Prinsippenes forsvarer

Nederst i korridoren i Advokatfirmaet Furuholmen, i et romslig, vennlig avrundet hjørnekontor med utsikt mot Stortorget og Oslo Domkirke, snakker Marius Dietrichson om sin nye rolle som Forsvarergruppens leder. Det var lederen for valgkomiteen, Berit Reiss Andersen, som ringte og spurte. Ville han innstilles som komiteens førstevalg som ny leder av Forsvarergruppen i Advokatforeningen?

– Det kom som en overraskelse. Jeg ser ikke på meg selv som noe lederemne, jeg altså, og etter mange år i Forsvarergruppens styre, så jeg egentlig for meg at jeg nærmet meg slutten der. Men jeg er takknemlig for å bli spurt. Det gir jo uttrykk for at noen mener at jeg er i stand til å gjøre dette.

Han lover å sørge for at Rettshjelpsaksjonens hovedmål og det bebudede utkastet til ny straffeprosesslov fortsatt skal stå høyt på agendaen i Forsvarergruppen.

– Fra arbeidet med ny straffeprosesslov er det kommet mange gode signaler om klare, gode, prinsipielle standpunkter. Men det er også noen som jeg stiller meg tvilende til, sier han.

Ytterligere utsagn får vente til utkastet foreligger. Advokatutvalgets arbeid med den nye advokatloven er noe annet han vil beskjeftige seg med.

Marius Dietrichson har vært hyppig eksponert i media i forbindelse med NOKAS-saken, som rådgiver for Tjostolv Moland i Kongo, og forsvarer for Madeleine Rodriguez i Bolivia. Men personlig og privat er han et helt ubeskrevet blad i offentligheten, heri sosiale medier. Der eksisterer han ikke.

– Jeg syns det er bortkastet tid. Når man jobber mye, må man prioritere. Og jeg har jo en familie som krever jævla mye. Familien er kona Christin, døtre på ti og tolv, og sønnen på tre, «en attpåklatt som plutselig kom».

– Jobb og familie, det er det jeg prioriterer. Sosiale medier har jeg ikke tid til. Han er usikker på hva han kan tilføre av interessant informasjon i et portrettintervju også, «jeg syns ikke at jeg har så mye selvinnsikt og selvrefleksjon» - men han har åpenbart gjort seg noen tanker om seg selv i forhold til sin forgjenger Frode Sulland.

– Frode har en veldig god tilnærming til en rekke spørsmål og er en stor intellektuell kapasitet. Han har gjort en utmerket jobb som leder av Forsvarergruppen, dette føles litt som å hoppe etter Wirkola. Og på toppen av det hele så er Frode også en veldig likandes kar.

Dietrichson ser ut som han grubler over hva som er hemmeligheten bak Sullands likandes fremtoning.

– Sånn tror jeg ikke at jeg er, dessverre, at jeg har den behagelige effekten på folk. Det kan jeg jo si hvis jeg først skal være litt selvreflekterende, sier han, og smiler dette litt stive, tilbakeholdne smilet han har lagt seg til de to siste årene.

Grunnen til det skal vi komme tilbake til. Men først skal vi få demonstrert at Dietrichsons selvinnsikt slett ikke er like mangelfull som han skal ha det til. Han vet i hvert fall hva som ikke var grunnen til at han begynte på jussen.

– Ingen luftige tanker om å gjøre en forskjell, erklærer han, og høres nesten litt stolt ut.

Nei, unge Marius Oscar Dietrichson fra Bekkestua i Bærum, sønn av bioingeniør Aase Dietrichson og overlege ved nevrologisk avdeling på Ullevål Sykehus, Per Dietrichson , hadde ingen klare tanker om hva han ville bli etter videregående. Den umotiverte planen var å gå Handelshøyskolen i Bergen. Men så skulle kompisen Stig begynne på jussen, og da gjorde Marius det også. Likeså godt. Stig sluttet etter én dag, og ble senere prest. Marius fortsatte, og ble jurist.

– Jeg er helt fornøyd med det valget, men jeg kunne ha trivdes med andre retninger også jeg, sosialantroplogi, økonomi. Jeg tror at det man fordyper seg i, det blir interessant.

– Hvordan var du som student?

Han blir taus. Lenge.

– Jeg var ikke opptatt av skole på ungdomsskolen. Det fikk følger, for den gang hadde man jo ikke  krav på videregående studieplass. Så jeg kom ikke inn, jeg. Jeg var den eneste i vennegjengen min som ikke kom inn på gymnaset. Jeg da måtte jeg begynne i 10. klasse, det som var 9. klasse om igjen, og som på Bekkestua var en sånn oppsamlingsklasse for all udugelig ungdom i hele Bærum. Det var sett på som skikkelig nederst av alt du kunne finne på, og der satt jeg.  Da husker jeg at faren min var veldig bekymret.

Overlege Dietrichson tok sin yngste sønn til side og spurte om han ikke ville begynne i læra og få seg et praktisk yrke.

– Jeg kunne jo ikke bare gå der og slenge. Men så kom jeg inn på gymnaset likevel, etter noen uker fikk jeg en plass som noen hadde sagt fra seg.

Møtet med 10.klassen hadde åpenbart en motiverende effekt, og Marius Dietrichson gikk ut av videregående med snittkarakterer som førte ham rett inn på jussen.

– Så ikke døm ungdommen ut i fra hvordan de er i dag, sier han, og ser ut som han er fornøyd med graden av selvrefleksjon i dette resonnementet.

Som nyutdannet gikk han rett ut i fire år som politiadvokat, etterfulgt av en kort tid som dommerfullmektig Moss tingrett, og et par år som dommerfullmektig i Oslo Tingrett. Siden 2001 har han arbeidet som forsvarsadvokat  i Advokatfirmaet Furuholmen. Nå ser han frem til å lede Forsvarergruppens arbeid med å styrke forsvarerrollen og siktedes rettsstilling.

– Jeg ønsker å bidra til å løfte debattene opp på et prinsipielt nivå, sier Dietrichson.

– De overordnede prinsipper som ligger bak vår prosessordning, og å ta del i samfunnsdebatten for å videreutvikle disse, ligger mitt hjerte nær, jeg må jo si det.

«Det prinsipielle», «prinsipper» og «prinsipielt» er tre ord man vil høre mange ganger i en lengre samtale med Forsvarergruppens nye leder. Han fremstår ikke umiddelbart som en varm ildsjel, der han prinsipielt og rasjonelt argumenterer for sine standpunkter. Han omtaler konsekvent ikke enkeltsaker, og inntar sjelden et verdiladet eller emosjonelt betont perspektiv. Men mot slutten av resonnementene kommer han alltid tilbake til siktedes rettigheter. Det er siktedes krav på en rettferdig rettsforfølgelse det handler om, det er derfor han kjemper for prinsippene.

Flere av de viktigste prinsippene i norsk straffeprosess står nå for fall, mener Dietrichson. Han er blant dem som mener at uskyldspresumpsjonen er under sterkt press fra flere hold, og er kritisk til at domstolenes forfølgelse av siktede i økende grad preges av fornærmedes ståsted, som gjennom styrkingen av bistandsadvokatordningen.

– Det er flere sider ved samfunnsdebatten som bekymrer Forsvarergruppen om dagen, begynner han.

– Som når det argumenteres i retning av at «nå skal vi foreta strukturelle grep i domstolen for å få flere domfellelser». Dette er en debattform uten prinsipiell begrunnelse. Flere domfellelser, det må til gjennom bedre etterforskning, å bedre opplyse saken for retten og gjennom å straffeforfølge de som er skyldige – ikke ved strukturelle endringer i domstolen. Det er for meg en uhyrlig tanke og en debattform som ikke må få passere. Men det får den, og endringen av juryordningen er gjort på grunnlag av den.

Dommere skal ha respekt, men det burde kanskje ha vært utviklet et system hvor det var større muligheter for å komme med tilbakemeldinger når ting ikke fungerer, mener han.

– Jevnt over har vi en veldig dyktig dommerstand med høy integritet. Men det som er leit, er når siktede, alene basert på dommerens tilbakemeldinger under bevisførselen, får en følelse av at det ikke nytter, at han er allerede dømt. I dag har vi ingen systemer som muliggjør en kritisk tilbakemelding mot dommeres atferd i retten. Jeg tror det gjør noe med deg, gjennom et langt yrkesliv, at alle aktører reiser seg for deg når du kommer inn i rommet, og ler med deg, uansett kvaliteten på tørrvittighetene du serverer.

Dietrichson tar villig og jovialt instrukser fra fotografen mens han snakker. Vi aner ikke hvor vanlig det er, og men vi syns faktisk at han  er ganske likandes nå.

Jeg smiler så forsiktig jeg kan, presiserer han. For to år siden skulle han skynde seg hjem fra jobb. Han løp. Og snublet og traff en fortauskant med kjeven. Siden har han vært under stadige operasjoner, og er fortsatt i prosessen med å få operert inn en ny tann.

– Jeg er helt blå på tannkjøttet under her, det ser bare veldig guffent ut. Så de siste to årene har jeg smilt så lite jeg kan. Jeg holder overleppen godt ned på tennene og smiler beskjemmet, og det gjør jeg nå også, sier han.

- Hadde det enda vært noe moro bak det, vel-vel, så kunne jeg ha levd med det. Men å snuble på vei hjem fra jobb, det syns jeg er helt grenseløst irriterende. Jeg har vært så mye i tannlegestolen at jeg er helt dentaltraumatisert. Ja, jeg tror nesten jeg trenger en bistandsadvokat.