Høyesterett: Kan ikke dømmes både for medvirkning til fyllekjøring og overlatelse av kjøretøy til beruset sjåfør

En natt i desember 2019 satt fem berusede juleborddeltakere seg inn i en bil, hvorpå sjåføren skulle kjøre passasjerene hjem. Turen endte i en utforkjøring, der én av passasjerene omkom.

I Nord-Troms og Senja tingrett ble eier av bilen, en mann født i 1970, tiltalt for følgende:

• Post I: For å ha medvirket til kjøring i påvirket tilstand, etter vegtrafikkloven § 22, jf. straffeloven § 15.
• Post II: For å ha overlatt bilen til en uskikket sjåfør, etter vegtrafikkloven § 17 andre ledd.

Utelukket ikke dom etter begge postene

I tingrettsavgjørelsen ble eieren av bilen frikjent for tiltalens første post, da tingretten ikke fant bevist handlinger som kunne gi medvirkningsansvar for passasjerene.

I samsvar med tiltalens andre post ble mannen ble dømt til fengsel i 28 dager, i tillegg til en bot på 121.000 kroner. Videre mistet han førerretten i to år.

I sin vurdering, utelukket ikke tingretten at tiltalte kunne dømmes etter begge postene i tiltalen.

Påtalemyndigheten anket tingrettens dom, til Hålogaland lagmannsrett.

I ankeinstansen ble eier av bilen dømt for tiltalens første post, for medvirkning til kjøring i påvirket tilstand, i tillegg til post II. Fengselsstraffen ble skjerpet med to dager, og tiden for tap av førerkort ble utvidet med et halvt år. Saken ble anket til Høyesterett.

Spørsmål om idealkonkurrens

Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsretten gjorde rett i å dømme eier av bilen både for overlatelsesmedvirkning etter vegtrafikkloven §17 andre ledd og for medvirkning til overtredelse av vegtrafikkloven §22 første ledd om kjøring i påvirket tilstand.

«I og med at man ved domfellelse i samsvar med tiltalen vil straffe As medvirkning etter to straffebestemmelser, gjelder saken spørsmål om såkalt idealkonkurrens», skriver førstvoterende Espen Bergh.

Om idealkonkurrens poengterer han først noen generelle utgangspunkter.

«Straffelovgivningen bygger på at én handling etter omstendighetene kan medføre brudd på flere straffebestemmelser, og at det i så fall anses å foreligge flere lovbrudd, som alle utgjør grunnlag for straff».

«Det avgjørende er altså om anvendelse av flere straffebestemmelser er nødvendig for å markere en økt straffverdighet sammenlignet med overtredelse av én av bestemmelsene. Dersom man ikke får markert noe ytterligere ved å anvende begge bestemmelsene, anvendes bare den ene».

LES OGSÅ:

Høyesterett: Barn har særlig vern mot hatefulle ytringer

Høyesteretts vurdering

Videre slår Høyesterett fast at straffebestemmelsene ikke kan anvendes i konkurrens dersom faktumet domfellelsen bygger på, er begrenset til overlatelsen.

«Alle sidene ved den straffbare handlingen vil da være dekket av domfellelse etter vegtrafikkloven § 17 andre ledd, og det er ikke grunnlag for å anvende den generelle medvirkningsbestemmelsen i tillegg».

Førstvoterende poengterer at det i denne saken, og de fleste andre tilfeller, ikke vil være grunnlag for å anvende bestemmelsene i konkurrens.

«Som påpekt vil det ved konkurrensvurderingen være sentralt om man ved å anvende begge bestemmelsene får markert en økt straffverdighet ved siktedes handlemåte. For spørsmålet i denne saken er det etter mitt syn vesentlig at det er tale om to bestemmelser som rammer medvirkning til det samme primærlovbruddet – kjøring i påvirket tilstand. Formålet med bestemmelsene er det samme – å hindre slik kjøring og dermed å øke trafikksikkerheten».

Han ser det videre slik at å anvende bestemmelsene i konkurrens sjelden vil tilføre noe i den samlede bedømmelsen.

«Ut fra dette er det vanskelig å se at den samlede bedømmelsen av medvirkerens handlemåte blir vesentlig annerledes ved å anvende den generelle medvirkningsbestemmelsen i konkurrens med vegtrafikkloven § 17 andre ledd. Det vil normalt ikke være behov for å anvende begge bestemmelsene for ytterligere å markere straffverdigheten av den handlingen som er begått. Da blir det heller ikke riktig å anvende bestemmelsene i konkurrens».

Redusert straff

«Min konklusjon er etter dette at lagmannsrettens lovanvendelse er feil når vegtrafikkloven § 22 første ledd, jf. straffeloven § 15, er anvendt i konkurrens med vegtrafikkloven § 17 andre ledd».

Et enstemmig Høyesterett opphevet deler av lagmannsrettens domfellelse og satt straffen for bileieren noe ned.

Straffen ble satt som bestemt av tingretten, en redusering på to dager i forhold til lagmannsrettens avgjørelse. Tapstiden av førerretten ble satt ned til to år og én måned, i samsvar med aktors påstand.

Les avgjørelsen her.