Erstatningsrett: Høyesterett utvider ansvaret for «sjokkskader»

Høyesterett avsa 30. oktober 2018 enstemmig dom – HR-2018-2080-A – hvor retten kom til at man i dag må se noe annerledes på psykiske skader enn det som følger av de såkalte «sjokkskadedommer» - Rt. 1960 side 357 (Bersagel), Rt. 1966 side 163 (Sola) og Rt. 1985 side 1011 (Hauketo).

Saken nå gjaldt retten til erstatning for økonomisk tap på grunn av psykisk skade som en mor ble påført da hennes sønn døde under behandlingssvikt under sykehusopphold. Moren fant sin sønn død på sykehuset. Partene var enige om at ansvarsgrunnlag forelå, og at det forelå faktisk årsakssammenheng.

Endrer rettspraksis

Spørsmålet var de rettslige grensene for ansvaret, adekvansvurderingen. Høyesterett kom i likhet med tingretten til at moren hadde krav på erstatning fra staten v/Pasientskadenemnda.

Høyesterett har en grundig gjennomgang av rettspraksis når det gjelder de såkalte «sjokkskadesakene» og utviklingen generelt når det gjelder synet på psykiske skader.

Det lå nå til rette for en viss justering av praksis, typisk i saker hvor man mister et barn som følge av en erstatningsbetingende handling eller begivenhet, eller at barnet blir alvorlig skadet.

Det bør ikke lenger stilles krav om at skadesituasjonen var helt ekstraordinær eller særlig gruoppvekkende, men at grensene bør være en del romsligere.

- Ikke urimelig at en forelder får psykiske skader av å miste et barn

I avsnitt 49 skriver Høyesterett at:

«Den helt spesielt nære personlige og følelsesmessige bindingen som en forelder har til sitt barn, fører til at det alltid vil være en tung psykisk belastning når et barn dør eller blir hardt skadet. Ut fra dette er det generelt ikke upåregnelig med en reaksjon som også innebærer en psykisk skade hos forelderen. Dette gjelder selv om ingen bestemte personer kan lastes for dødsfallet, og selv om ikke forelderen selv er til stede når barnet dør eller blir skadet."

"For at ansvar for slik psykisk skade hos forelderen skal kunne være aktuelt, må det likevel være forhold knyttet til skadesituasjonen eller omstendighetene rundt den som i seg selv representerer en særlig belastning for forelderen, utover selve tapet av, eller skaden på, barnet."

"Nærheten mellom den psykiske skaden hos forelderen og den skadegjørende handlingen eller begivenheten vil være et moment i denne vurderingen. Og man må, her som ellers i erstatningsretten, innen rimelighetens grenser knytte vurderingen til den konkrete forelderens forutsetninger, enten vedkommende er alminnelig robust eller mer enn vanlig sårbar.»

Psykiske og fysiske skader har samme vern

En annen sak er at adekvansbetraktninger kommer også inn ved avgjørelsen av hvilke tapsposter som kan kreves erstattet, og når det gjelder omfanget.

Dommen er viktig og må anses som et skritt i riktig retning. Psykiske skader har i dag det samme erstatningsrettslige vern som fysiske skader. Den ansvarlige må også ta skadelidte som han eller hun er, jf. sårbarhetsprinsippet.

Dommere: Bårdsen, Kallerud, Bergh, Arntzen og Indreberg.