TROMSØ: – Jeg fikk permisjon fra Høyesterett og solgte inn
til kona at vi bare skulle være her i fire måneder. Men så ble konstitusjonen
forlenget, og nå har vi bodd her i snart fire år, kjøpt hus og fått barn,
forteller Gjermund Aasbrenn.
Fra og med denne utgaven har Aasbrenn ansvaret for
Advokatbladets Ju§nytt-sider.
– Mitt inntrykk er at leserne har vært fornøyde med sidene.
Jeg ser ikke for meg å gjøre store endringer til å begynne med. Hva leserne
mener bør forbedres ytterligere, vil være viktig for meg. Jeg vil derfor sette
stor pris på innspill fra leserne til hvordan fagsidene skal se ut, både stort
og smått, sier Aasbrenn.
Han vil også gjerne bli tipset om interessante
underrettsavgjørelser, forvaltningssaker, uttalelser og litteratur.
Aasbrenn har rukket å gjøre mye forskjellig hittil i
karrieren: Etter studiene var han engasjert av lovavdelingen i Justis- og
beredskapsdepartementet som sekretær for tomtefestelovutvalget.
Utvalget ble opprettet etter EMDs dom i Lindheim-saken, og leverte
forslag til endringer i tomtefesteloven for å bringe reglene i samsvar med
Norges forpliktelser etter EMK.
Drømmejobb i Høyesterett
I utvalget satt en person som kom til å bety mye for ham,
den tidligere Arntzen de Besche-advokaten John Egil Bergem.
– Han er ett av mine største forbilder, både som fagperson
og medmenneske, og er kanskje den som har betydd mest for meg i karrieren så
langt. Han er pensjonist nå, men vi har fortsatt kontakt.
Aasbrenn fikk advokatbevilling etter to år som fullmektig i Arntzen
de Besche i Trondheim.
– Jeg fikk mulighet til å jobbe bredt og variert. Jeg
trivdes godt, det var fine folk, og jeg synes det var interessant å lære seg
håndverket og rollen.
Så ble Aasbrenn dommerfullmektig og siden konstituert
tingrettsdommer i Sør-Trøndelag tingrett (nå Trøndelag tingrett). Da kona var
ferdig med studier på NTNU, flyttet de til Oslo, der Aasbrenn fikk jobb som
utreder i Høyesterett.
– Det er virkelig en drømmejobb for en ung og nysgjerrig
jurist. Det er et helt unikt fagmiljø, men dyktige og interesserte mennesker på
alle nivåer, og en åpenhet og delingskultur som er helt spesiell. Man deler av
sin kompetanse og erfaring, og spiller hverandre gode. Og så er det en veldig
fin arbeidsplass sosialt. Man tenker kanskje ikke på Høyesterett som en
institusjon der det er lave skuldre og moro på jobb, men det er det.
Underviser fjerdeårsstudenter
Nå trives familien godt i Tromsø.
– Vi er veldig glade i naturen, både i klatring, toppturer
og bare å være ute i fjellet. Tromsø er bra sånn sett. Her kan du ta en topptur
på ski etter at barnet er lagt klokka sju og være hjemme igjen til halv ti.
Samtidig synes han det er fint at Tromsø er en relativt stor
by med spennende miljøer og stor aktivitet.
– Dette er jo hovedstaden i Nord-Norge, og det er mye som
skjer.
For ett år siden løp konstitusjonen i Hålogaland
lagmannsrett ut, og Aasbrenn måtte ta et veivalg.
– Da valgte jeg å søke på en stipendiatstilling ved UiT. Jeg
er nysgjerrig på universitetsjurist-rollen, og på å forske og jobbe med fag. Og
så passer det å skrive en doktorgrad veldig godt med den livssituasjonen jeg nå
er i, forteller han.
– Så jeg la inn et friår mellom de to jobbene for å være
hjemme med sønnen vår. Nå har jeg en fireårig stilling der en fjerdedel av
tiden er normert til undervisning.
Han og sønnen Torstein (snart 2) har vært ute med ski og
pulk, eller på fjelltur med bæremeis neste hver dag i friåret.
– Vi er begge enige om at pulken og bæremeisen var gode
investeringer. Men nå har han lært seg å gå selv, og snøen har lagt seg, så han
skal få ski til jul.
Krevende rettskildebilde
Da Advokatbladet møtte ham på campus, var han så vidt kommet
i gang med å undervise i sivilprosess.
– Det virker veldig gøy, og det som særlig slår meg, er den
friheten man har, og tiden man har til å jobbe med fag. Som advokat og dommer
er man mer presset på tid. Du får sjelden tid til å tenke de store tankene. Det
jeg virkelig ser frem til, er det akademiske løftet.
Doktorgradsprosjektet handler om erstatning for
sakskostnader i sivile rettssaker.
– Ikke fordi det er mer interessant enn mye annet, men fordi
det er praktisk og uutforsket. Jeg ser også for meg å gjøre en del andre ting.
De gule Ju§nytt-sidene i Advokatbladet har han lest helt fra
han var studentmedarbeider i Advokatforeningen i Oslo.
– Jeg har alltid tenkt at de er fine for å holde seg
oppdatert. Når jeg nå skal skrive sidene selv, gir det meg et godt utgangspunkt
for å jobbe bredt. Å holde tritt med rettskildebildet er krevende for alle,
enten du er advokat, dommer, universitetsjurist eller forvaltningsjurist, noe for
eksempel trygdeskandalen har vist oss. Der sviktet vi alle.
Universitetsjuristene har kanskje et særlig ansvar for å
holde oss oppdaterte, mener han.
– Nettopp fordi vi har den ressursen – tid – og kan løfte
blikket utover den enkelte saken og se de store linjene. Vi har vel både
forutsetningene og et ansvar for å bidra litt ekstra der.
Ren formidling
Det er krevende å formidle, medgir han. Men det er heldigvis
noe han liker å holde på med.
– Som advokat og dommer jobber man også med formidling i ren
form, uten at man kanskje tenker over det.
Det var da rettslære-klassen hans på videregående observerte
en straffesak administrert av en ung, mannlig dommerfullmektig, at Aasbrenn
bestemte seg for å bli jurist.
Men årsaken var ikke en edel tiltrekning til lov og rett.
– Sannheten er at alle jentene i klassen syntes at
dommerfullmektigen var så utrolig kjekk. Så jeg tenkte at her, her har jeg
knekt koden. Jeg ble imponert over ham selv, forteller Aasbrenn.
(Hvis noen lurer: Dommerfullmektigen var advokat Kristian
Østby-Deglum, nå i Kongsberg-gruppen.)
Men planen om å lede en rettssak og være omgitt av en sverm
av beundrerinner, gikk i vasken: Allerede i starten av jusstudiet ble Aasbrenn
kjæreste med hun som i dag er hans kone.
– Men det var en fin øyeåpner, og jeg er glad for valget,
både av studium og livspartner.
