Høyesterett: Ingen hovedregel om at fri sakførsel ikke skal innvilges for ankeinstansen

Høyesteretts avgjørelse – HR-2024-2259-U – knytter seg til en barnefordelingssak.

Barnefaren hadde fri sakførsel for tingretten og anket tingrettens dom.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten søkte han om fri sakførsel også for lagmannsretten.

Dette avslo lagmannsretten under henvisning til unntaksbestemmelsen i rettshjelploven § 16 femte ledd, som fastsetter:

«Det innvilges ikke fri sakførsel etter annet til fjerde ledd dersom det er urimelig at det offentlige betaler for bistanden.»

Feil i Statens sivilrettsforvaltnings rundskriv

Lagmannsretten tok utgangspunkt i Statens sivilrettsforvaltnings rundskriv 20. desember 2016 (SRF-2017-1) kapittel 7.6 om urimelighetsvurderingen i rettshjelploven § 16 femte ledd i forbindelse med ankebehandling der søkeren er den ankende part.

Gjermund Aasbrenn

Gjermund Aasbrenn er stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet.

Han har vært førstekonsulent i Justisdepartementets lovavdeling, advokatfullmektig i Arntzen de Besche, dommerfullmektig og konstituert tingrettsdommer ved Sør-Trøndelag tingrett, utreder i Høyesterett og konstituert lagdommer ved Hålogaland lagmannsrett.

Aasbrenn er fagansvarlig for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

I rundskrivet var det lagt til grunn at det, både i saker hvor søkeren har hatt og ikke har hatt fri sakførsel for underinstansen, gjelder en hovedregel om at fri sakførsel ikke skal innvilges for ankeinstansen.

Dette var altså feil.

Avdekket av Sivilombudet

Det er nok Sivilombudet som skal ha æren for å ha avdekket feilen.

Sivilombudet hadde nemlig i en uttalelse 23. oktober 2024 (SOM-2024-1621) gitt uttrykk for rundskrivet på dette punktet «ikke [er] i overensstemmelse med gjeldende rett og praksis fra Høyesterett». Dette var før lagmannsrettens avslag.

Rundskrivet ble så endret 15. november 2024, men det skjedde først etter lagmannsrettens avslag.

Høyesterett er også inne på dette i sin avgjørelse, og i avsnitt 12–14 uttales det:

«Det fremgår nå [av det endrede rundskrivet], med henvisning til Rt-2012-1433, at det er et moment ved vurderingen om søkeren allerede har fått fri sakførsel for underinstansen, og at det samme gjelder dersom søkeren tapte uten å ha hatt fri sakførsel.

Endringen ble foretatt etter at lagmannsretten traff sin beslutning, men bygger på at rundskrivet slik det tidligere lød, ikke ble ansett forenlig med Rt-2012-1433. Etter ankeutvalgets syn fremstår endringen også som best forenlig med forarbeidene. Der omtales bestemmelsen som en sikkerhetsventil for de tilfelle hvor det for rettshjelpsmyndigheten fremstår som klart at fri sakførsel ikke bør gis, jf. Ot.prp. nr. 91 (2003–2004) s. 56. Det bør da ikke legges til grunn en hovedregel om avslag, verken i saker der søker hadde fri sakførsel for tingretten eller i saker der søkeren ikke hadde det.

Ankeutvalget ser det etter dette slik at beslutningen tar utgangpunkt i en uriktig forståelse av rettshjelploven § 16 femte ledd. Beslutningen blir å oppheve. […]»

Kompetansereglene også en snubletråd

Det er også en annen snubletråd som kan nevens når vi først er inne på rettshjelploven § 16.

Systemet er – kort forklart – at rettshjelploven § 16 første og andre ledd lister opp bestemte sakstyper hvor det skal eller kan gir fri sakførsel, altså uten eller med behovsprøving (også kalt prioriterte saker), mens tredje ledd gjelder andre typer saker enn dem som omfattes av opplistingen i første og andre ledd (også kalt uprioriterte saker). Fjerde ledd gir hjemmel for å dispensere fra inntektsgrensen i saker som nevnt i andre og tredje ledd.

Snubletråden er at retten bare har kompetanse til å vurdere fri sakførsel etter rettshjelploven § 16 første og andre ledd, eventuelt fjerde ledd i den grad det knytter seg til andre ledd. Retten kan ikke vurdere fri sakførsel etter tredje ledd, eventuelt tredje ledd jf. fjerde ledd. Her ligger kompetansen hos statsforvalteren.

Kompetansereglene følger av rettshjelploven § 19 sammenholdt rettshjelpforskriften §§ 4-1 og 4-2.

Såpass utilgjengelige at også Høyesterett overså dem

Rt-2015-342 og Rt-2015-445 er to eksempler på at lagmannsretten hadde oversett kompetansereglene.

Men de er såpass utilgjengelige at også Høyesterett overså dem i Rt-2006-905 og realitetsbehandlet en søknad om fri sakførsel etter rettshjelploven § 16 tredje ledd.

Og til slutt, for helhetens skyld: Statsforvalterens vedtak kan påklages til Statens sivilrettsforvaltning, jf. rettshjelploven § 26 og Justisdepartementets rundskriv 23. juni 2006 (G-2006-6), mens rettens avgjørelse kan ankes til overordnet domstol, jf. rettshjelploven § 27.

Det var da det sistnevnte som skjedde i HR-2024-2259-U.

PS: I Ju§nytt nr. 6/2024 er det en omtale av Sivilombudets uttalelse, endringen i rundskrivet og snubletråden med hensyn til kompetansereglene. Advokatbladet hadde imidlertid gått i trykken da  HR-2024-2259-U ble avsagt.