I oktober 2022 brukte en politibetjent makt under en arrestasjon av to personer på en bensinstasjon i Kongsberg. Den ene personen fulgte ikke politiets pålegg og gjorde motstand da han ble tatt til side. Politibetjenten la han så i bakken og påførte han flere slag med knyttet neve i hodet og i nakken. Politibetjenten skal også ha brukt pepperspray og batong.
Den andre personen blandet seg så inn og fulgte ikke pålegget om å trekke seg unna. Dette førte til to batongslag fra politibetjenten mot lårene.
Våren 2023 ble politibetjenten suspendert fra sin stilling, og tiltalt for grov kroppskrenkelse og grovt uaktsomt brudd på tjenesteplikten. Da saken ble behandlet i tingretten, ble han frikjent, mens ankebehandlingen i lagmannsretten førte til 120 dagers fengsel.
Nå har Høyesterett (HR-2024-2316-A) satt endelig punktum for den såkalte Kongsberg-saken.
Under dissens 3-2 blir politibetjenten frikjent for både kroppskrenkelse og tjenestefeil. Ei heller dømmes han til å betale erstatning.
Rom for feilvurderinger
Flertallet, bestående av dommerne Stenvik, Sæther og Falkanger, konkluderer med at maktutøvelsen var nødvendig og innenfor rammene av politiloven, og at maktutøvelsen ligger innenfor «den marginen for feilvurderinger som tjenestepersoner
må innrømmes».
«Beslutninger om å bruke makt mot en person som gjør motstand, er (...) i stor grad intuitive og automatiske. Det innebærer etter mitt syn at man ofte må akseptere de valgene en tjenesteperson gjør i en presset situasjon, selv om maktbruken sett utenfra, og av de den retter seg mot, kan oppleves som brutal», skriver førstvoterende dommer Stenvik, og videre:
«Man kan ikke kreve at enhver bruk av makt skal være like veloverveid og bygge på en tilsvarende analyse av handlingsalternativene som en etterfølgende vurdering muliggjør. Forutsetningene for en slik langsom beslutningsprosess vil rett og slett ikke være til stede på handlingstidspunktet».
Flertallet legger særlig vekt på at det må «utvises romslighet» når politiets maktutøvelse skal vurderes i et strafferettslig perspektiv.
14 slag på ti sekunder
Også da politivoldsaken gikk for lagmannsretten, delte retten seg i et flertall og et mindretall. Da mente flertallet at nedleggelse i bakken og knyttneveslag var i strid med politiloven.
Til dette kommenterer Høyesteretts førstvoterende at mannen, omtalt som C, utgjorde en sikkerhetsrisiko. Mindre inngripende virkemidler var allerede forsøkt, men hadde vist seg utilstrekkelig.
«I en slik situasjon må det anses som forsvarlig og forholdsmessig å ta i bruk kraftigere maktmidler. Alternativet var å la C trekke seg unna, noe som tiltalte altså vurderte som en sikkerhetsrisiko», forklarer Stenvik.
Han trekker videre frem lagmannsrettens vektlegging av at tiltalte hadde slått 14 slag på ti sekunder, og at han dermed ikke hadde vurdert behovet for ytterligere maktbruk mellom hvert av disse slagene.
Ifølge Høyesterett kunne dette heller ikke kreves av tiltalte.
«Karakteristikken fra lagmannsrettens flertall av situasjonen som ikke spesielt «alvorlig eller prekær» er vanskelig å forene med tiltaltes vurdering av C som aggressiv og muligens ruspåvirket og bevæpnet», understreker Stenvik, som i dette tilfellet ikke finner grunnlag for å anse maktbruken som straffbar.
«Jeg kan heller ikke se at tiltalte i en så opphetet situasjon burde tatt seg bedre tid til å vurdere virkningen av de enkelte slag», konstaterer han.
– Klart avvik
Høyesteretts mindretall, bestående av dommerne Lund og Bergh, mener politibetjenten gikk for langt i sin maktutøvelse og at han dermed burde dømmes til straff. De mener også at han burde dømmes til å betale erstatning.
Mindretallet er enig med flertallet i at nedleggelse av de pågrepne i bakken var nødvendig for å få kontroll på situasjonen, men at slag mot hodet ikke var påkrevd.
«Det var tre andre politifolk på stedet som kunne bistå for å overvinne Cs motstand. Selv om jeg bygger på at det var grunnlag for å foreta nedleggelse av C, forelå det ikke en så akutt og farlig situasjon at det var nødvendig og forsvarlig å benytte slag mot hodet for å sette ham umiddelbart ut av spill», skriver annenvoterende dommer Lund.
Dette endres ikke av at tiltalte befant seg i en krevende situasjon og måtte foreta vurderinger på kort tid, fortsetter han.
«Jeg ser det slik at slagene mot hodet på dette stadiet i hendelsesforløpet var et så klart avvik fra en forsvarlig handlemåte at tiltaltes handlinger ikke kan aksepteres».
Politimannen: – En stor lettelse
Politimannens forsvarer, John Christian Elden, er godt
fornøyd med at klienten omsider er frifunnet.
– Dette er en klar dom på at politimannen gjorden jobben sin
og anvendte lovlig og nødvendig makt i en krevende situasjon. Hans
situasjonsforståelse er avgjørende ved vurderingen, sier Elden.
Selv er politimannen både glad og lettet – ikke bare på egne
vegne, men også på vegne av sine kollegaer.
– At Høyesterett har kommet fram til at jeg handlet riktig
den skjebnesvangre kvelden er en stor lettelse. Jeg gleder meg til å ta igjen
hverdagen min og være til stede for mine nærmeste. Nå skal verden bli normal
igjen, uttaler han via en pressemelding fra advokatfirmaet.
Tar frifinnelsen til etterretning
Ifølge førstestatsadvokat Thomas Frøberg, som førte saken på vegne av påtalemyndigheten, har den rettslige vurderingen av politimannens maktbruk vært vanskelig.
– Det har vært dissens i alle tre rettsinstanser,
herunder i Høyesterett. Riksadvokaten beordret også en mer omfattende tiltale
enn det Spesialenheten for politisaker hadde lagt opp til, forklarer Frøberg.
– Vi tar til
etterretning at Høyesteretts flertall har kommet til at maktbruken lå innenfor
lovens rammer, gitt de konkrete omstendighetene i vår sak, og at tiltalte nå er
endelig frifunnet, tilføyer han.
Avgjørelsen fra Høyesterett kan leses i sin helhet her.
