Wilhelmsen-arvingene tapte i tingretten – må betale motparten 28 millioner kroner i saksomkostninger 

Den opprivende konflikten i den tradisjonsrike rederfamilien ble brettet ut for full offentlighet på nyåret, da rettssaken mellom syv Wilhelmsen-arvinger og Thomas Wilhelmsen gikk av stabelen fra den 10. januar i år. 

Rettssaken, som varte over fem uker, ble en kostbar affære for arvingene, som i går tapte i Ringerike, Asker og Bærum tingrett: De må ut med drøye 28 millioner kroner i saksomkostninger.

- Våre klienter er selvsagt skuffet. De har samtidig, hele tiden, vært innforstått med at tingrettens dom neppe vil bli stående, uansett resultat. 

Det sier saksøkernes prosessfullmektig, Emanuel Feinberg. Han forventer en anke, men presiserer at han sammen med prosessfullmektig Nils-Henrik Pettersson vil gå grundig gjennom dommen. 

- Livet har lært meg at man skal avvente og lese en dom grundig før en eventuell anke. At det er sannsynlig med anke, er likevel klart, sier Pettersson. 

Ingen «tvangssparing»

Saksøkerne la ned påstand om at Thomas Wilhelmsen hadde utsatt dem for såkalt «tvangssparing» av utbyttene fra den børsnoterte virksomheten, med krav om oppløsning av aksjeselskaper, samt krav om innløsning av aksjeposter.

Det ble blant annet argumentert for at saksøkerne, i kraft av å være aksjonærer, har krav på en avkastning som står i et rimelig forhold til både selskapets og konsernets underliggende verdier, og at så ikke er tilfelle i saken. Argumentet var derfor at det forelå et klart brudd på det såkalte vinningsformålet. 

Med andre ord ønsket saksøkerne å få tilgang til verdiene de har arvet, som utgjør mer enn seks milliarder kroner.

En «saklig» og «vellykket» struktur

Etter en omfattende bevisførsel fant tingrettsdommer Cicilie Røttum det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort, verken individuelt eller samlet, at det forelå noe grunnlag for oppløsing eller innløsing:

«Slik retten ser det er organiseringen, styringsmodellen og kontroll- og kapitalstrukturen lovlig etablert. Den etablerte strukturen fremstår også som saklig begrunnet, og har vist seg å være vellykket», heter det i dommen (saksnummer 22-165102TVI-TRAB/TSAV).

Retten kunne videre ikke se at det var grunnlag for anførslene om brudd på det sentrale vinningsformålet, utsulting eller tvangssparing, slik påstått fra saksøkernes side.

Thomas Wilhelmsen vant således formuesstriden på over 6 milliarder kroner fullstendig.

47 millioner kroner

Tunge formuesstrider er ofte synonymt med høye saksomkostninger. På rettssakens siste dag ble det presentert et samlet advokat-krav på 47 millioner kroner, der en hel rekke advokater - ti i tallet - har vært involvert i prosessen.

I snitt har hver advokat fakturert over fire millioner kroner for sin bistand.

Thomas Wilhelmsen har under sakens gang vært representert av Olav Fredrik Perland fra Wiersholm, med hjelp fra advokatene Håvard Hodne Viktor Matre og Andreas Mellbye, fra samme firma.

Kusinene var representert av Nils-Henrik Pettersson, Emanuel Feinberg og Mads Berg Nergaard fra Glittertind. I tillegg trådte aksjeselskapet Cetus inn som partshjelper. De var bistått av advokat Marius Gisvold fra Gisvold og advokat Filip Truyen fra Wikborg Rein.

Partshjelper var også selskapet Pollux, bistått av advokat Sven Eriksrud og Severin Lyngstad fra Schjødt.

22,8 millioner var nødvendig

Wiersholm-advokatene, som etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd hadde krav på full erstatning for sine sakskostnader, fremla en sakskostnadsoppgave på i alt 22,8 millioner kroner, inkludert merverdiavgift. Beløpet omfattet salær på drøye 16 millioner kroner, eksklusiv merverdiavgift.

Saksøkerne, ved Nils Henrik Pettersson, protesterte på salæret til Wiersholm-advokatene. 

Retten var ikke enig i protesten. Den viste blant annet til at saken gjaldt «spørsmål om oppløsning av selskaper og innløsning av aksjeposter i selskaper med betydelige verdier», noe som ville kunne få «eventuelle store rettslige konsekvenser».

Dommeren viste videre til at søksmålet ble innledet av saksøkerne med en «omfangsrik stevning», at det forelå «omfattende argumentasjon og bevisfremleggelse», samt reist et «betydelig antall provokasjoner, som til dels var svært omfattende» - saksøkte var blitt nødt til å besvare godt over hundre provokasjoner fra stevning ble inngitt.

Dommeren viste videre til at de rettslige anførslene berørte en rekke rettsområder, hvorfor det var nødvendig for saksøktesiden å nedlegge et omfattende arbeid for å ivareta sine interesser og følgelig innhente spesialkompetanse, der timesprisen «normalt er høy».

Etter en samlet vurdering kom retten dermed til at sakskostnadene måtte anses som rimelige og nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5. 

Det er Wiersholm-partner Perland godt fornøyd med. 

- Omkostningsavgjørelsen er riktig og velbegrunnet, sier han. 

Kutt på tretti prosent

Partshjelperne fremla også krav om å få dekket sakskostnader. Tvistelovens regler om partenes sakskostnadsansvar gjelder også for dem, og partshjelperne hadde således i utgangspunktet ha krav på å få erstattet sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd.

Advokat Eriksruds og advokat Lyngstads oppgave ble fremlagt på vegne av Pollux, mens advokat Truyen og advokat Gisvold fremla sakskostnadskrav på vegne av Cetus.

Partshjelpernes sakskostnadskrav var på til sammen om lag åtte millioner kroner, og Petterson protesterte igjen. 

Denne gangen ble det foretatt et kutt svarende til omtrent tretti prosent i saksoppgavene til partshjelperne.

Dommeren viste til at sakens tvistetema, alvorlighetsgrad, kompleksitet og konsekvenser for øvrige berørte interesser, i utgangspunktet tilsa at partshjelpernes arbeid utgjorde rimelige og nødvendige kostnader ved saken. 

Slik Pettersson hadde anført, forelå det imidlertid «ikke forhold ved saken som tilsier at det har vært nødvendig med to advokater pr. partshjelper i saken eller med begges tilstedeværelse under forhandlingene», ifølge dommeren. En skjønnsmessig reduksjon ble derfor foretatt.

Til Advokatbladet sier Eriksrud at han ikke ser seg enig i dommerens vurdering av sakskostnadsspørsmålet, men presiserer at det er tale om en forholdsmessig liten beløpsmessig reduksjon.