frifinnelsen tilnærmet verdiløs, sier advokat Wangberg,  som er nestleder i Forsvarergruppen.

- Vi er fornøyd med resultatet og tenker at dommen er riktig. Tingretten og lagmannsretten er enige, sier bistandsadvokat Jorun Elisabeth Seegaard Dahlberg.

25 år gammelt saksforhold 

Partene i saken ble kjærester tidlig på 2000-tallet, da de var i starten av tyveårene. I de etterfølgende årene fulgte en serie med gjensidige anmeldelser, flyttinger,  besøksforbud og domfellelser.

I juni 2022 ble mannen i forholdet tiltalt for grov mishandling av kvinnen i perioden fra 1998 til 2015, jf. straffeloven (1902) § 219 andre ledd, jf. første ledd bokstav b.

Samme år fremsatte kvinnens bistandsadvokat et erstatningskrav mot mannen i henhold til straffeprosessloven § 3. Det ble fremmet krav om erstatning for tapt inntekt, tap i fremtidig inntekt, ménerstatning og oppreisningserstatning.

Frifunnet for straffansvar i tingretten 

I januar i år ble mannen frifunnet i tingretten for alle postene i tiltalebeslutningen.

For straffekravet viste tingretten til at straffeloven (1902) § 219 ikke var anvendelig på forholdet. Etter tingrettens syn kunne eventuell mishandling senest ha funnet sted i 2006. Retten la derfor til grunn at eventuelle straffbare handlinger var strafferettslig foreldet.

For de sivilrettslige kravene stilte spørsmålet om foreldelse seg annerledes. Tingretten kom til at de sivile kravene ikke var foreldet, og domstolen konkluderte med at det var klar sannsynlighetsovervekt for at mannen hadde utført en rekke skadevoldende handlinger mot kvinnen.

Selv om mannen gikk fri for straff, ble han dømt til å betale erstatning for lidt og fremtidig inntektstap med kr 8,6 millioner kroner , ménerstatning på én million kroner, og en oppreisningserstatning på 150. 000 kroner.

Anførte strid med uskyldpresumpsjonen 

Mannen anket dommen til Borgarting lagmannsrett. 

Det ble blant annet anført at tingretten begikk en saksbehandlingsfeil da domstolen tillot de sivile kravene fremmet, ettersom det ikke var grunnlag for å domfelle mannen. Det ble vist til at det ikke lenger var grunnlag for å si at kravene direkte «springer ut av det straffbare forhold», jf. straffeprosessloven § 3, og at det ville være «mest hensiktsmessig å behandle kravene i sivilprosessuelle former, jf. § 428 tredje ledd. 

- Når straffekravet er foreldet, faller det seg heller unaturlig å si at erstatningskravet springer ut av det straffbare forholdet, sier Wangberg.

I anken viste advokaten også til at tingrettens dom kom i konflikt med uskyldspresumpsjonen.

Ingen saksbehandlingsfeil 

Ved vurderingen av om tingrettens dom skulle oppheves som følge av saksbehandlingsfeil, viste lagmannsretten til at retten står fritt til å pådømme sivile krav som er reist i saken, selv om siktede frifinnes for straffekravet. Det ble samtidig presisert at dette eventuelt fordrer strenge krav til begrunnelsen for ikke å krenke uskyldspresumsjonen.

Borgarting erkjente videre at retten «kan» nekte det sivile kravet forfulgt dersom det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former. Men dette kravet er strengt, og ment som en «snever unntaksregel», ifølge domstolen. 

Det ble også presisert at terskelen for å nekte kravet forfulgt er høyere etter hovedforhandling enn under saksforberedelsen, og at nektelse av å forfølge kravet kun gjelder for den aktuelle rettsinstansen, slik at kravet kan fremmes på nytt for ankeinstansen. 

På denne bakgrunn fant lagmannsretten det «klart» at de tingrettens dom ikke skulle oppheves. Det var ingen saksbehandlingsfeil at underinstansen ikke benyttet sin snevre adgang til å nekte kvinnen å forfølge de sivile kravene i straffesaken. Dette selv om frifinnelsen for straffekravet var begrunnet med foreldelse.

Heller ikke når anførslene ble sett i lys av uskyldspresumsjonen, var det grunnlag for å oppheve tingrettens pådømmelse av kravene.

Skjerpet beviskrav

Ved vurderingen av de sivile kravene – erstatningskravene - ga lagmannsretten innledningsvis uttrykk for at den hadde anvendt et skjerpet beviskrav ved sin rettsanvendelse.

Ved den konkrete vurderingen av erstatningskravene, viste retten til at det var «klar sannsynlighetsovervekt» for at mannen gjentatte ganger i årene 2000 til 2015 forsettlig hadde utført handlinger og fremsatte ytringer med stort skadepotensial mot kvinnen, og det ble lagt til grunn at dette var årsaken til at hun hadde mistet arbeidsevnen og fått sin livsutfoldelse redusert markant. 

Fikk du med deg denne:

18-åring ble frikjent for voldtekt, men dømt til å betale en kvart million i oppreisning

- Lagmannsretten legger altså til grunn at min klient i perioden fra 2000 til 2015 jevnlig har utøvet vold med mer. Det er akkurat dette han har blitt strafferettslig frifunnet for. Lagmannsretten går utover rammen for frifinnelsen i tingretten, sier Wangberg.

- Vi mener at både tingretten og lagmannsretten er innenfor de grenser som er blitt trukket opp fra Høyesterett og EMD, sier bistandsadvokat Dahlberg.

Opprettholdt domfellelsen

Borgarting understreket at «den konklusjonen lagmannsretten er kommet til, ikke trekker i tvil riktigheten av at [mannen] er strafferettslig frifunnet for anklagene mot ham.». 

Da det ikke forelå grunnlag for opphevelse, ansvarsgrunnlag ble funnet påvist, det forelå en erstatningsrelevant skade og adekvat årsakssammenheng, fant lagmannsretten ingen grunn til å endre på tingrettens dom, foruten utmålingen av oppreisningserstatning, som ble redusert med 50.000 kroner. 

Anførselen om at erstatningen skulle settes ned eller lempes ble også avvist. Følgelig ble mannen dømt til å betale nærmere ti millioner kroner i erstatning til kvinnen. 

- Min klient vil aldri kunne bære kravet. Han vil ha en gjeldsbyrde hengende over seg resten av livet, sier Wangberg..

- Grov krenkelse av uskyldspresumsjonen

Wangberg mener dommen er et tydelig eksempel på hvor uheldig dagens ordning er. 

Som Advokatbladet tidligere har omtalt, er ordningen der tiltalte frifinnes for straff, men dømmes til å betale erstatning, lenge vært gjenstand for debatt i norsk rettspleie. Det er blant annet blitt tatt til orde for at ordningen med borgerlige rettskrav utfordrer uskyldspresumpsjonen, nedfelt i § 96 og EMK artikkel 6. 

- Dette er en straffedom, selv om dommerne har kalt den noe annet. Det er snakk om en grov krenkelse av uskyldpresumpsjonen, og en fin illustrasjon på hvorfor straffelovutvalgets forslag om et ensrettingsprinsipp burde ha blitt gjennomført for lenge siden.

- Saken skal ankes, under enhver omstendighet for brudd på uskyldpresumpsjonen, sier Wangberg. 

- At motparten anker må vi bare ta til etteretning, sier advokat Dahlberg.