Norges advokatstand må ha lov til å være litt stolt: Høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud er valgt til ny president i den europeiske advokatorganisasjonen CCBE. Dermed er han leder for ikke færre enn 500.000 advokater i EU og EØS og 200.000 til i landene som søker seg inn i fellesskapet. Kolrud selv er ikke særlig overrasket. – Det lå i kortene, sier han tørt til Advokatbladet. Og det høres kanskje ut som klassisk bergensk arroganse. Men det er ikke sant.
- Nei, organisasjonen har et opprykkssystem. Det er vanskelig å gå inn i presidentvervet på direkten. Det er naturlig at man går gradene helt til topps når man først blir valgt inn som 2. visepresident. Det er da man overraskes, sier presidenten i The Council of Bars and Law Societies of the European Union.
Kolrud er en veteran i internasjonalt advokatsamarbeid og har ledet vår nasjonale delegasjon fra Advokatforeningen i CCBE i omtrent ti år etter at han overtok for Per Hagelien. Han er 64 år. Født og oppvokst i Bergen, men osloboer siden studietiden. Til daglig er han partner i advokatfirmaet Haavind Vislie og først og fremst en rutinert ekspert på ekspropriasjonsrett, kontraktsrett og voldgift.
- Hvilken status og funksjon har CCBE?
- CCBE er samarbeidsorganet for alle advokatforeninger i Europa. EFTA-landene kom inn i 1993, og de som nå har observatørstatus kan komme med som fullverdige medlemmer i 2004. I så fall har vi 28 medlemsland om kort tid. Vi er først og fremst en høringsinstans overfor EU-kommisjonen. En innspillspartner. Fordi det er vanskelig for de enkelte land å bli hørt i EU-systemet, ønsker kommisjonen å forholde seg til en europeisk instans som representerer alle europeiske advokater. Dermed er vi kontinuerlig involvert i alt som gjelder lov og rett i Europa, all lovgivning som angår advokatprofesjonen.
Behovet for innspill og samtaler på europeisk nivå blir tydelig når vi for eksempel vet hvor vanlig det er at virksomheter etablerer seg i mange land. Da trengs det felles kjøreregler og felles forståelse mellom advokater i de ulike landene, understreker Helge Jakob Kolrud. CCBE involverer seg i alle direktiver som angår advokatvirksomhet og er en faginstans både for EU-kommisjonen og for Europaparlamentet, som for eksempel i arbeidet med et handelsdirektiv for elektronisk post. Da representerer vi Europas advokater i diskusjonene. Vi har også globale utfordringer, som for eksempel saker i GATS og WTO.
- Hvilke områder krever mest oppmerksomhet for tiden?
- Et område som er vanskelig og som krever stor innsats, er kamp mot hvitvasking av penger. Det er viktig å komme til enighet mellom landene om hvilket innsyn politi og påtalemyndighet skal ha i jakten på skurkene. Et annet område er minst like vanskelig, kampen mot terrorisme.
Vern taushetsplikten!
Advokater har taushetsplikt, og vi har en kontinuerlig diskusjon om grensene for taushetsplikten. Et utfordrende arbeid, men samtidig trist. Svært mange utenfor advokatenes rekker forstår ikke taushetspliktens betydning, mener Kolrud.
- Taushetsplikten skal selvsagt ikke beskytte advokatene selv og eventuell kriminalitet fra deres side. Men folk må kunne konsultere en advokat og få beskjed om at det de lurer på vil innebære hvitvasking av penger – uten deretter å bli anmeldt til politiet. Vår rolle er å advare mot den kriminelle handling, og den må ikke blandes sammen med en angiverrolle, mener jeg. Vi har et problem når det reises kritikk om at taushetsplikten beskytter ulovligheter.
- Hvordan løser man dette dilemmaet?
- Vanskelig spørsmål, vi står midt i det. Det kan muligens bli enighet om et kompromiss om at taushetsplikten beskytter juridisk rådgivning i snever forstand. Selv mener jeg at enhver uklarhet vil uthule taushetsplikten, men jeg er selvsagt ikke tilhenger av at advokater skal bistå lyssky virksomhet. At dette er så aktuelt akkurat nå, er mye en konsekvens av ENRON- og dot.com-skandalene i USA. Skandalene har gitt CCBE mye å gjøre. Hva gikk galt ? Hvilke krav må skjerpes? Spørsmålene må tas høyst alvorlig etter at advokater, revisorer og styremedlemmer sammen har sviktet med enorme økonomiske konsekvenser. Det har skjedd mye betenkelig i multidisiplinære selskaper. Det er farlig når rådgivning og kontrolloppgaver flyter sammen.
I sommer vedtok Kongressen i USA en lov, et mottiltak som vil berøre landene i Europa fordi det er veldig mange bedrifter her som har et morselskap i Amerika. Den såkalte Sarbanes/Oxley-loven krever at det skal lages regler som Security and Exchange-komiteen (SEC), USAs kredittilsyn, skal praktisere. Regelforslaget er dramatisk og i høyeste grad relevant for Europa og Norge fordi det er så mange amerikanske datterselskaper her: Norske advokater må gå god for amerikanske vurderinger og kan dermed anses etter Sarbanes/Oxley for å tjenestegjøre for SEC. Da har vi et problem.
- Hvordan dramatisk?
- To krav i reglene er dramatiske. For det første forplikter reglene advokater til ikke å tie stille hvis de oppdager noe galt i et selskap. De skal ikke skjule noe, de skal gå til høyeste instans med forholdet. For det andre: Loven krever en ”noicy withdrawal”. Hvis man ikke får gehør for en advarsel, så kan altså ikke advokaten trekke seg stille og rolig ut av oppdraget. Heller ikke skylde på helsen eller hensyn til familien osv. Han eller hun skal bråke! Det skal gjøres tydelig at advokaten er uenig.
Dette strider klart med vår taushetsplikt. Brudd på taushetsplikten er straffbart i Norge, understreker Helge Jakob Kolrud, som har utstrakt kontakt med USAs advokatorganisasjon i sitt internasjonale arbeid.
Bekymring og glede
- Det er ikke kommet særlig frem her hjemme at det hersker en stor bekymring blant amerikanske advokater etter 11. september og finansskandalene. De er mye mer enn man aner bekymret for systemet de arbeider under. Diskusjonene går høyt, ikke minst om absurde arrestasjoner der personer som risikerer dødsstraff er blitt nektet advokatkontakt fordi man var i krig.
- Da er det til gjengjeld gledelig det som skjer med advokatrollen i de østeuropeiske landene?
- Definitivt. Jeg har fulgt pionertiden i øst nøye og nært de siste 13 årene. De har hatt små midler og naturlig nok vært preget av gammel organisering etter sovjetstatens mønster. Det tar tid å forandre, men iveren etter å komme videre er meget stor. Jeg synes de beveger seg raskt i retning vestlige systemer.
Utviklingen i øst er selvsagt veldig gledelig for en som meg. Jeg er født inn i mistankens tid og vokste opp med kald krig. Nå kommer de nye naboene i øst og vil dele våre verdier og forsvare våre verdier, en etter en. Det er inspirerende å støtte advokatorganisasjonene i disse landene, sier Kolrud. – Noen land har langt igjen. Det er for eksempel ingen spøk å fronte en slik utvikling i et land som Hviterussland.
- Født inn i mistankens tid – du husker kanskje krigsårene i Bergen som barn?
- Ja, jeg var bare syv år da freden kom og husker gleden. For en liten gutt var det morsomt med alle de ”fullemennene” som sjanglet omkring i seiersrus. Jeg husker at vi måtte evakuere fra hjemmet på Nesttun ved krigsutbruddet. Det er det tidligste jeg overhode husker. Jeg husker de mange oppholdene i tilfluktsrommet da vi fikk reserveproviant etter noen timer, sardiner. Jeg husker den forferdelige eksplosjonsulykken på Bergen havn 20. april 1944 da et nederlandsk lasteskip med flere hundre tonn TNT eksploderte utenfor Haakonshallen. 5000 ble skadet, 300 døde. Den yngste av mine to søstre var med i hjelpekorpset og kom hjem for å spise middag, hysterisk og med klærne fulle av blod. Hun skulle tilbake, men fikk en sovepille lurt i seg – så sendte mor min eldste søster til lasarettet isteden. Det gjorde inntrykk på en gutt som ikke var fylt seks.
Famlet seg til jus
Helge Jakob Kolrud var lærersønn. Det er vel derfor han har hatt så stor sans for å undervise, og som enkelte andre bergensere liker han å prate mye. Han har holdt en mengde foredrag, hjemme og ute. Advokatkurs og kurs i internasjonal kontraktsrett, blant annet. At han var sønn av en lærer som ble skoleinspektør, kan også forklare at han er så utrolig pirkete med sproget at han har gått en del juristkolleger på nervene.
- Jeg vokste opp i et politisk hjem, og jeg er lei for at jeg ikke kunne delta særlig aktivt i selskapet etter min egen barnedåp! Far satt i Arbeiderpartiets landsstyre, og blant gjestene var høvdingen Martin Tranmæl, finansminister Kornelis Bergsvik, redaktør Gunnar Ousland og kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit, som far traff på lærerseminaret på Stord. Tilstede var også Høyre-ordføreren i Laksevåg, Bernhard Christensen fra morssiden. Det må ha vært friske diskusjoner i selskapet!
Selv har jeg ikke vært partipolitisk aktiv. Jeg hører blant de 60 prosentene i Norge som ligger til venstre for Høyre og til høyre for Arbeiderpartiet. Dagens partier er ikke særlig spennende, synes jeg. Men jeg deltok aktivt i studentpolitikken. Ikke i Studentersamfundet, men som medlem av Studenttinget og medstifter av Norsk Studentunion. Viktige saker som engasjerte var utbyggingen av Sogn studentby og universitet på Blindern, samt Statens lånekasse for utdanning. Selv bodde jeg på Blindern Studenthjem og hadde en fin tid. Der fulgte vi med hverandre. Hvis noen kom hjem utpå natten og var nedfor, var det alltid noen som satt oppe og spilte kort eller sjakk som brydde seg. Det var et fint miljø.
- Hvorfor jurist?
- Mange har sagt at Helge var så stor i kjeften at han måtte bli advokat. Men faktum er at den avgjørelsen satt veldig langt inne. Jeg famlet og famlet med en brukbar artium til rådighet. Du kan tro jeg lurte på hva jeg skulle bli. Jeg valgte å ta Befalsskolen for å tenke meg om. Men det hjalp ikke stort.
Jeg tenkte videre mens jeg tok forberedende i Bergen under en lærer som jeg aldri vil glemme. Til første forelesning kom vi alle som dønn seriøse studenter. Så kom filosofen Arild Haaland inn med hullete genser og spurte om hvor mange som ønsket at vi skulle holde oss til pensum. Alle rakk opp hånden og ville det. Haaland sa at det var verre enn han trodde og ville vite hvorfor. Plutselig var hele salen inne i en forrykende diskusjon om Guds eksistens! Det var en viktig opplevelse for meg å høre på Arild Haaland.
Forberedende førte ikke til noen beslutning om veien videre. Jeg kunne gjerne ha blitt historiker og har beholdt denne interessen, særlig for krigshistorie. Jeg snuste på matematikk. Jeg kom inn på NTH i Trondheim, men lot det falle. Historie ville ha ført til lektorjobb, det var bare noen få professorater å konkurrere om og derfor tilsvarende vanskelig å få. Lektor ville jeg absolutt ikke bli, ville ikke bli den entusiastiske lærer som møtte virkelig interesserte elever med års mellomrom.
- Derfor ble det jus?
- Det ble jus, ja. Teolog kunne jeg jo ikke bli, så det var vel det som var igjen! ler høyesterettsadvokaten.
Hardt arbeid
Cand. jur. Våren 1965. Dommerfullmektig ved Lier, Røyken og Hurum sorenskriverembete 1965-1967. Noen uforglemmelige første praksisår med utfordringer i kø, utfordringer som har preget Kolruds videre juristliv i betydelig grad.
- Jeg var lei av å sitte på lesesaler, sulten på skikkelig arbeid. Sorenskriveren tok vel imot meg, men sa noe overraskende: ”De ser sterk ut. Selv er jeg skrøpelig og vil nok være lite på kontoret.”
Jeg var reelt sorenskriver i ni måneder før en nyutnevnt var på plass. Jeg fikk alt rett i fleisen, det var betydelige restanser. Sammen med en annen dommerfullmektig ble det jobbet dag og natt. Sakene ble berammet på løpende bånd og føk unna. Vi var à jour da en ny sorenskriver dukket opp. En herlig tid uten fritidsproblemer, sier Kolrud lakonisk Det var et sunt møte med livet, det var jo også sterkt å møte folk som du skulle dømme.
Han ble som advokat spesialist i ekspropriasjonsrett. Men da dommerfullmektigen skulle til sin første dag på skjønn, visste han ingenting.
- Jeg spurte drosjesjåføren som kjørte meg dit. Jeg spurte ham om hva de gjorde først på et skjønn, og sjåføren hadde svar. ”Døm sitter inne ei stønn, og så går’em ut og ser.” Så fant jeg meg en ledig plass midt i forsamlingen og visste nok til å holde masken.
Det var i det hele mange store skjønnssaker i embetet på den tiden, særlig dreide det seg om motorveien mellom Oslo og Drammen og den dobbeltsporede jernbanen mellom de to byene. Jeg lærte mange skjønnsmenn å kjenne, stort sett var de bønder og hedersmenn i sine bygder. De skulle være ganske gamle og representere en skala av oppfatninger. På landet het det seg at i krig og ekspropriasjon, da velger lokalsamfunnene sine beste. Men ikke når det er valg!
På et motorveiskjønn møtte jeg Ingolf Vislie i Høyesterettsadvokatene Vislie, Vislie & Ødegaard, som representerte Staten. Da min tid var utløpt i Nedre Buskerud og ny jobb måtte skaffes, ringte jeg ham og spurte om det var noe ledig. Nei, svarte han kort. En uke senere ringte han og sa at han hadde funnet et ledig rom. Jeg kunne bare komme. Siden har jeg ikke vært noe annet sted, sier han. Litt unøyaktig, kanskje. Han har vært over hele verden på jobb og på ferie. Hvor han enn er, så er han tilgjengelig.
- Det verste jeg kan tenke meg er at noen på kontoret i mitt fravær gir beskjed om at jeg er ikke er tilgjengelig. Det er jeg alltid.
Jus i villmarken
Det ble mer ekspropriasjon for advokatfullmektig Helge Jakob Kolrud, som kjapt fikk advokatbevilling og ble høyesterettsadvokat i 1970, bare 32 år gammel. Da hadde han også giftet seg og fikk snart to døtre.
Så veldig mye hverdagslig familieliv ble det ikke som fersk advokat, langt mer tid ble tilbrakt på pensjonater og ungdomshus langt unna, som i Nissedal og Fyresdal. Det var fullt trykk i kraftverkutbyggingen, og det var nok å gjøre for en ekspropriasjonsjurist.
- Jeg hadde og har fremdeles en veldig snill og forståelsesfull kone og vi samarbeider godt, sier han. – Det var ikke noe som het lørdagsfri. I skjønnssesongen, som varte fra mai til oktober minus sommerferie, gikk bussen presis klokken åtte mandag morgen fra pensjonatet. Jeg var hjemme i Oslo ved tre-tiden lørdag og reiste tilbake til pensjonatet 24 timer senere. Det ble mange uker i skog, fjell og på pensjonat. Ungdomshus ble brukt til papirarbeidet.
Nå bruker man helikopter, sier Kolrud og ser ut av vinduet i møterommet i Bygdøy Allés høyeste bygning. Etter en tid fikk han kjøpt en Ford Cortina på avbetaling. Da ble det kjøregodtgjørelse, og den betalte seg selv. Det ble litt mer tid hjemme i helgene for en ung mann som klarte å bli noe så besynderlig som hekta på skjønn og ekspropriasjon. Jus og villmarksliv i opphøyet enhet.
- Ekspropriasjon er et inngrep. Et inngrep skal være lovlig. Er det tvil om det, kan saken bli meget omfattende og alvorlig, som for eksempel saken om utbyggingen av Mardalsfossen. Ellers var de store vassdragsreguleringsskjønnene vidtfavnende og fulle av utfordringer. Rett som det var måtte jeg representere over hundre grunneiere. For hver enkelt måtte fakta bringes på det rene, slik at erstatningskravet ble korrekt.
- Vi tjente ikke så mye selv om ukene var lange. Sett fra min posisjon i 1967, var det rent tøv å tenke seg slike inntektsnivåer for advokater som vi ser i dag. Det var ikke derfor vi holdt på. Men da som nå var det viktig at en advokatpraksis er lønnsom. Det må være så romslig at man kan si nei når det dukker opp saker som man ikke bør ta i, sier Kolrud.
Tre dreininger
- Noe som ergrer meg er medienes unyanserte dekning av rettssaker. Det verste eksemplet jeg kan komme på er den useriøse fremstillingen av advokat Harald Stabells forsvarerrolle i Orderud-saken. Stabell gjorde etter min mening en forbilledlig innsats for sin klient. Han forsvarte Per Orderud, ikke hans kone.
- Kan du raskt ta de store linjene i karrieren?
- Den har hatt tre dreininger. Først ble det 15 år med ekspropriasjon og skjønn, der høydepunktet var utbyggingen av Mardalsfossen med den første miljødemonstrasjonen. Jeg representerte Nesset kommune og noen få grunneiere i Høyesterett. Det tristeste i denne perioden var den nye ekspropriasjonsloven som kom i 1973. Teknisk sett var denne loven så dårlig at jeg ikke orker å snakke så mye om den. Den måtte endres da Staten tapte den såkalte Kløfta-saken. Jeg var med i den lovkomiteen som da ble nedsatt.
Den andre dreiningen er nært knyttet til oppdrag for Mekaniske Verksteders Landsforening, nå Teknologibedriftenes Landsforening. Jeg har arbeidet mye for den siden 1974 og har hatt stor glede av det. Det har gitt meg grunnlaget for mitt arbeid med kontraktsrett, både nasjonalt og internasjonalt, noe jeg fortsatt står midt oppe i. Jeg har vært med på forhandlingene av alle standardkontraktene i offshoreindustrien – MVL/NIFO, NF87, NF92 og NTK2000.
Jeg arbeider også med de nordiske leveringsbetingelser, som NL92, nå NLO1. Fra 1976 har jeg representert TBL i den europeiske verkstedorganisasjonen ORGALIMEs juridiske komite. Jeg var president i fire år og arbeider fortsatt aktivt i komiteen.
Den siste dreiningen er å være voldgiftsdommer. Et interessant juridisk arbeid som krever innsats. Partene overlater til et tribunal å avgjøre uten rettergang, men opplegget er stort sett det samme som i retten. Voldgift er ofte fornuftig fordi partene unngår å eksponere konflikter til skade for dem begge. Det går betydelig raskere, og avgjørelsen kan ikke ankes. Det blir som å starte med en sak i Høyesterett.
- Voldgift - vold og gift, det høres ikke vakkert ut for uinnvidde…
- Det betyr å gi seg i vold, overlate til. Ideen er meget gammel, metoden er omtalt i Njåls saga. Det engelske begrepet arbitrator er kanskje hyggeligere. Det er gøy, stort sett. Men krevende, og det dreier seg gjerne om store verdier i flere uker lange disputter om for eksempel gassrettigheter. Det er stort trøkk i slike saker. Vi må finne balansen, få med alt, men ikke la oss drukne i detaljer. Det er fascinerende å lytte til en profesjonist med din egen profesjonsbakgrunn. Både taper og vinner må forstå avgjørelsen og akseptere den. En dyktig voldgiftsdommer besitter åpenhet, redelighet, nøyaktighet og integritet, sier Helge Jakob Kolrud.
Det er ikke vanskelig å se at voldgift får det til å gløde i ham. Nylig var han gjennom et tre uker langt maratonløp i et kjellerlokale på et hotell i Paris. Det kan være like altoverskyggende når det dreier seg om voldgift på Håndtverkeren eller i Shippingklubben også.
Tid til alt
- Kanskje like spennende som å være tindebestiger?
- Jeg er blitt for gammel til de store utfordringene, men jeg har klatret endel i 25 år og har stadig mye glede av medlemskapet i Norsk Tindeklubb. Jeg har alltid vært opptatt av fjell og fjellklatring og besteg Store Skagastølstind første gang i 1972. Det er blitt mange besøk på Turtagrø og klatring i det taggete fjellmassivet Hurrungen. Men jeg var en høyst middelmådig fjellklatrer. Klatring rangeres i vanskelighetsgrad fra 1 til 9. Jeg har nøyet meg med graden 3 og noen ganger 4. Det er noen år siden sist, men jeg går med glede på møter og ser på spennende bildeserier som presenteres av unge, barske klatrere. Og jeg sitter i bokkomiteen foran klubbens 100-årsjubileum blant annet sammen med min gode venn og klatrelærer Hasse Eriksen.
- Vi glemmer nesten at du har vært formann i Advokatforeningen i tre år frem til 1994. Hvordan var det?
- Det var en interessant tid der jeg opplevde mye i et godt samarbeid. Vi ansatte ny generalsekretær og reorganiserte Advokatforeningens sekretariat. Viktige beslutninger. Dessverre ble det ikke flertall for spesialautorisasjon av advokater. Til gjengjeld fikk vi i min periode gjennomslag for obligatorisk etterutdannelse for advokater. Der var vi tidlig ute i europeisk sammenheng. Formannstiden min var også startfasen på mitt engasjement i den europeiske advokatorganisasjonen som nå krever mye reising og mye tid. Jeg vil imidlertid understreke at formannsvervet tok mer tid fra min advokatpraksis enn presidentvervet gjør.
- Du sa at du er en ivrig amatørhistoriker. Hvorfor det?
- Det kom over meg veldig tilfeldig i tiden som dommerfullmektig. I pausene i Haugestad rettslokale i Lier, faktisk. Utenfor sto det en statue av en viss Lars Chr. Hæg med innskriften ”Killed at the Battle of Chickamauga.” Det sto også at Hæg hadde vært oberst og sjef for 15. Wisconsin Regiment og at han døde i 1863. Jeg leste dette så mange ganger i pausene at jeg måtte finne ut mer om ham. Dermed var interessen for den amerikanske borgerkrig vekket.
Og etter at jeg ble like opptatt av første verdenskrig har jeg gått opp frontlinjen omtrent hvert år. Vestfronten er blitt min andre spesialitet. Det er fascinerende at fronten sto der helt stille fra 1914 til 1918 fra Belfort i Frankrike, over Verdun til Lille og Belgia og ut i havet etter kraftige frontbevegelser høsten 1914 og frem til andre halvdel av 1918. Hvert år reiser jeg på befaring sammen med en svensk kollega.
Trives sørpå
Høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud er ikke en mann for smalltalk. Yngre advokater som har jobbet nær ham har en dyp respekt for ham. En man kan stole på. Varm og omtenksom, sier de. Og han har en etikk som er på topp. Det beste skussmål.
- Savner du Bergen?
- Det jeg savner ved Bergen, er den lange våren. Oslo er fantastisk klimamessig vinter som sommer, men våren varer bare noen dager. Bergen var uinteressant for meg som jurist. Det var Oslo som bød på mulighetene, og her har jeg hatt det bra, sier nestoren som har skrevet fem fagbøker og holder på med den sjette.
- Hva er det aller triveligste du kan tenke deg?
- Det er garnfiske i Tvedestrand. Det er å stå og renske garnene ved naustet etter å ha dratt dem og fått fangst. Kanskje helt ute ved Møkkalasset. Da er ikke mobiltelefonen innen hørevidde.
- Når jeg står ved naustet og grer garn, akkurat da er jeg helt utilgjengelig, sier Helge Jakob Kolrud.
Men han har telefonsvarer. I Tvedestrand også.
Og så kan man tro det eller ei. Han hadde visstnok ikke en anelse. Den neste plenarsesjonen i CCBE som skal holdes i juni legges tradisjonelt til presidentens hjemland. Byen er Bergen.
