– Også distriktsadvokater kan håndtere store saker

STEINKJER / LEVANGER: Klokken er 08.15 den 19. februar. Steinkjer tingrett har nettopp åpnet. I rettssal 5 skal retten settes for siste gang i Frosta-saken.

Spørsmålet som har vært behandlet over de siste månedene er om legen fra Frosta er skyldig i seksuallovbrudd overfor 94 kvinner. Legen har erkjent straffeskyld for å ha voldtatt 21 av kvinnene, og for misbruk av stilling for å oppnå seksuell omgang i 44 tilfeller.

På gulvet i rettssalen er det teipet opp et gult og svart sperrebånd. Over denne har pressen ikke lov til å gå. Tidligere i saken var rettslokalet fullsatt av pressefolk hver dag. På rettens siste dag er det bare rundt ti journalister til stede.

Litt etter litt fylles salen, og retten settes klokken ni.

Forsvarer Erlend Hjulstad Nilsen fortsetter på prosedyren fra dagen i forveien. Han snakker jevnt og ganske lavt. Noen steder hever han stemmen, som for å understreke et poeng.

Når Nilsen er ferdig med sin del, fortsetter medforsvarer Per Ove Sørholt med spørsmålet om straffeutmålingen.

Etter en kort runde med replikk og duplikk, blir saken avsluttet. Så fort retten er hevet, spør pressens utsendte om forsvarerne, eller tiltalte, ønsker å kommentere saken.

– Som jeg har sagt gjennom hele saken, er svaret nei, sier Nilsen.

Ingen kommentar

Ut over korte pressemeldinger har ingen mediehus fått noen kommentarer fra forsvarerne, hverken under eller etter saken.

Da Advokatbladet tok kontakt, var det med et ønske om å få innblikk i hvordan arbeidet med saken har vært, ikke i selve saken. Likevel var vi ikke sikre på om forsvarerne ville stille opp.

Svaret vi fikk noen dager senere illustrerer den nøkternheten som er beskrivende for de to trønderadvokatene: «Understående er noe vi kan delta på.»

En ruskete vårdag i slutten av mars møtte Advokatbladet forsvarerne i Levanger.

De fire advokatene i Levangeradvokatene er i ferd med å avslutte lunsjen idet vi blir vist inn. Det er enkel kost; svart kaffe og brødskiver.

Nilsen viser vei til et møterom.

– Det må bli dette rommet. Vi har et annet møterom også, men det har jeg brukt så mye tid på de siste to og et halvt årene at jeg ikke orker enda et møte der, forteller han.

Ønsket av klient

Nilsen utgjør halvparten av forsvarerduoen i saken. Det var han henvendelsen kom til i 2022.

– Jeg fikk en telefon om at det var en som hadde behov for rettslig bistand, og som ønsket oss spesifikt. Jeg var ikke i tvil om at vi måtte ta oppdraget, sier han kontant.

Fra de mottok henvendelsen til de gikk i retten den 5. november i fjor, viet han all sin arbeidstid til saken. Forberedelsene ble gjort på en litt utradisjonell måte.

– Forberedelsene har vært tette. Jeg har hatt arbeidsdager på åtte timer eller mer, fem dager i uken, med klient. Sammen har vi arbeidet oss gjennom saksdokumentene og videobevisene i saken.

Mens Nilsen gjennomgikk alle detaljene, hadde Sørholt ansvar for den større sammenhengen og for jussen.

Saksomfang til besvær

Forsvarerne opplevde at den største utfordringen var sakens størrelse. Saksomfanget var på cirka 45.000 sider med dokumenter, og seks tusen timer video. Dette bød på utfordringer.

– Jeg forstod raskt at jeg ikke ville få tid til å lese dokumentene to ganger. Derfor utarbeidet jeg et system hvor alt som ikke var relevant for tiltalen, ble skrelt vekk. Det relevante fra bevisbildet ble sammenfattet til et stikkordmessig notat, forklarer Nilsen.

Notatet ble på fire hundre sider.

Rollebevissthet er avgjørende

– Blir man påvirket når man arbeider med en sak og et bevisbilde som dette?

 – Det kan man ikke tillate at skjer. Det er jobben vår ikke å bli det. Man må ha et nøkternt blikk, slår Sørholt fast.

– Dersom man lar det skje, er man ikke i stand til å gjøre jobben, legger Nilsen til.

Sørholt forteller at en rød tråd for forsvarerduoen har vært rollebevissthet.

 – Oppdraget som forsvarer er å ivareta klientens interesse. Egne følelser og tanker om saken har ingen plass i dette.

– Mediene har ingen rolle

Oppmerksomheten rundt saken har vært stor, både i forkant og underveis i saken.

– Det var spesielt å gå inn i retten første dag med kameraer rettet mot seg og en rettssal full av pressefolk, forteller Sørholt.

Fra starten av saken hadde de gjort et bevisst valg om ikke å bruke energi på pressen. Deres tanke om forsvarerrollen var mye av årsaken til dette, forklarer de.

– Media har egentlig ingen rolle i vårt oppdrag. Vi har respekt for at mediene gjør sin oppgave, som var å rapportere fra saken. Men vi opplevde vel at denne rollen ikke helt korresponderte med vår oppgave under saken, sier Nilsen.

Uskyldspresumsjonen

Som følge av det store medietrykket både i forkant og underveis, opplevde de at det var vanskelig å ivareta klientens rett til å bli ansett som uskyldig frem til det motsatte er bevist.

– Vi opplevde ikke at uskyldspresumsjonen var noe journalistene hadde fremst i bevisstheten. Dette fikk også konsekvenser, med hensyn til at blant annet TV2 ble dømt i PFU for å gå ut med bilde og tiltaltes navn veldig tidlig, påpeker Sørholt.

At det etter hvert tegnet seg et bilde av at deres klient var skyldig, forut for rettsbehandlingen, var noe forsvarerne ikke kunne snu, forklarer han.

– Det er ikke vår oppgave som forsvarer å korrigere medienes bilde. Vi skal ivareta uskyldspresumsjonen overfor retten, ikke det bildet media maler. Med den massive dekningen i saken, ville det heller ikke vært mulig.

Rødglødende telefoner

Forsvarerne erkjenner at deres mediehåndtering, ved ikke å snakke med pressen, nok skiller seg fra tilnærmingen som mange andre advokater har.

Underveis i saken sendte de ut korte pressemeldinger til mediehusene. I meldingene presiserte de at de ikke var tilgjengelige for ytterligere kommentarer, men dette viste seg ikke å bli tatt notis av.

– Med en gang vi sendte ut en pressemelding, ble telefonene våre rødglødende. Vi opplevde at det var lite forståelse for vårt og vår klients ønske om ikke å kommentere saken ytterligere, forteller Nilsen.

– I forbindelse med at tiltalen ble publisert opplevde vi også at pressen møtte opp utenfor kontoret vårt i Levanger med beskjed om at de ikke ville dra før de hadde fått en kommentar, skyter Sørholt inn.

Samtidig påpeker begge at de opplevde at mediene var profesjonelle.

 – I rimelighetens navn synes vi mediene oppførte seg ordentlig. Vi forsto at det ville bli trykk i saken. Det var rett og slett bare at rollene våre ikke matchet.

Vanskelig å komme på forskudd

Under rettssaken begynte arbeidsdagen klokken åtte. Da satte de to forsvarerne og tiltalte seg i bilen. Sammen kjørte de den førti minutter lange turen fra Levanger til Steinkjer.

– Til vanlig reiser vi aldri sammen med klienten. Men i denne saken måtte vi utnytte all tid som sto til rådighet til forberedelser, sier Sørholt.

Etter endt rettsdag gikk turen tilbake til Levanger, hvor de tok noen timer fri før de fortsatte arbeidet.

Underveis i saken erfarte de at det var utfordrende å komme på forskudd med forberedelser parallelt med at saken var til behandling.

– Selv med en firedagers rettsuke, og arbeid hver kveld, var det vanskelig. Erfaringen vi gjorde oss underveis, er at i saker som varer mer enn fire uker, ville det vært en fordel med to rettsfrie dager hver fjerde uke.

Ingen heltebragd

Etter å ha lagt bak seg den krevende perioden, er forsvarerne likevel klare på at innsatsen under saken ikke er en unik prestasjon.

– Jeg er sikker på at de fleste advokater som har jobbet litt med fagfeltet hadde klart å håndtere saken. Dette er ikke enestående for oss. Det er mange flinke advokater i Norge, slår Nilsen fast.

For Sørholt er saken likevel et bevis på at også små advokatkontorer i distriktet kan håndtere omfattende saker.

– Gjennom et 35 års lang arbeidsliv har jeg tenkt at også advokater i distriktet er i stand til å utføre en skikkelig jobb. Man trenger ikke være fra de store norske byene, eller være et stort team, for å håndtere en omfattende sak. Måten vi valgte å arbeide på under forberedelsen av saken, ville dessuten ikke latt seg gjennomføre med mindre vi var et lokalt kontor. Da måtte enten klienten eller vi ha flyttet under forberedelsene.

– Denne saken er bevis på at også en pølsebod kan få det til, litt flåsete sagt, sier Nilsen med et smil.