Illustrasjonsfoto: Henrik Evertsson
Telefonavlytting i fengsel var ikke strid med menneskerettighetene
Høyesterett konkluderer med at kontrollen ikke var mer omfattende enn nødvendig, og at reglene for telefonavlytting under soning er i tråd med EMK.
I 2017 ble en mann dømt til fire år i fengsel for grov korrupsjon, hvitvasking og brudd på verdipapirhandelloven. Fire år senere, i 2021, ble han dømt til fengsel i halvannet år for grovt bedrageri og markedsmanipulasjon. For dette fikk han tilleggsstraff.
Mens han sonet på Ullersmo, ble han utsatt for sporadisk avlytting av private telefonsamtaler. I enkelte tilfeller ble det også gjort opptak av samtalene. Den domfelte mente dette var i strid med EMK artikkel åtte og Grunnloven § 102 og krevde reduksjon i straffen.
Nå har Høyesterett konkludert med at avlyttingen skjedde i samsvar med loven. Selv om påtalemyndigheten var enig i at opptakene som ble gjort manglet hjemmel, ga det ikke tilstrekkelig grunnlag for straffereduksjon.
Gjenåpnet straffesak
Spørsmålet om telefonavlytting endte i Høyesterett etter at mannen begjærte gjenåpning av den første saken fordi han mente seg utsatt for ulovlig kroppsvisitasjon, telefonavlytting og beslag av advokatkorrespondanse.
Gjenopptakelseskommisjonen besluttet gjenåpning, og Eidsivating lagmannsrett konkluderte med at straffen måtte reduseres med 158 dager etter 308 ulovlig kroppsvisitasjoner, samt noen ulovlige urinprøver.
Lagmannsretten mente derimot ikke at telefonavlyttingen var ulovlig. Dermed havnet saken på Høyesteretts bord.
- Kontrollen var ikke mer omfattende enn nødvendig
I dommen viser førstvoterende, dommer Are Stenvik, til praksis fra EMD, som slår fast at retten til respekt for privatliv også gjelder for innsatte, men at kontrolltiltak må aksepteres - særlig i fengsler med høy sikkerhet.
Stenvik konkluderer med at telefonavlyttingen ikke var i strid med hverken EMK artikkel åtte eller Grunnloven § 102.
«Det norske regelverket (...) oppfyller etter mitt syn de kravene konvensjonen stiller til et tilstrekkelig klart og forutberegnelig nasjonalt rettsgrunnlag. Retningslinjene er hjemlet i forskriftens § 9-1 annet ledd, jf. straffegjennomføringsloven § 1 annet ledd og er publisert i Lovdata. Regelverket gir de innsatte i lukkede fengsler en rimelig mulighet til å forutse konsekvensene av sin atferd, slik at de kan innrette seg deretter», heter det i dommen.
«Kontrollen fylte et presserende samfunnsmessig behov for å forebygge uorden og kriminalitet, og kontrollen var ikke mer omfattende enn nødvendig for å nå målet.»
Uenig med Sivilombudet
For tre år siden gjennomførte Sivilombudet en rekke undersøkelser som konkluderte med at Kriminalomsorgens praksis med kontroll av innsattes telefonsamtaler var i strid med kravene etter EMK og EMD.
«Ombudet mener at hjemmelsgrunnlaget for telefonkontroll i fengsel på samtlige sikkerhetsnivåer ikke i tilstrekkelig grad setter rammer for kriminalomsorgens myndighet gjennom vilkår fastsatt i loven, eller gir anvisning på prosessuelle rettssikkerhetsgarantier eller tidsmessige avgrensninger for gjennomføring av kontrollen.
Dagens lovgivning og praksis på samtlige sikkerhetsnivåer ivaretar heller ikke kravet til konkrete vurderinger av nødvendigheten og forholdsmessigheten av inngrepet», uttalte Sivilombudet den gang.
Høyesterett er altså ikke enig.
