– Folk har tatt til gatene for å gi klar og tydelig beskjed, vi sier at nå er det nok, sa Kvinnefrontens Seher Aydar.
«Man kan ikke demonstrere seg til flere domfellelser»
– En person som er frifunnet, er ikke skyldig. Likevel omtales de tre mennene i Hemsedal-saken som om de er skyldige, sier Marius Dietrichson, leder av Forsvarergruppen.
Da Kvinnefronten holdt demonstrasjon for kvinners rettssikkerhet foran Stortinget etter Hemsedal-saken, ble de tre frikjente mennene i saken omtalt som «voldtektsmenn».
45 organisasjoner, deriblant SV, Miljøpartiet De Grønne, LO Oslo, AUF, Unge Venstre, Høyres kvinneforum og Norsk kvinnesaksforening, hadde sluttet seg til markeringen.
Nok er nok
– Frifinnelsen av de tre voldtektsmennene rystet en hel nasjon, sa Ane Stø, leder av Kvinnegruppa Ottar.
Det norske samfunnet «må slutte å beskytte menn fra å ta ansvar for egne handlinger», fortsatte hun.
– Er det noe Stortinget skal bry seg om i høst, så er det å sikre fred, frihet og rettferdighet for alle norske innbyggere. Vi krever en omfattende handlingsplan som røsker opp i rettsapparatet og får overgripere dømt. 2016 må bli et merkeår i historien. Hemsedalsaken må bli den siste der retten får lov til å bortforklare overgripernes ansvar. Nå er det faen meg nok, sa Stø.
Stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde (H) og Anette Trettebergstuen (Ap) holdt også appeller.
«Jeg fatter ikke at det skal være så jævlig vanskelig å forstå at man ikke drar på nachspiel for å bli voldtatt», sa Lunde fra talerstolen, ifølge Dagbladet.
Mange av de fremmøtte bar plakater med teksten #Vi tror deg.
Politianmeldte voldtekter
Den fornærmede i saken, Andrea Voldum, la ut navnene på de tre mennene i sosiale medier. Andre publiserte navnene til de tre lekdommerne som utgjorde mindretallet i saken. Både mennene og lekdommerne opplevde trusler etter dette.
Tidligere ordfører i Trondheim, Anne Kathrine Slungård (H), er politianmeldt etter at hun på Facebook skrev følgende: «Jeg blir fysisk syk av dette, rett og slett spyklein og frustrerende forbanna. Jeg håper inderlig at noen tar disse tre jævlene, rundbaner og kjølhaler, gjerne hver gang de viser seg offentlig».
Slungård har i ettertid beklaget innlegget.
En diskusjon om systemet er sunt, sier Marius Dietrichson i Forsvarergruppen.
– Men måten det er blitt gjort på i denne saken, ved å rette skytset mot dem som er frifunnet, er ikke riktig. I en rettsstat er det domstolen som er arenaen for samfunnets oppgjør med den tiltalte. Det er retten som skal bestemmes om han eller hun er skyldig, og hvor hard straff som skal gis. Inntil tiltalte er dømt, er han eller hun å regne som uskyldig. Det følger av prinsippet om menneskets verdighet. Frifinnes tiltalte, forblir den tiltalte uskyldig, sier han.
Ukjent fenomen
Han legger til at det er i domstolen skyldspørsmålet endelig avgjøres, og ikke i demonstrasjoner og i sosiale medier.
– Demonstrasjoner foran tinghus eller i byens torg og gater, for eller mot et konkret domsresultat, er et ukjent fenomen i Norge, og bør også forbli det. Vi er en rettsstat hvor en dom skal baseres på det faktum dommerne finner bevist - ikke etter press fra noen. Alt annet er det motsatte av rettssikkerhet, sier han.
Man kan ikke demonstrere seg til flere domfellelser, mener han.
– En kan ikke i en rettsstat kreve at dommerne skal stemme annerledes og til siktedes ugunst i strid med krav til bevisbyrde og bevistvil, sier han.
Han peker på at flere domfellelser oppnås i en rettsstat gjennom godt politiarbeid; både under etterforskningen og i retten.
– Da vil de skyldige bli dømt, og de uskyldige frifunnet, sier han.
«Tja» til rettssikkerhet
Markeringer mot Hemsedal-saken ble arrangert ni steder i Norge, deriblant i Hemsedal. Der holdt advokat Elisabeth Njøsen appell.
– I mars 2014 var atten år gamle Andrea på fest i Hemsedal. På nachspiel er hun så neddopet at livet hennes er i fare. Tre voldtektstiltalte menn går fri etter å ha hatt sex med Andrea på det tidspunktet. Samtidig blir de dømt til å gi oppreisning fordi flertallet mener Andrea er voldtatt av dem. Folk stiller seg spørsmålet; er rettsikkerhet bra nok varetatt i slike saker? Svaret på det er et klart og tydelig tja, sa Njøsen i sin appell.
Hun driver advokatkontor på Gol, men bor i Hemsedal. Hun synes det er et sunnhetstegn at folk engasjerer seg.
– Men når man går fra engasjement til spredning av personinformasjon og trusler mot både lekdommerne og de tiltalte, så blir det et rettssikkerhetsproblem på lik linje med manglende kunnskaper hos aktørene i straffesakene, sier Njøsen.
Det samfunnet kan lære av saken, er å spre bedre kunnskaper og bedre holdninger, mener hun.
-I de få sakene hvor politiet har bevis nok til å gå til sak, og får dømt vedkommende i første instans, er manglende bevissikring under rettssaken et problem. Norge er ett av få land i Europa hvor forklaringene til siktede, partene og vitner under rettssaken ikke sikres. De siktede lærer av sine feil i første instans og tilpasser forklaringen bedre i neste instans, sier hun.
Mangler kunnskap
Hvordan kan vi trygge at alle aktørene i strafferettspleien har de nødvendige kunnskapene om den prosessen de er en del av, spør hun, og poengterer at det trengs kunnskaper på mange områder:
-Hva betyr "ute av stand til å motsette seg handlingen"? Ikke-jurister må få god orientering om hvordan lovbestemmelsen skal tolkes, sier hun.
Hun minner om at voldtekter ofte skjer i tilknytning til fest og bruk av rusmidler.
-Men her har de ulike aktørene mangelfulle kunnskaper: I Andreas sak ble hun gitt en overdose av et sentralstimulerende middel. At hun fremstod som våken på et seksualisert bilde som ble lagt frem i saken, kan ikke tolkes som at hun aktivt har deltatt, slik mindretallet uttaler seg om, sier Njøsen.
– At dommer løftes fra jurister og ut i den offentlige debatt er et demokratisk sunnhetstegn. Både rettsapparatet og demokratiet tåler at saken vekker sterke følelser. Alternativet - likegyldighet - er adskillig verre.
– Når støvet har lagt seg, kan vi få en mer rasjonell og kunnskapsbasert debatt om skadepotensialet ved seksuallovbrudd. Forsøk på å relativisere alvorlige straffbare handlinger uroer meg mer enn at kritikken mot dommen ikke alltid har vært helt treffende.
Marte Svarstad Brodtkorb, forsvarer og leder av Oslo krets
– Kritikerne uttaler seg på tynt grunnlag. En grunn til det, er store svakheter i dommens premisser. Flertallet, herunder lagdommeren som skrev hele dommen, brukte 22 avsnitt på å begrunne domfellelse, men mindretallet som frifant ble, av samme lagdommer viet ett avsnitt. Her ligger mye av den manglende opplysning om vurderingene som lå til grunn for frifinnelsen. Det ble også skapt feil bilde av hvordan disse sakene blir behandlet i domstolen.
I den virkelige verden blir ikke jenta spurt om antrekk eller mengde sminke. Vi som har disse sakene enten som forsvarer eller bistandsadvokat opplever ofte den sterke fortvilelsen på begge sider uansett resultat. Mange av sakene blir blåst opp til noe mye større enn det egentlig er. Andre saker skulle kanskje vært bragt inn for retten, men de sakene ser jo ikke vi. Det er en vanskelig vurdering som gjøres, men jeg opplever at politiet tar alle sakene på største alvor.
– Vanskelig dom
[caption id="attachment_8204" align="alignright" width="200"] John Christian Elden.[/caption]
John Christian Elden, forsvarsadvokat, stortingsvara (H)
– Ett av formålene da Høyesterett i 2008 bestemte at rettsavgjørelser i straffesaker må begrunnes for å komme i samsvar med menneskerettighetene, var at begrunnelsen skulle gi grunnlag både for overordnet domstol og for allmenheten å skjønne hvorfor dommer ble som de ble. Slik sett er denne debatten en klart sunnhetstegn. Dommen er skrevet på en måte som menigmann har vanskelig for å skjønne, og det er uheldig både for den fornærmede jenta og de erstatningsdømte mennene.
Vi må se på den særnorske ordning med pådømmelse av erstatning i samme rettssak som det avsies frifunnende straffedom, og vi må se på påtalemyndighetens plikt til å sørge for en effektiv beskyttelse og iretteføring av saker for å ivareta fornærmedes rettsvern.
– Jeg frykter at pressedekningen her har vært med på å bygge opp under en oppfatning om at det er verre å henlegge en sak uriktig enn å tiltale uriktig, sier Marius Dietrichson.
