I fjor ble det framsatt 31 krav om erstatning som ble begrunnet med at parter mente at domstolene hadde foretatt feil ved behandlingen av deres sak. I 12 av disse sakene ble det tilkjent erstatning.
Til sammenlikning var det i 2011 bare 23 slike saker, noe som tyder på at stadig flere advokater blir oppmerksomme på muligheten for erstatning fra staten. Den mest brukte hjemmelen er tvisteloven § 20-12 som fastsetter ansvar for sakskostnader på grunn av saksbehandlingsfeil. Ansvaret gjelder kun merkostnader som påløper på grunn av feil gjort i domstolen. Dersom feilen innebærer at saken må behandles på nytt, vil man få dekket de ekstra prosesskostnadene som knytter seg til rettens nye behandling av saken. Utgiftene til den opprinnelige behandlingen erstattes ikke.
De vanligste feil som innebærer erstatningsansvar er mangelfull kontradiksjon og at retten ikke har vært lovlig sammensatt, for eksempel på grunn av inhabilitet eller feil ved konstitusjonen av dommere. Andre eksempler er lang saksbehandlingstid og at retten ikke har overholdt fastsatte eller lovbestemte frister. . Mener du at domstolen har gjort slike grove feil, kan du fremsette en begjæring om erstatning for domstolen som vil avgjøre saken etter skriftlig behandling. Tvisteloven § 20-12 fjerde ledd regulerer hvilken domstol som behandler erstatningskrav. DA er motpart i disse sakene. Krav kan også sendes direkte til DA som da vil avgjøre saken ved vedtak. Begjæring om erstatning etter tvisteloven § 20-12 må settes fram innen tre måneder etter at saken er rettskraftig avgjort. Dersom DA mener at det er grunnlag for ansvar, vil mulighetene for en minnelig løsning bli undersøkt. I løpet av de tre siste årene har vi ett eksempel på at staten har utbetalt erstatning for feil rettsanvendelse, men her er terskelen svært høy. Det kreves at rettsanvendelsen har vært klart uforsvarlig.I den aktuelle saken erkjente staten ansvar etter at en tingrett hadde lagt til grunn feil beviskrav ved behandlingen av et borgerlig rettskrav i en straffesak. Denne delen av tingrettens dom ble senere opphevet av lagmannsretten. Erstatningskravet ble behandlet og innvilget administrativt av DA.
Domstolloven § 200 gir mulighet for erstatning også for andre typer tap enn sakskostnader. Bestemmelsen hjemler dessuten personlig ansvar for dommere, men et slikt personlig ansvar er etter det DA kjenner til aldri ilagt.
– Tvisteloven § 20-12 oppstiller en lavere ansvarsterskel enn domstolloven § 200. Feil ved rettens sammensetning samt avgjørelse mot en part som ikke har møtt og ikke har vært lovlig innkalt eller har hatt gyldig forfall, vil automatisk danne grunnlag for ansvar. Ved andre feil må retten være "vesentlig å bebreide" for at erstatningsansvar er aktuelt. Det nærmere innholdet i vilkåret vil avhenge av hvilken type feil det er tale om. Ved brudd på grunnleggende saksbehandlingsregler, som for eksempel kontradiksjon, kommer staten lettere i ansvar enn ved brudd på mindre sentrale saksbehandlingsregler. Ved vurderingen av om det foreligger ansvarsgrunnlag ses det også hen til hvem som er nærmest til å bære risikoen for den aktuelle feilen, opplyser Gro Helland i DA. Ansvar for reassumering på grunn av forhold i domstolen, som for eksempel at dommeren er blitt syk og ikke kan skrive dom, reguleres ikke av noen lovbestemmelse. I saker som dette praktiserer DA et objektivt ansvar, sier Helland. I løpet av de siste tre årene er det gitt erstatning i åtte slike reassumeringssaker.
– Ved vurderingen av om det foreligger ansvarsgrunnlag ses det også hen til hvem som er nærmest til å bære risikoen for den aktuelle feilen, opplyser Gro Helland i Domstoladministrasjonen.
