- Hvor dårlig er omdømmet til advokaters betenkninger?

I et innlegg i siste utgave av Advokatbladet, som vi i dag også publiserer på nett, skriver pensjonert advokat Hans Stenberg-Nilsen om kritikken som kom i kjølvannet av et advokatoppdrag som Finansdepartementet ga til advokatfirmaet Arntzen de Besche i Nicolai Tangen-saken.

Betenkningen konkluderte med at Finansdepartementet ikke kunne gripe inn i Norges Banks ansettelse av Tangen som sjef for Oljefondet. Betenkningen ble møtt med kritikk både fra media og fra Stortingets finanskomité.

Hadia Tajik, tidligere leder av justiskomiteen på Stortinget og nestleder i Ap, uttalte blant annet at «det er uavklart hvilken juridisk status en rapport fra et privat advokatselskap har».

VG-kommentator og politisk redaktør Hanne Skartveit uttalte blant annet at det ville bli et bredt flertall i Stortinget for kritikk av ansettelsesavtalen, uavhengig av konklusjonen til betenkningen, og videre: «Men skal vi tro Finansdepartementets egne jurister, og innleide advokater, spiller det ingen rolle.»

Dette får Stenberg-Nilsen til å reagere.

«Formuleringen «innleide advokater» oser av mistillit», skriver han.

- Jeg reagerer på at en betenkning fra et advokatfirma bare ble blåst av. Det virket på meg som at dette skjedde fordi den kom fra et privat advokatfirma. Det synes jeg det er en grunn til å si noe om, sier Stenberg-Nilsen.

Oppdragets suggestive makt

Han mener at advokatfirmaer og advokater gjerne kan skrive betenkninger på anmodning fra hvem som helst.

- Her virket det som om man mente at bare offentlige organer skulle kunne avgi juridiske betenkninger, og det er jo ikke meningen. Det rettssøkende publikum har ingen andre å hevnende seg til enn advokater når de har et juridisk spørsmål som betyr noe for dem, sier Stenberg-Nilsen.

Likevel bør advokater være seg bevisste at de lett kan ta farge av et oppdrag, mener han.

- Det er noe som heter oppdragets suggestive makt. Advokaten kan bli påvirket av dette, men man må da løfte seg et hakk opp, og prøve å være uavhengig.

I Tangen-saken var det mange kryssende hensyn, påpeker han.

- Man ønsket ikke bare å få spørsmålene i ansettelsesavtalen politisk avklart, men også et bestemt politisk resultat. Det er mulig at måten advokatbetenkningen ble omtalt på, var en tanke forutinntatt.

Advokater har nå bedre forutsetninger enn tidligere til å skrive betenkninger fordi de på studiet har lært seg å skrive avhandlinger i form av masteroppgaver, skriver han i innlegget.

- Men dette er ikke det viktigste. Det som er sentralt, er at de innenfor bestemte områder kan være spesielt kvalifiserte. Man vil jo ikke be en advokat om å skrive en betenkning innenfor et felt advokaten ikke kan noe om. Ved å henvende seg til en advokat i en slik sammenheng, henvender man seg til en sakkyndig.

- Perception is reality

Når en advokat blir engasjert til å avgi en betenkning, eller gjennomføre en granskning i saker med stor offentlig interesse og som er ment å være uavhengig, blir det til syvende og sist ikke lenger et spørsmål om kvaliteten på leveransen, men om tillit, mener advokat og granskningsekspert Anne Helsingeng.

Hun har vært med å utarbeide Advokatforeningens retningslinjer for private granskninger, og leder et pågående arbeid med å revidere disse.

Helsingeng har ledet flere større granskninger, og har tidligere vært medlem av Disiplinærnemnden.

- Tillitselementet er noe som både oppdragsgiver og advokaten bør være seg enda mer bevisst når slike oppdrag skal utføres. Selv om vi advokater oppfatter oss selv som faglig sterke og med stor integritet, er det ikke gitt at omverdenen oppfatter oss slik. Som det heter - «perception is reality» - og denne realiteten må vi forholde oss til.

- Uten tillit vil det ofte ikke spille noen rolle om leveransen er «en doktorgrad verdig», sier hun.

Faste advokatforbindelser utfordrer

Helsingeng er enig med Stenberg-Nilsen i at problemet med advokaters betenkninger ofte ikke er kvaliteten, men uavhengigheten.

- Det samme spørsmålet blir ofte reist når advokater blir engasjert til å gjennomføre en granskning, undersøkelse eller evaluering av et bestemt saksforhold. Kritikken kommer gjerne i situasjoner der en tidligere eller fast advokatforbindelse engasjeres til oppdraget, sier Helsingeng.

Hun mener at det kan være mange gode grunner til å benytte en advokat som oppdragsgiveren har benyttet tidligere.

- Det kan være hensiktsmessig at advokaten har inngående spisskompetanse, eller nødvendig kunnskap om oppdragsgivers virksomhet, stilling og status, og derfor kan bidra til en bedre leveranse.

Unntak skader omdømmet

Hun viser til de innledende bestemmelsene i Regler for god advokatskikk som sier at en advokat skal opptre saklig og korrekt, være uavhengig av sin klient slik at råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn, og at advokaten har krav på ikke å bli identifisert med sin klient.

- Mitt inntrykk, også fra min tidligere rolle som medlem av Disiplinærnemnden, er at norske advokater er seg bevisste på dette. Men det finnes unntak som kan være skadelig for advokatstandens omdømme, sier Helsingeng.

Hun viser til at selv om en advokat har krav på ikke å bli identifisert med sin klient, er som oftest en advokats rolle å være nettopp en rådgiver og talsmann for sin klient.

- Omverden kan derfor ha en underliggende oppfatning om at advokaten alltid opptrer som en partsrepresentant som er betalt for å forfekte klientens synspunkter. Noen mener at advokaters ønske om å få nye oppdrag gjør at advokaten bevisst eller ubevisst søker å tekkes sin klient. Enkelte kritiske røster hevder at bare det faktum at det er oppdragsgiver som betaler for en tjeneste innebærer at advokaten er «kjøpt og betalt» og dermed ikke uavhengig.

- Men det kan også være andre, utenforliggende hensyn som ligger bak et ønske om å diskreditere advokatens vurdering. Og noen er generelt grunnleggende skeptiske til advokater, sier Helsingeng.