Lise Klaveness: Best under press

Dette portrettet stod først på trykk i 2014.

Selv om Lise Klaveness (33) har lagt fotballskoene på hylla, har hun fortsatt mange baller i lufta. Nå sjonglerer hun livet som småbarnsmor, advokat og fotballekspert på NRK.

Hun var mer enn grundig forberedt. Hadde gått gjennom samtlige dokumenter og notater, utallige ganger. Sjekket at alt lå der det skulle i dokumentmappen. Til tross for at hun kjente nervene tykt utenpå den tynne rettskappen, følte Lise Klaveness seg klar for sin første, store prøve i retten. Det var ikke den ting hun ikke hadde tenkt på. Eller, vent! Hvor i all verden var skoene?

I dag ler Lise godt av at hun startet sin karriere i retten med å prosedere i store, våte, snowjogs. Skoene lagde voksende dammer på gulvet, hver gang hun beveget seg. De nette, sorte pumpsene sto igjen på kontoret.

– Jeg så ut som en fjortis og måtte bare si til dommeren at dette var skotøyet jeg hadde i dag. Det var så kleint at det hjalp meg litt, om du skjønner. Etter den starten følte jeg at jeg bare måtte tråkke til, sier Lise og rister lattermildt på hodet.

Hun vant saken. Opplevelsen ble god.

– Og da skjønte jeg at jeg liker veldig godt å gå i retten.

Lises fascinasjon for loven kom faktisk før interessen for fotball. For mens de andre førsteklassingene på Meland, utenfor Bergen, drømte om å bli brannmenn, politi, flyvertinner og frisører, skrev Lise i minneboken at hun skulle bli høyesterettsjustitiarius.

– Jeg tror ikke jeg visste hva det var, annet enn at det var en dommer med viktig oppgaver. Det var nok en voksen som hadde sagt ordet, og så likte jeg det. Jeg ble kalt den lille advokaten, for jeg var verbal og veldig opptatt av å få svar og diskutere alt mulig. Jeg tror det gjorde at det var naturlig for meg å velge juss, det ble nesten en del av identiteten min.

Ny sjef

– Du er ikke så enkel i dag du, er du vel?

Lise legger hodet på skakke og gjør et halvhjertet forsøk på å se liksom-strengt på sønnen, Viljar. Det ender fort i et mildt smil og små kyss på en myk, liten nese.

På forhånd har hun advart oss: Skal vi intervjue henne denne fredags formiddagen, så må hun ha med seg sønnen på ni måneder og det kan bli en utfordring å få ham til å sitte i ro.

– Lenge kunne han sitte og småspise på en bolle i det uendelig. Sånn er det ikke nå, han er ekstremt aktiv og vil ha oppmerksomhet hele tiden. Vi får bare se hvordan det går, sier Lise.

At hun kan kunsten å multitaske, er det liten tvil om. Om tre dager skal hun tilbake til voksenlivet og jobben som advokat hos Hjort. Før den tid skal hun og samboeren overta og flytte inn i ny leilighet på Grünerløkka. Og selv om Lise la fotballskoene på hylla i 2011, har hun ikke tatt helt farvel med lærkula, heller. I sommer var hun nærmest daglig på TV, som NRKs fotballekspert under VM i Brasil, en rolle hun skal fortsette i. Når hun nå går tilbake til jobben som advokat i Hjort, er det med en økt dose rettserfaring. De siste årene har hun lært mer enn å ta med seg riktige sko i retten. Før hun ble gravid, jobbet hun to år som dommerfullmektig i Oslo tingrett. En jobb hun anbefaler alle unge jurister å gi seg i kast med.

– Det er spennende å ha anledning til å avgjøre saker. Du lærer mye når du lytter til to parter, som legger seg i selen for at du skal forstå mest mulig. Det var lærerikt å se hvordan andre advokater jobbet. I starten, som fullmektig, så overjobber man jo. Man er livredd for retten og for å gjøre feil. Jeg hadde ofte seksti-sytti timers uker. Nå har jeg mer ro rundt det, og føler meg tryggere i rollen.

Så opp til Staff

Frem til hun la opp, hadde fotballen førsteprioritet i Lises liv. Da hun var tretten år og litt tilfeldig spilte sin første fotballkamp på jentelaget som pappa Varg trente, bestemte hun seg for å bli best. På banen måtte hun fighte hardere for å lykkes, enn på skolebenken. Å løse kompliserte ligninger falt seg lettere enn overstegsfinter og presise langskudd i krysset. Men Lise hadde bestemt seg for å bli god, og det meste av ungdomstiden gikk hun rundt med en ball i beina.

Fotballen tok mye tid og mang en eksamen ble løst ved hjelp av skippertak og våkenetter over bøkene. Da hun gav seg for tre år siden, hadde Lise fått med seg åtti landskamper, EM-sølv, flere seriemesterskap og cuptriumfer. At fotballen ikke gav henne millionlønn på konto, er hun nesten takknemlig for.

– Jeg håper jo at jeg uansett ville vært opptatt av å gjøre karriere ved siden av, men personlig tapte jeg ingenting på at det ikke er topplønninger i kvinnefotballen. Jeg tjente akkurat nok til at jeg ikke behøvde å ta opp studielån. Jeg syntes det var stort å tjene 200 000 i året på hobbyen min.

At hun skulle ende opp som forretningsadvokat, var ganske tilfeldig.

Lenge så hun for seg en karriere innen strafferett og den første jobben hun søkte på, var hos Tor Erling Staff.

– Som ung hadde jeg veldig sansen for den måten Staff fremsto på. Jeg likte at han var uredd og ikke drev og fridde til publikum, men fremsto som en forsvarer, i ordets rette forstand. Han har jo senere gitt uttrykk for noen standpunkter som jeg ikke deler, men som aktør i retten og som engasjert forsvarer for mennesker som fordømmes av samfunnet, har han vært et forbilde.

Strafferett viste seg likevel vanskelig å kombinere med fotballen. Ringer de fra fengsel, så ringer de fra fengsel, selv om advokaten spiller bortekamp.

– Hjort kunne tilby oppgaver fra et bredt spekter og var dessuten positive til å la meg kombinere fotball og juss, så det ble et godt alternativ for meg. Men jeg har ikke helt lagt fra meg tanken på å drive med strafferett, i en eller annen form, i fremtiden.

Rom for å være seg selv

På fotballbanen var hun en fargeklatt. Ikke helt A4. Ikke redd for å gå egne veier. Da hun startet som advokatfullmektig, fryktet Lise at hun måtte gå på kompromiss med seg selv for å passe inn.

– Jeg hadde mange av de samme fordommene mot forretningsadvokater som andre. Perleøredobber og den slags, ler hun.

– Det var en stor lettelse å oppdage, både hos Hjort og i tingretten, at det er fullt mulig å være den jeg er. Jeg tenkte lenge at jeg ikke var tilstrekkelig elegant eller nok dannet. Men jeg har kommet frem til at det er masse rom for å være seg selv i denne jobben, hvis man bare har mot til å være tydelig på den man er.

For Lise betyr det blant annet å droppe drakten til fordel for jeans, på kontoret, de dagene hun ikke møter klienter. Hun er dessuten påpasselig med å ikke snakke «advokatspråk» i det private livet.

– Som dommer var jeg i starten veldig opptatt av å skape en slags uformell stemning. Jeg syntes for eksempel det var unødvendig at folk skulle gå i vitneboksen hvis de hadde skadet foten eller var veldig nervøse. Da kunne jeg be dem bli sittende på plassen sin. Men jeg merket fort at mine forsøk på å skape en uformell og åpnere stemning, bare ble uforutsigbart og uvant for partene. Det tok ikke lang tid for jeg forsto at prosessen er velprøvd og funger bra, ler Lise.

Trigges av tvil

En del av jobben som forretningsadvokat, synes hun fortsatt er vanskelig.

– Det er jo dyrt å gå til advokat. Det kan være vanskelig å holde på følelsen av at man hjelper folk, når det koster folk så mye å få juridisk bistand. Da jeg jobbet i tingretten var det veldig deilig ikke å måtte fakturere. I prinsippet burde advokater vært noe alle har råd til, slik at det ikke er ressurser som avgjør hvilke saker som kommer opp for retten, men hvor god sak du har.

Hun sliter generelt med å bli motivert av bunnlinjer.

– Jeg er nok en junkie på å finne lidenskap i alle aspekter av livet. Derfor søker jeg alltid oppgaver som føles viktig, i en eller annen skala. Jeg har lett for å føle at det blir tomt, hvis jeg ikke har følelsen av at saken har en større betydning enn daglig drift. Generelt synes jeg det engasjerer mest å gå i retten med saker der det faktisk er tvil. Der det ikke bare er et spill og en strategi, men der man vil ha domstolens svar på noe partene selv ikke finner en felles løsning på.

Fremover skal hun jobbe mest innenfor arbeids- og kontraktsrett. Ambisjonen er å bli like god som de beste kollegene. En etterspurt kompetanse på sitt felt.

Hun har reflektert og brukt tid på å tenke hvordan hun kan ta meg seg lærdommer fra idrettskarrieren inn i jobben som advokat.

– Jeg har brukt så mye tid på fotballen, så jeg har jo lyst til at det skal være nyttig, også etter at ballen er lagt død, sier hun og samler det røde håret rundt en skulder.

På fotballbanen lærte hun å identifisere sine svakeste punkter og å utfordre frykten. Å være offensiv, selv når hun var defensiv.

– Gikk det dårlig i en kamp, så ville jeg alltid at vi skulle presse høyt. Var det saker jeg ikke følte jeg kunne nok om som dommerfullmektig, så ba jeg om å få dem. Jeg øver meg på å tørre å snakke foran folk, selv når selvtilliten er lav og jeg føler meg utenfor komfortsonen. Det synes jeg er en god ting, for det er veldig vanskelig å lære seg noe uten press. Ved å utfordre seg selv på den måten, så tror jeg man løfter bunnnivået sitt.

Villig kriger

Navnet hans betyr villlig kriger. Det var ikke tilfeldig at Lise og Ingrids sønn fikk navnet Viljar.

– Han har jo to mødre han her, så da måtte han ha et sterkt navn. Vi tenkte litt på Mikkel, men nei. Det ble ikke riktig.

Lise visste tidlig at hun ville bli mor. Så lenge hun kan huske, helt fra treårsalderen, så hun for seg familieliv.

– Da jeg fikk jentekjæreste, så visste jeg jo at det ville bli en litt annen vei for meg enn for andre, men jeg har aldri tenkt at jeg ikke skulle bli mor. Innimellom kan jeg likevel bekymre meg for at Viljar skal få det vanskeligere i verden, fordi han har to mødre.

Lise nøler lenge når hun skal beskrive seg selv som mor.

– Du merker veldig fort at du er villig til å gjøre hva som helst. Jeg er ikke spesielt konsekvent. Jeg har mange prinsipper, men er jeg svak på gjennomføring. Gråter han når vi har lagt ham, så tar jeg ham opp etter to sekunder. Jeg bysser ham i søvn hver kveld, ennå alle helsearbeidere sier det er viktig at han finner søvnen selv. Det er jo tullete, men jeg klarer ikke la være. Der er Ingrid flinkere, sier hun og ler.

Den lange, tøffe fødselen har heller ikke skremt henne fra å ønske seg flere barn. Hvordan morsrollen skal kombineres med karrieren, er hun derimot fortsatt litt usikker på.

– Jeg har jo ikke fått prøvd det ennå, så jeg vet ikke helt hva jeg går til.

Ser hva andre får til

Tidligere, da fotballen tok mye tid, kunne jeg lene meg på en stor arbeidskapasitet om nettene. Det går ikke nå, smiler hun.

Hun forteller at Hjort er et bra sted å jobbe når man har barn.

– Jeg ser at andre klarer det, så da skal jeg klare det. Det er et motto jeg har i livet, og det har ført meg fremover.

At kvinner i dag er i flertall på jusstudiet, håper hun kan bidra til å gjøre kombinasjonen lettere i fremtiden.

– Hvis mange nok jenter etterhvert velger å spesialisere seg innenfor de tradisjonelt mannsdominerte fagområdene, som kontraktsrett, så kan man kanskje bli mindre opptatt av at dette yrket skal innebære arbeid langt inn i nattetimene, i alle faser av advokatlivet. Det tror jeg bransjen har alt å vinne på å ta høyde for, når bunnlinjene fastsettes.