Den opprivende konflikten i den tradisjonsrike rederfamilien
ble brettet ut for full offentlighet på nyåret, da rettssaken mellom syv Wilhelmsen-arvinger og Thomas Wilhelmsen gikk av stabelen fra den 10. januar i år.
Rettssaken, som varte over fem uker, ble en kostbar affære
for arvingene, som i går tapte i Ringerike, Asker og Bærum tingrett: De må ut
med drøye 28 millioner kroner i saksomkostninger.
- Våre klienter er selvsagt skuffet. De har samtidig, hele tiden, vært innforstått med at tingrettens dom neppe vil bli stående, uansett resultat.
Det sier saksøkernes prosessfullmektig, Emanuel Feinberg. Han forventer en anke, men presiserer at han sammen med prosessfullmektig Nils-Henrik Pettersson vil gå grundig gjennom dommen.
- Livet har lært meg at man skal avvente og lese en dom grundig før en eventuell anke. At det er sannsynlig med anke, er likevel klart, sier Pettersson.
Ingen «tvangssparing»
Saksøkerne la ned påstand om at Thomas Wilhelmsen hadde
utsatt dem for såkalt «tvangssparing» av utbyttene fra den børsnoterte
virksomheten, med krav om oppløsning av aksjeselskaper, samt krav om innløsning
av aksjeposter.
Det ble blant annet argumentert for at saksøkerne, i kraft av å være aksjonærer, har krav på en avkastning som står i et rimelig
forhold til både selskapets og konsernets underliggende verdier, og at så ikke er tilfelle i saken. Argumentet var derfor at det forelå et klart brudd på det såkalte vinningsformålet.
Med andre ord ønsket saksøkerne å få tilgang til verdiene de har arvet, som utgjør mer enn seks milliarder kroner.
En «saklig» og «vellykket» struktur
Etter en omfattende bevisførsel fant tingrettsdommer Cicilie
Røttum det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort, verken individuelt eller samlet, at det forelå noe grunnlag for oppløsing eller innløsing:
«Slik retten ser det er organiseringen, styringsmodellen og
kontroll- og kapitalstrukturen lovlig etablert. Den etablerte strukturen
fremstår også som saklig begrunnet, og har vist seg å være vellykket», heter det i dommen (saksnummer 22-165102TVI-TRAB/TSAV).
Retten kunne videre ikke se at det var grunnlag for
anførslene om brudd på det sentrale vinningsformålet, utsulting eller
tvangssparing, slik påstått fra saksøkernes side.
Thomas Wilhelmsen vant således formuesstriden på over 6
milliarder kroner fullstendig.
47 millioner kroner
Tunge formuesstrider er ofte synonymt med høye saksomkostninger. På rettssakens siste dag ble det presentert et samlet advokat-krav på
47 millioner kroner, der en hel rekke advokater - ti i tallet - har vært involvert i prosessen.
I
snitt har hver advokat fakturert over fire millioner kroner for sin bistand.
Thomas Wilhelmsen har under sakens gang vært representert av
Olav Fredrik Perland fra Wiersholm, med hjelp fra advokatene Håvard Hodne Viktor Matre og Andreas Mellbye, fra samme firma.
Kusinene var representert av Nils-Henrik Pettersson, Emanuel
Feinberg og Mads Berg Nergaard fra Glittertind. I tillegg trådte aksjeselskapet
Cetus inn som partshjelper. De var bistått av advokat Marius Gisvold fra Gisvold
og advokat Filip Truyen fra Wikborg Rein.
Partshjelper var også selskapet Pollux, bistått av advokat
Sven Eriksrud og Severin Lyngstad fra Schjødt.
22,8 millioner var nødvendig
Wiersholm-advokatene, som etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd hadde krav på full erstatning for sine sakskostnader, fremla en sakskostnadsoppgave på i alt 22,8 millioner kroner, inkludert merverdiavgift. Beløpet omfattet salær på drøye 16 millioner kroner, eksklusiv merverdiavgift.
45,2 millioner kroner
Siden saksøkerne eier over 90 prosent av
de selskapene som er saksøkt, og som de søker oppløst, er det i praksis de som
må betale det aller, aller meste av regningene. Saksøkte besitter kontrollen gjennom sine a-aksjer.
Med tilkjente omkostninger på henholdsvis 28,4 millioner kroner og 16,8 millioner kroner på hver av sidene, gir det en endelig regning, etter reduksjoner, på 45,2 millioner kroner.
Saksøkerne, ved Nils Henrik Pettersson, protesterte på salæret
til Wiersholm-advokatene.
Retten var ikke enig i protesten. Den viste blant annet til at saken gjaldt «spørsmål om oppløsning av selskaper
og innløsning av aksjeposter i selskaper med betydelige verdier», noe som ville
kunne få «eventuelle store rettslige konsekvenser».
Dommeren viste videre til at søksmålet ble innledet av
saksøkerne med en «omfangsrik stevning», at det forelå «omfattende argumentasjon
og bevisfremleggelse», samt reist et «betydelig antall provokasjoner, som til
dels var svært omfattende» - saksøkte var blitt nødt til å besvare godt over
hundre provokasjoner fra stevning ble inngitt.
Dommeren viste videre til at de rettslige anførslene berørte
en rekke rettsområder, hvorfor det var nødvendig for saksøktesiden å nedlegge
et omfattende arbeid for å ivareta sine interesser og følgelig innhente spesialkompetanse,
der timesprisen «normalt er høy».
Etter en samlet vurdering kom retten dermed til at
sakskostnadene måtte anses som rimelige og nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5.
Det er Wiersholm-partner Perland godt fornøyd med.
- Omkostningsavgjørelsen er riktig og velbegrunnet, sier han.
Kutt på tretti prosent
Partshjelperne fremla også krav om å få dekket
sakskostnader. Tvistelovens regler om partenes sakskostnadsansvar gjelder også
for dem, og partshjelperne hadde således i utgangspunktet ha krav på å få erstattet sine
sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd.
Advokat Eriksruds og advokat Lyngstads oppgave ble fremlagt på
vegne av Pollux, mens advokat Truyen og advokat Gisvold fremla sakskostnadskrav
på vegne av Cetus.
Partshjelpernes sakskostnadskrav var på til sammen om lag
åtte millioner kroner, og Petterson protesterte igjen.
Denne gangen ble det foretatt et kutt svarende til omtrent tretti prosent i saksoppgavene
til partshjelperne.
Dommeren viste til at sakens tvistetema, alvorlighetsgrad,
kompleksitet og konsekvenser for øvrige berørte interesser, i utgangspunktet tilsa
at partshjelpernes arbeid utgjorde rimelige og nødvendige kostnader ved saken.
Slik Pettersson hadde anført, forelå det imidlertid «ikke forhold ved saken som
tilsier at det har vært nødvendig med to advokater pr. partshjelper i saken
eller med begges tilstedeværelse under forhandlingene», ifølge dommeren. En
skjønnsmessig reduksjon ble derfor foretatt.
Til Advokatbladet sier Eriksrud at han ikke ser seg enig i dommerens vurdering av sakskostnadsspørsmålet, men presiserer at det er tale om en forholdsmessig liten beløpsmessig reduksjon.