- Jeg liker meg der hvor jeg til enhver tid befinner meg. Litt masete, kanskje, men jeg er tilfreds med livet mitt, sier Norges mest omflakkende advokat. Vi treffer høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum som snarest i Oslo en kald lørdag formiddag. Han er på vei fra sitt hjem og sin praksis i Tromsø til sitt hjem og sin praksis i Paris. Pass av barnebarn på Nerdrum i Fet som mellomstasjon hadde prioritet denne helgen. Stresset? Aldeles ikke.
Han sto som avtalt utenfor den kafeen der vi hadde bestilt bord, men som ikke hadde åpnet for dagen. Gunnar Nerdrum skilte seg definitivt ut med sin flotte vinterhabitt. Den som er over 1,85 og lyser elegant i selskinnsfrakk og selskinnshatt, er ikke redd for å stikke seg ut. Da er det en mann med atskillig selvtillit vi skal snakke med, forsto vi.
Bortsett fra antrekket, var det lite ved Nerdrum som minnet om Steinar Bastesen. De er begge nordlendinger, riktignok. Men Gunnar Nerdrum banner overhode ikke. Han kan dessuten ikke snakke som en tromsøværing til tross for at han har bodd i Tromsø i mer enn 50 år. Ikke et eneste ord på dialekt. Han er definitivt en nordnorsk patriot, men 63-åringen fortsatte å snakke som en søring etter å ha innledet et spennende liv på Eidsvoll der hans mor var farmasøyt på apoteket mens faren tjenestegjorde i Stockholm og London under okkupasjonen.
- Nei, jeg fikk aldri dialekten. Mine tre yngre søstre snakker alle kav nordlending. Jeg mangler visst melodien. Den kom ikke, sier Nerdrum.
Han var først litt i tvil om det burde bli noe av dette intervjuet. Men det skyldtes mer en refleks i hodet enn koketteri eller tilbakeholdenhet. Han hadde brent seg. Eller rettere sagt: En klient han hadde hatt brant seg litt en gang. Avisen Nordlys intervjuet ham. Klienten var misfornøyd med manuset han hadde fått til gjennomgåelse. Han kom til advokat Nerdrum og ville nekte avisen å trykke det.
- Det dreide seg om en meget spesiell klient. Doktor Hans Eng var en fremtredende nazist under krigen og Quislings livlege. Han fikk sin straff etterpå og ble så distriktslege i Kvænangen der hans legegjerning var til stor velsignelse. Hans faglige autoritet var i god behold. Jeg syntes ikke at intervjuet var så ille, dette var jo en celeber person. Avisen svarte ikke på protesten og trykket det.
Jeg måtte sette meg inn i jussen omkring rettighetene til et intervju som er gjennomført. Jeg kom frem til at det er journalisten som er herre over intervjuet når man først har samtykket uten klare forbehold og vilkår. Journalisten har investert i forarbeid, utskrivning, etc. Intervjuobjektet kan få rettet opp faktiske feil og imøtegå, men ikke mer.
Like etter dette sang jeg opera i Tromsø, jeg har sunget i kor i mange år. ”Den glade enke” skulle innøves i det nye kulturhuset i Tromsø, i 1981var det vel. Operaen brukte lokale statister, dansere og musikere. En journalist hadde merket seg meg på scenen av en eller annen grunn og ville intervjue meg. Jeg svarte at jeg ikke våget.
Men nå tør jeg! ler Gunnar Nerdrum.
- Hvordan havnet du i Tromsø?
- Far var jurist og byråkrat i Oslo. Han var ute under krigen og kom først tilbake da krigen var over. Jeg ble født her like etter at han dro. Mor var fra Eidsvoll, så vi flyttet dit. Da far var tilbake, var han først byråsjef i Finansdepartementet, deretter dommer i Oslo byrett. I 1951 ble han sorenskriver i Lyngen, og familien flyttet nordover. Som ungdom var jeg kanskje den i byen som var mest ute i skog og mark. Da Friundervisningen kom til Tromsø i 1956 kom det tilbud om kurs i samisk, finsk og engelsk. Jeg tok finsk, det var nyttig å kunne noen ord på kanoturer i Finland. Jeg burde ha gått på kurs i samisk også. Men på den tiden mente man at samene kunne lære seg norsk. Det har skjedd mye siden da, og Tromsø er en annen by nå enn den jeg flyttet fra for å studere, sier Gunnar Nerdrum.
- Nå er det mulig å starte i Tromsø om morgenen og spise lunsj i Paris. Før flyplassen kom i 1964 tok det tre døgn til Oslo. Min mor var jo sørfra. Første gang hun dro ned igjen til Oslo var etter åtte år som 25-års jubilerende student. Man reiste ikke på ferie i min oppvekst.
Nerdrum selv kom tilbake til Oslo etter eksamen på Tromsø offentlige høgre almennskole som forberedende-student i 1959. Så tok han Forsvarets russiskkurs sammen med blant andre Aftenposten-seniorene Per Egil Hegge og Nils Morten Udgaard. Språkkunnskaper gir muligheter.
Førstebass i Arendal
- Jeg hadde arbeidet på apotek som gutt og tenkte på kjemi. Men det ble juss. Jeg traff min blivende kone, vi giftet oss mens jeg fremdeles var i det militære, og det første barnet kom raskt. Vi bodde i Studentbyen på Sogn i syv år. Da hadde vi to gutter. Jeg brukte litt tid. Jeg var nestformann i Juridisk Studentutvalg, medlem av Studenttinget og tingets komiteer og også vitenskapelig assistent et semester. Kona var fra Harstad og adjunkt, så vi tenkte oss nordover da jeg var ferdig i 1968. Men det hastet ikke. En stund til sørpå først, tenkte vi.
Gunnar Nerdrum ble dommerfullmektig i Arendal, og det var der han begynte å synge.
- Å bli med i et kor er en fin måte å bli kjent med hyggelige folk på et ukjent sted. Jeg ble førstebass i Arendals Handelsstands Sangforening og ble raskt formann i festkomiteen. Det var et godt kor med en fin dirigent. Et veldig morsomt miljø.
Tilfeldighetene ville det slik at han ble hele seks år i Arendal.
- Høyesterettsadvokat Ove S. Andersen døde. Hans kompanjong, høyesterettsadvokat Haakon Fjalstad hadde ingen mulighet til å få unna alt arbeidet. Det var ikke lett å få tak i noen erstatter, det var jo små juristkull dengang. Kunne jeg hjelpe? spurte Fjalstad. Da jeg igjen var klar for å dra nordover eller ta et par år Oslo i et departement eller et advokatfirma først, døde en advokat til. Egil Hagli falt død om rett etter fylte 50 år. Sakene tøt ut av alle skuffer og skap. I et ”krigsråd” ble det enighet om at jeg skulle overta direkte. Jeg fikk da kontorfellesskap med to meget kjente advokater – Sigrid og Christian Stray. Besteforeldrene til vår nye foreningsleder Anders Ryssdal, som jeg husker som gutt. De var 80, jeg var 30. Vi hadde et veldig godt samarbeid i tre og et halvt år. Jeg tok advokaturen kjapt med tre prøvesaker i løpet av tre måneder og ble den yngste høyesterettsadvokaten i landet akkurat da.
- Og den tittelen holder du på…
- Det var mye arbeid med prøven. Jeg hadde altså fått Justisdepartementets patent på at jeg var skikket som advokat i Høyesterett og var glad og stolt over det. Ja, jeg kaller meg høyesterettsadvokat og mener fortsatt at det er noe søl dette med "møterett for Høyesterett". Helt unødvendig. Jeg har vært stort sett årlig i Høyesterett i over 30 år, senest i fjor vinter. Det er morsomt å prosedere der.
Jeg hadde egentlig ingen saklig grunn til å flytte fra Arendal til Tromsø i 1974. Det var kun nordnorsk nostalgi. Huset vi hadde der sør ble min kones revir etter av vi ble skilt i 1988. Men jeg var der for ikke lenge siden på jubileumsball i sangforeningen. Det var et flott ball, men en skuffelse at de hadde skiftet ut repertoiret på drikkevisene. I Tromsø sang jeg i kammerkoret i 14 år. Oriatoriekor, store verk, opera. Jeg måtte slutte, det gikk ikke med så mye reising som det ble etter hvert. Jeg savner virkelig å være med i et godt sangkor, sier Gunnar Nerdrum.
- Hva kan høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum best?
- Jeg har alltid vært en almenpraktiker. Jeg har gjort alt det advokater i provinsen gjør – sivile saker, straffesaker og forretningsjuss. Generalistrollen har passet meg. Da arbeider man nok tyngre enn spesialistene. Vi må lese på leksa. Til gjengjeld har man variasjonsbredden, og den verdsetter jeg høyt.
Jeg er dessverre den eneste på kontoret i Tromsø som kan russisk, og jeg kunne hatt mer enn nok å gjøre med bare saker om norsk-russiske forbindelser.
- Hvorfor begynte du å reise så mye da du var godt og vel 50 år?
- I 1983 var barna ute, min kone sluttet gradvis i skolen. Vi tenkte på studieopphold i utlandet og begynte med fire måneder i Frankrike nær vår yngste sønn som da tok gymnaset på Lycée Corneille i Rouen. Vi kunne holde et øye med ham, og vi tenkte at vi i løpet av en 20 års tid kunne oppleve en del viktige land og lære språkene.
Neste stasjon var Moskva i sovjettiden. Det var ikke bare å reise dit og snoke. Jeg fikk statsstipend i 1988 for å sette meg inn i det praktiske rettslivet der. Men først måtte jeg på kurs for å blåse støvet av russisken min. Jeg traff henne som senere ble min andre kone på russiskkurs i Italia. Siden ble det mye Russland, det var den rette tiden å være der. KGB hadde sluppet grepet, folk var ikke lenger redde for å invitere utlendinger hjem til seg. Før betydde slikt innkallelser og advarsler. I 1989 ble det åpnet for utenlandsk business, jeg var i posisjon som russisktalende advokat og fikk forespørsler med sikte på norske etableringer. Den første klienten var Rossnor, en bedrift som stadig produserer dører og vinduer i Arkhangelsk, men nordmennene er blitt presset ut.
Det er blitt mye å gjøre i forhold til Russland etter hvert. Jeg har oppdrag for franske og norske bedrifter rettet mot Russland og for russiske firmaer som vil engasjere seg i Frankrike eller Norge. Både personrettslige og forretningsmessige oppdrag pluss en del voldgiftssaker med basis i russiske anliggender.
- Det var vel dristig å etablere kontor i Paris i tillegg til det du har i Tromsø?
- Vel, det begynte etter noe nøling. Da vi bestemte oss for å leve sammen, etablerte jeg kontor der 1. januar 1991. Hun var lektor, og en lektor i Frankrike tjener dårlig. Lønnen i Norge er den dobbelte. Hun hadde lært seg norsk, men mente at det måtte da være mer spennende for meg å gjøre karriere i Paris enn at hun gjorde karriere i Tromsø. Dessuten har hun barn og sin øvrige familie i Paris. I Paris arbeider jeg nå i et hyggelig kontorfellesskap i "Cabinet Taylor". Vi er åtte advokater med en del gode hjelpere og praktikanter i tillegg.
Fransk autorisasjon
Derfor bor jeg på to steder og hun på ett. Først var det ikke mye å gjøre for meg i Paris, mens jeg hadde en relativt betydelig advokatforretning i Tromsø. Jeg kom dit som "avocat norvégien" og hadde ikke den store aspirasjonen til noe mer. Et meget liberalt system var imidlertid blitt avløst av en ny lovgivning som krevde at jeg måtte være fransk advokat for å virke der. Nå har EU forøvrig liberalisert dette igjen. Jeg måtte altså ta en eksamen for utenlandske advokater, og det innebar et pensum som omtrent tilsvarer en halv fransk juridikum. Hele privatretten, hele handelsretten, herunder selskapsrett, panterett, varemerkerett, konkurs, advokatlovgivningen selvsagt og litt prosess. Men ikke strafferett eller arbeidsrett. 6.000 sider og høytidelig eksamen, skriftlig og muntlig.
Jeg leste fra syv til syv i en måned. Det var moro å være student igjen. Jeg besto den skriftlige prøven, oppgaven var om styreformenns kompetanse i aksjeselskaper. I den muntlige delen satt jeg fremfor et panel på syv personer - tre advokater, to professorer og to dommere. Man trekker et emne i en tombola og får en halvtime til å bygge opp et foredrag som skal fremføres på like lang tid. Jeg bommet litt på det ene av de tre temaene, skjønte det for sent og fikk kritiske spørsmål. Men det holdt. Jeg kan skryte av å være den eneste norske advokat med autorisasjon i Frankrike. Jeg prøver å være like mye i Tromsø og Paris.
- Det må være en kostbar kombinasjon?
- Gjett om! Men hvis du tenker på reiseutgiftene, så er de uvesentlige i forhold til alt det andre. Bare peanøtter. Man må ha det representativt for å være troverdig som advokat i Paris, man kan ikke sitte ved et kjøkkenbord. Dobbeltlivet koster - to kontorer med hver sine sekretærer, to medlemskap i advokatforening, to sikkerhetsstillelser, to forsikringer. To av alt.
Men det er jo frivillig å gifte seg og frivillig at jeg har to kontorer. Når jeg av og til er litt sur og gretten og spør min kone om hun er klar over hva hun har kostet meg og stadig koster meg, så har hun et godt svar. Slapp av, du ville bare ha brukt pengene på noe annet tull.
Hun har rett, jeg er ingen mester i å begrense mine utgifter. Men det går. En fet voldgiftssak en gang i blant er ikke av veien, smiler Nerdrum.
- Flere store norske firmaer har sett at det ligger store prosjekter og mye penger i å engasjere seg i forhold til Russland. Det er naturlig at selskaper som Hydro og Telenor har Russland i siktet, men min virksomhet er for liten til å klare slike oppdrag. De store norske advokatfirmaene har foreløpig ikke etablert seg med kontor i Russland. En slik utenlandssatsing koster mye. Det er like dyrt å etablere seg i Moskva som i London.
Viktig å delta
Gunnar Nerdrum fisker opp en huskelapp fra innerlommen.
- Da jeg hadde bestått i Paris, så jeg en fransk film bygget over et kinesisk ordtak: ”Den som har to hus, mister sin sjel.” Jeg måtte smile. Det er ikke så helt enkelt å leve på to steder i forhold til venner og andre kontakter. Det er litt masete. Men advokatyrket betyr frihet for meg. Friheten er viktig.
Jeg treffer på studiekamerater som er partnere, sjefer. De er så bundet opp av at et styre må godkjenne alt, jeg bestemmer selv. De kan for eksempel få nei til en kongressdeltakelse fordi inntjeningsnivået må holdes. Det er en tvangssituasjon for en advokat. Jeg drar hvis jeg vil. Flere norske advokater bør være med på De nordiske juristmøter hvert tredje år, selv har jeg vært med siden 1975. Det er mye å hente der. Vi har også nord-nordiske juristmøter, jeg har vært norsk kapellan der ganske lenge. Neste år er det møte i Vasa. Utvekslingsprogrammet i Tromsø med jurister i Murmansk fylke er også interessant. Det er bra å vite litt om hva som foregår på den andre siden. Vi har hatt fem delegasjonsturer hittil i hver retning. Det er ikke bare lærerikt, det er morsomt også. Jeg er primus motor for den norske delegasjonen. Jeg liker meg dessuten godt i Russland. Når jeg kommer, da blir det alltid fest! De lager i stand noe enten det er i Murmansk, Moskva, Arkhangelsk eller i Sankt Petersburg. Jeg har mange advokatvenner i Russland og mange andre russiske venner også.
Norske advokater bør være med overalt! Vi har penger til det og norsk rett å vise frem, vi kan for eksempel markedsføre norsk kontraktspraksis. Den er enkel i Norge sammenlignet med praksisen de har i Frankrike og i Russland for ikke å snakke om i de angelsaksiske land. Vi har mye å lære bort, synes jeg. Jeg liker å reise når noe engasjerer meg og liker å bli engasjert til oppdrag som innebærer reisevirksomhet. Medaljens bakside er at jeg ikke bare bor på to steder, jeg bor så mye på tredjestedene. Voldgiftssakene går gjerne i Stockholm, men jeg har også hatt slike saker i Oslo, Uleåborg og Moskva. Jeg skal ikke klage på all reisingen. Jeg får tid til alt jeg har lyst til, synes jeg. Man rekker alltid det man må. Det er en naturlov.
Problemet er at de som er på kontorene mine alltid synes at jeg enten nettopp har kommet eller at jeg snart skal dra. Jeg reiser så mye at det er naturlig at de synes jeg er for lite på begge steder.
- Men du ser ikke akkurat utslitt ut?
- Jeg er frisk. Jeg går aldri til lege. Hvis man har vondt et sted, forsvinner det etter noen dager, det er min erfaring. Jeg spiser hva jeg vil og så mye jeg vil. Noen stor trimmer er jeg nok ikke. Når jeg er i Tromsø, er jeg med på et trimparti en gang i uken og merker at stølheten nå først kommer to dager etterpå og ikke allerede første dagen. En klar beskjed om at jeg ikke lenger er ung. Jeg tenker litt på at jeg skal trappe ned når jeg fyller 70 år, men tanken er foreløpig nokså vag. Det var oppmuntrende da min tropp i det militære møttes til 40-års dimmefest i 2001. Alle var der, 16 mann – alle! I ettertid har dessverre to falt fra, den ene var Arne Kielland, tidligere stortingsrepresentant for Sosialistisk Folkeparti. Han var klart sprekest av alle på jubileumsfesten. Det gir god grunn til ettertanke.
- Jeg vil ikke dø brått, men jeg vil heller ikke seigpines. Jeg ønsker tid nok til å ta farvel med mine venner og mine fiender på en måte som hver enkelt fortjener, kommer det kryptisk fra Nerdrum.
Russerhjelp
Gunnar Nerdrum har nylig latt seg engasjere i et prosjekt i Advokatforeningens regi i Russland. Byen Jaroslavl i Jaroslavl fylke er på størrelse med Oslo og ligger 30 mil nord for Moskva.
- For et år siden fikk jeg en forespørsel om å hjelpe advokater som arbeidet under elendige forhold i dette fylket. De trengte datamaskiner og annet moderne utstyr. Jeg satt i Hovedstyret. Ønsket om hjelp fra rike norske advokater til russiske kolleger ble besvart med en bevilgning på 30.000 kroner til et fond for å avlønne advokater for å betjene folk på landsbygda i fylket. Vi ble senere invitert til Jaroslavl for å se resultatene. Nestleder Bjørn Borg, generalsekretær Merete Smith, rådgiver Vegard Fløtre og jeg selv var der i slutten av oktober. Jeg trådte ut av Hovedstyret i sommer, men mitt forslag nå er å bevilge 5.000 dollar årlig i tre år til datautstyr. Det betyr moderne utstyr på 15 steder i fylket. Dette kan bli en del av vår forenings internasjonale program.
Bygge grunnmurer
Som advokat har han hatt saker der rettferdigheten ikke vant frem.
- Ellingsen-saken i Narvik gikk det ille med. En mann hadde kranglet med kommunen om renovasjonsavgiften på sølle kr. 250 og hadde nektet å betale. Grunnen var åpenbar, avfallet hans ble ikke hentet. Jeg tente på saken, det var et guffent eksempel på at et byråkrati valser over enkeltmennesket. Han måtte jo vinne saken, tenkte jeg og så på den som en viktig test på rettssikkerheten. Men vi tapte med omkostninger etter to dager i retten. Høyesterettsadvokat Markus Andresen overtok og tente på saken slik jeg hadde gjort, men opplevde at anken ble avvist fordi tvistesummen var for lav.
En annen dom som jeg er sikker på var feil opplevde jeg som forsvarer av en mann som skulle ha voldtatt sin datter på 15 år. Tre alvorlige lovbrudd, hvert av dem kvalifiserer til streng straff. Jeg er overbevist om at det var feil da han ble dømt.
Men jeg har jo vunnet saker også. Og det å få være med på å bygge opp grunnmurer for verdiskapende virksomheter synes jeg har vært morsomt. For tiden er kontoret i Paris med på et internasjonalt prosjekt i Tunisia med norske investeringer som er meget løfterikt.
Det geografiske spennet nord/syd er betydelig. Det er langt fra Tunisia til Store Norske Spitsbergen Kulkompani, der han hadde oppdrag som konsulent i ti år.
- Norge tilpasser seg EU-lovgivningen og den europeiske menneskerettighetsdomstolens avgjørelser. Hvordan ser en advokat med kontor både i og utenfor EU på dette?
- Jeg ser det som problematisk. Jeg er skeptisk til den rettsutviklingen vi får i Norge som følge av EØS-tilknytningen og inkorporeringen av Menneskerettighetskonvensjonen m.v. Det blir vanskelig tilgjengelig juss av slikt, og det krever et stort arbeid for at en norsk advokat kan være på høyden. Vi har fått et lovgrunnlag som av og til er dårlig. Jeg er ikke alene om å mene dette, sier Gunnar Nerdrum og støtter seg til artikler nylig av professorene Jo Hov og Birger Stuevold Lassen.
Fra Njords eng
Hvis ikke Advokatbladet hadde bedt om noen timer denne lørdagen oppunder jul, ville Gunnar Nerdrum trolig ha brukt tiden på å se sine barnebarn i en håndballkamp eller en ishockeykamp i romeriksbygda Nerdrum i Fet kommune. Hans yngste sønn arbeider som økonom i Oslo og har kjøpt hus like ved gården der Nerdrum-navnet oppsto i folkevandringstida. Nerdrum betyr Njords eng, får vi vite, og familien hans kommer fra Nordre Nerdrum, ikke Søndre Nerdrum. Det er ikke likegyldig om man er fra Nordre eller Søndre selv om gårdene hadde felles tun. Den som lurer på om maleren Odd Nerdrum er inne i bildet, er på sporet. De to er firemenninger, men har ikke truffet hverandre. Det kunne blitt et møte mellom to fyrverkerier. Den eldste sønnen til høyesterettsadvokaten er advokat i Oslo. Gunnar Nerdrum er blitt bestefar til fem.
- Dessverre ble det ikke flere enn to barn. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg en større familie. Til gjengjeld har mine tre søstre ti barn til sammen. Det er heldigvis barn rundt meg enten jeg er i Norge eller i Paris. Det er forresten ingen klisje når Tromsø kalles Nordens Paris. De fine borgerskapsdamene på 1800-tallet hadde nær kontakt med motestrømningene i Europa. De fikk direkte impulser fra Hamburg og Paris om det som rørte seg ute og førte et selskapsliv som langt fra var provinsielt.
Det er mye selskapelighet i Tromsø nå også. Et overmål av arrangementer hele året. Jeg synes det er fint å bo i Tromsø!
- Du kan vel tilstrekkelig mange språk nå?
- Jeg er ikke helt i mål. Jeg forsøker nå å lære samisk, som jeg skulle ha gjort for 50 år siden. Noen hundre ord bør jeg kunne. Jeg holder på med brevkurset "Davvin" og nærmer meg slutten. Samisk er et spennende språk. Det har mye fiks grammatikk og er i mange forhold mer uttrykksfullt enn norsk, og slett ikke bare når det gjelder naturbeskrivelser, slik man ofte tror. Det blir kanskje ikke så lang avskrivningstid på den investeringen, men bedre sent enn aldri, sier Nerdrum.
