Gransker Quick-saken

Den svenske regjeringen har oppnevnt en kommisjon som skal se på Quick-saken. Som eneste nordmann er Tor Langbach med på granskingen, som skal konkludere i løpet av sommeren.

Thomas Quick, nå Sture Bergwall, ble dømt for åtte drap. I ettertid er alle sakene gjenopptatt og han er frifunnet for samtlige drap. Kommisjonen som gransker saken, har intervjuet over femti personer knyttet til saken, deriblant Sture Bergwall selv.

– Hvorfor ville de ha med en nordmann i kommisjonen?

– Tre av de drapene han ble dømt for var begått i Norge. Kommisjonens oppdrag er i første rekke å lete etter systemfeil, og da er kunnskap om det norske systemet av verdi for utredningen. Vi går gjennom og vurderer arbeidet i politiet, påtalemyndigheten og domstolene, og tar også for oss forsvarernes arbeid. Dessuten ser vi på hvordan Sverige behandler gjenopptakelsessakene, de har ingen Gjenopptakelseskommisjon men behandler slike begjæringer i domstolene, slik vi gjorde tidligere.

– Hva ser dere på når det gjelder forsvarerne?

[caption id="attachment_4665" align="alignright" width="150"] Tor Langbach (født 1949) var direktør i Domstoladministrasjonen frem til september 2013. Han var i 2001 en av dommerne i Orderud-saken, og jobbet som advokat før han ble dommer.[/caption]

– For forsvarerne reiste sakene det dilemmaet at klienten hadde tilstått drapene. Hvordan skulle de da forholde seg da sakene kom for retten; de bestred ikke klientens erkjennelser, men burde de ha gjort det? Og hvilken betydning hadde det for forsvarernes vurderinger at klienten hadde store psykiske problemer? Resultatet ble i hvert fall at aktoratet ikke møtte noen videre motstand i retten, slik at kontradiksjonen på mange måter sviktet.

– Dere skal også vurdere hva som skjedde på sykehuset Säter hvor Bergwall var innlagt, hvorfor det?

– Han var innlagt der på «rettspsykiatrisk vård» da han begynte å tilstå drap. På Säter var man veldig opptatt av å fremkalle fortrengte minner, særlig om seksuelle overgrep. Vi skal særlig se på hvilken betydning denne nokså spesielle formen for terapi har hatt for de tilståelsene han kom med. Et interessant spørsmål er hvordan retten skal forholde seg til fremkalte fortrengte minner som bevis.

Det kan bli en sterk rapport. Sverige har hatt en meget høylytt debatt med sterke fronter, der til og med en høyesterettsdommer har uttalt seg i sterke ordelag. Det ville vi nok ikke sett her i landet, sier Langbach.

– Ser dere på systemfeil ved det norske politiets håndtering av saken?

– Nei, vi ser ikke på det norske politiet, men det er jo helt klart grunn til å stille spørsmål ved behandlingen saken fikk her i Norge, sier Langbach. Men dette er under utredning av et eget utvalg, nedsatt av Riksadvokaten.

Tilregnelig eller ikke?

Langbach har også sittet i det norske utvalget som skulle foreslå lovendringer rundt tilregnelighetsproblematikken og de sakkyndiges rolle. Utvalgets forslag har så langt ikke ført til de store diskusjoner, bortsett fra de første dagene etter at utredningen ble lagt frem. Langbach tror diskusjonen tar seg opp når utredningen sendes på høring.

– Det er et komplisert område, og vi har ikke lagt opp til noen revolusjon. Vi prøver å legge mer ansvar på domstolene, for det er viktig at de ikke bare lener seg på de sakkyndige. Sakkyndige skal etter vårt forslag ikke konkludere med om siktede var utilregnelig eller ikke, men uttale seg om siktedes psykiske status, og da blir rollefordelingen klarere og rettens handlingsrom større. Hovedtanken vår er at det bare er de som på grunn av alvorlig psykisk sykdom ikke har hatt et reelt handlingsvalg som skal slippe straff. For disse svikter alle lovens begrunnelser for å anvende straff, sier Langbach. Men vi ønsker også å styrke samfunnsvernet via endringer av reglene om tvungent psykisk helsevern.

– Har dommerne nok kompetanse til selv å konkludere rundt tilregnelighet?

– Dommeres jobb består i å sammenholde faktiske forhold med juss, og spørsmål om tilregnelighet er dypest sett rettsanvendelse. Det bør ikke være så vanskelig for dommeren å sette seg inn i tilregnelighet som juridisk begrep, men det er jo svært sjelden at dommerne kommer borti dette i praksis.

Langbach kommer om få måneder med en ny og betydelig omarbeidet versjon av boka «Forsvareren», som kom ut i 1996. Erfaringene fra Quick-saken og 22. juli har gitt boka et tyngre fokus rundt yrkesetikk, særlig når det gjelder forsvareres plikter og oppgaver. Mye har skjedd med forsvarernes rolle etter at førsteutgaven kom. Men boka vil fortsatt være en lærebok i praktisk forsvarerarbeid.