– Domstolene har for stor respekt for det frie forsvarervalget

Sulland erkjenner at han selv kan ha delvis skyld for at domstolene ikke har vektlagt risikoen for interessekonflikt mellom partene mer ved oppnevnelse av forsvarer.

– Da Orderud-saken skulle opp for retten i 2001, ble det protestert mot oppnevnelsen av forsvarerne til Lars Grønnerød og Kristin Kirkemo fordi disse arbeidet i kontorfellesskap. Høyesterett (Rt-2001-465) gikk langt i å si at man kunne akseptere en viss risiko for interessemotstrid. Min oppfattelse var at dette ble godtatt for å hindre at saken skulle bli utsatt, og det viste seg jo raskt at det var reell motstrid mellom de to.

Det var Sulland selv som brakte saken inn for det som den gang het Høyesteretts kjæremålsutvalg.

– Jeg burde kanskje forutsett at utvalget i en slik situasjon ikke ville være villig til å sette til side det frie forsvarervalget. Det ble lagt til grunn at det bare var «en viss risiko» for motstrid, og det gjorde ikke oppnevning «utilrådelig» når det også kunne medført fare for utsettelse.

Uavhengige råd

Kjennelsen fra Høyesterett har antagelig medvirket til en sterk tilbakeholdenhet hos domstolene til ikke å respektere det frie forsvarervalg, ifølge den tidligere lederen av Forsvarergruppen.

– Det frie forsvarervalget skal stå sterkt, men samtidig må man beskytte klienter mot advokater som ikke er uavhengige. Retningslinjer for forsvarere, punkt 3.3, slår fast at det avgjørende er om det «kan oppstå interessemotstrid» og at «samtykke fra klient skal ikke tillegges vekt». Likevel har rettspraksis lagt seg på en linje med for stor respekt for fritt forsvarervalg, med den konsekvens at det oppnevnes advokater til tross for fare for motstrid, sier Sulland.

Allerede ved første konferanse og første avhør er det helt avgjørende at forsvarer kun har sin egen klients interesser for øyet og kan gi råd helt uavhengig av andres interesser i samme sak, minner han om.

– Det er nok et problem at viljen og ønsket om oppdrag kan ha overskygget disse prinsippene fra advokatenes side i noen tilfeller. Hos oss sier vi stadig nei til oppdrag fordi det kan oppstå motstrid, eksempelvis i saker om slagsmål eller ran med flere involverte, eller i saker om familievold hvor foreldrene ønsker hver sin forsvarer fra samme firma. Samtidig opplever vi ofte at klienter begjærer skifte av forsvarer til advokater ved kontorer som allerede er involvert i samme sak.

Nektet oppnevnelse

I september i fjor avsa Borgarting lagmannsrett en kjennelse som nektet oppnevnelse av flere forsvarere fra samme firma i en voldssak med fire tiltalte. Borgarting skriver blant annet at forsvarernes retningslinjer må tillegges vesentlig vekt.

Dermed la lagmannsretten seg på samme linje som tingretten, som mente det var «utilrådelig» at flertallet av de tiltalte skulle ha forsvarere fra samme advokatfirma.

«Lagmannsretten viser til at saken gjelder voldsutøvelse mot en person som de tiltalte ifølge tiltalen skal ha utført i fellesskap. Det kan lett tenkes at de tre nevnte tiltalte vil komme i en situasjon hvor de skylder på hverandre eller forsøker å minimalisere sin egen rolle, ut fra hva som kommer fram under hovedforhandlingen. Det vises videre til at de tiltalte har forklart seg på en måte om enkelte forhold som gjør at ikke alle forklaringene kan være riktige», heter det blant annet i kjennelsen.

– Dette er en markering av en litt annen retning enn hva Borgarting har hatt før, og en viktig presisering av at det er risiko for motstrid som er avgjørende – interessekonflikten trenger altså ikke ha oppstått, understreker Sulland.

– Lave satser skaper etiske utfordringer

Ifølge han har enkelte av hans bransjekolleger fått en lavere terskel for å teste etiske grenser de siste årene.

– Særlig når det gjelder problemstillinger knyttet til hvordan man skaffer seg klienter, om man er villig til å gjøre mer enn hva som er alminnelig akseptert for å skaffe seg dem, samt hvilke klienter man er villig til å representere. Igjen dukker motstridsproblemet opp, og flere har kanskje lettere for å akseptere oppdrag til tross for risiko for interessekonflikt.

Samtidig mener Sulland også at noen av strafferettsklientene har blitt mer profesjonelle i måten de tester og stiller krav til forsvarerne sine både før og under utførelsen av oppdraget, noe som igjen legger ytterligere press på forsvarergjerningen.

– Det er viktig å ha normer som særlig fanger opp problemstillinger i strafferetten, som kan være annerledes enn i sivile saker. Derfor var det også ønskelig at forsvarere skulle ha egne retningslinjer som supplerer regler for god advokatskikk. Jeg synes det er enda viktigere nå enn før, fordi det er en viss utvikling i markedet hvor konkurransen blir stadig sterkere, og det ofte kan være noe å vinne ved å balansere på grensen av de etiske reglene, sier han.

– Dette lager veldig små marginer for oss som skal leve med disse begrensningene i hvordan næringsvirksomheten skal drives. Vi er offentlig styrt på en helt annen måte enn den øvrige delen av bransjen. Det er lett å tenke seg at det blir fristende å se etter løsninger for å overleve som kan havne på kollisjonskurs med de etiske prinsippene.