Lørdag, natt til søndag, i 2023 ble en mann slått ned og sparket i hodet i Haugesund. Bakteppet var en bytur mellom storebror (født 1985) og lillebror (født 1997), fornærmede og hans venn. En konfrontasjon oppsto da storebror ropte en provokasjon («hey motherfucker» eller lignende) og
viste langfingeren mot fornærmede, som så gikk bort for å konfrontere storebror.
Deretter oppsto det knuffing, og fornærmede falt i bakken før han ble sparket i hodet. Mannen ble liggende bevisstløs og senere fraktet til sykehus.
Politiet ankom noe tid senere. I samtalen med patruljen på stedet påsto så vel lillebror som storebror at de – hver
for seg – begge hadde utøvet selvstendig vold mot fornærmede. Storebroren var, ifølge dommen, mest insisterende på at det var ham selv som var gjerningsmannen.
På bakgrunn av dette, enkelte andre opplysninger og uttalelser fra utenforstående vitner til hendelsen, antok patruljen at det var storebroren som hadde slått
ned fornærmede. Dermed ble den eldste pågrepet, innsatt i arrest og løslatt senere samme dag, søndag ettermiddag.
Før løslatelsen fastholdt storebroren i politiavhør at det var han – og ikke
broren –som var gjerningsmannen, slik han hadde forklart beruset på stedet natten i forveien.
Forvirring rundt skyldspørsmålet
Noen måneder senere, i desember 2023, opprettholdt lillebror i et nytt politiavhør sin forklaring om at det var han som hadde utført sparket. Han tok fullt og helt ansvar for handlingen.
Storebroren ble også innkalt til nytt avhør i august 2024. Han ønsket ikke å avgi forklaring.
Dette gjorde saken noe komplisert for politiet.
Både vitneutsagn og annen dokumentasjon pekte mot storebror som den mest trolige gjerningsmannen. Den motstridende informasjonen gjorde det imidlertid umulig for politiet å konkludere med sikkerhet om hvem som rent faktisk sto bak volden.
Som følge ble det tatt ut tiltale mot begge brødrene for vold eller medvirkning til vold.
Rett24 har også gitt saken omtale.
Storebror snudde totalt
I desember 2023 tok saken en dramatisk vending.
Storebror bestemte seg, ifølge ham selv, «for å si det som det var», og erkjente
voldsutøvelsen i avhør den 08.12.2023. Denne gangen oppfattet han situasjonen, ifølge papirene, som et angrep fra fornærmede, der begge brødrene forsvarte seg.
Slik lyder deler av av politiforklaringen:
«[D]et
oppstod noe knuffing mellom [storebror] og [fornærmede], og de sparket hverandre i
leggen/låret. [Jeg] gikk bort til dem og stod på [storebror] sin venstre side da
[fornærmede] plutselig slo [lillebror] i kjeven. [Lillebror] slo umiddelbart tilbake
med knyttet neve og traff [fornærmede] i ansiktet slik at han falt i bakken. Mens [fornærmede] lå på
bakken, sparket [lillebror] [fornærmede] i hodet med et «fotballspark». [Fornærmede] så ut
som han besvimte; han ble liggende med øynene lukket og snorket».
Også lillebror snudde
Saken gikk så for Haugaland og Sunnhordland tingrett i forrige uke.
Storebror trakk igjen tilbake sin tidligere forklaring om at han hadde sparket fornærmede, og innrømmet at han hadde løyet for å beskytte lillebror. Han forklarte i retten at han «ikke ville kaste broren under bussen», og hevdet at voldshandlingen måtte ha vært selvforsvar. Storebror erkjente derfor ikke straffskyld.
Lillebror, derimot, erkjente nå fullt ut straffskyld etter tiltalen, herunder slaget og sparket som etterlot fornærmede bevisstløs på gaten.
Vitnene sine forklaringer var noe tvetydige. Det ble forklart at de observerte knuffing mellom fornærmede og to personer, hvorpå fornærmede ble dyttet eller slått i bakken og deretter sparket i ansiktet mens han forsøkte å reise seg. Men situasjonen ble beskrevet som kaotisk. Flere pekte på storebror som den mest aktive, begrunnet i klesplagg og andre kjennetegn.
En taxisjåfør, som fikk deler av hendelsen med seg, mente at storebror både dyttet og sparket fornærmede. Han sto ti meter unna, og forklarte at han var «nesten sikker» på at han så storebror sparke fornærmede i ansiktet. Den manglende fullstendige sikkerheten i mannens forklaring var muligens avgjørende.
Frifant begge
Ved sin vurdering av saken viste tingretten til at lillebror hadde erkjent straffskyld. Det ble vist til at forklaringen ble avgitt kort tid etter hendelsen og til en viss grad ble støttet av storebrors uttalelser i retten, blant annet fordi sistnevnte hevdet at det ikke kunne ha vært andre enn lillebror som slo fornærmede i bakken.
Retten viste videre imidlertid til at storebror påtok seg skylden på stedet og i avhør dagen etter, noe retten mente svekket «troverdigheten i hans forklaringer».
Dommer Håkon Velde Nordstrøm viste også til at vitner, deriblant taxisjåføren, utpekte storebror som gjerningsmannen basert på klær og utseende, selv om det forelå noe usikkerhet.
Men dette var ikke tilstrekkelig:
«Selv om retten ikke er i tvil om at det var [en av brødrene] som utøvde
volden, kan retten i lys av strafferettens beviskrav og uskyldspresumsjonen ikke felle dom
over den retten mener mest sannsynlig var gjerningsmann. Bevisførselen og bevisvurderingen
har gitt retten en nokså klar oppfatning av hvem av brødrene som mest sannsynlig utøvde
volden, men når strafferettslige beviskrav ikke er oppfylt, har dette ingen betydning. De
tiltalte må og skal anses uskyldige inntil det motsatte er bevist.».
Ingen medvirkning
Dommeren gikk så videre til å vurdere spørsmålet om medvirkning. Det ble vist til at det klart ikke var grunnlag i bevisførselen for å konkludere med at den ene eller andre
tiltalte hadde medvirket til den andres voldsutøvelse. Det var ikke holdepunkter for at kontakten
og knuffingen med fornærmede var et felles foretakende fra de tiltaltes side, ifølge tingretten.
Det var heller ikke
holdepunkter for at begge brødrene hadde utøvet vold mot fornærmede:
«Dersom [lillebror] sin forklaring hadde blitt lagt til grunn, er det ikke holdepunkter for at [storebror] medvirket til den volden [lillebror] utøvde, verken objektivt eller subjektivt
sett. Dersom det hadde blitt lagt til grunn at det var [storebror] som utøvde volden, er det
ikke holdepunkter for at [lillebror] medvirket, verken objektiv eller subjektivt sett.».
På denne bakgrunn ble de begge frifunnet.
Dommen har saksnummer 24-165264MED-THOS/THAU.
